1349 – The Infernal Pathway

Det syvende albumet fra 1349 byr på kontrollert kaos og kvalitet i alle ledd. The Infernal Pathway ble gitt ut 18. oktober gjennom Season of Mist.

Vurdering

1349 – The Infernal Pathway: 5/6

1349 ble formet i 1997, og har sitt utspring i bandet Alvheim. Dagens besetning, som består av Ravn (vokal), Seidemann (bass), Archaon (gitar) og Frost (trommer), har vært stabil siden 2001, to år før debutplata Liberation ble utgitt. Det tok ikke lang tid før 1349 ble lagt merke til; oppfølgerne Beyond the Apocalypse fra 2004 og Hellfire fra 2005 gjorde begge sitt for å sende bandet til toppsjiktet av den norske (og internasjonale) black metal-scenen.

I årene som har gått siden unnfangelsen har 1349 bevist at lojalitet overfor svartmetallens grunnprinsipper ikke er synonymt med stagnasjon. Revelations of the Black Flame fra 2009 og Demonoir fra 2010 vitnet begge om et eksplorativt band som utfordret sjangerkonvensjonene, og den Spellemannsnominerte milepælen Massive Cauldron of Chaos fra 2014 befestet en gang for alle at dette er en kvartett som går sine egne veier – med stort hell. Forventningene til bandets syvende fullengder fikk en ekstra dytt etter Inferno-konserten tidligere i år, og sist uke var ventetiden endelig over.

Helvetesild for ørene

Det kan konstateres først som sist: The Infernal Pathway oppleves som et relativt «trygt» album, som leverer hva man forventer fra 1349. Hvorvidt «trygt» er det mest passende adjektivet kan diskuteres; bandets musikk kjennetegnes av kompromissløshet og kaos, hvor riff, rytmer, og låtstrukturer forøvrig angriper lytteren som en djevelhorde. 1349 omtaler gladelig musikken sin som «Aural hellfire«, hvilket for undertegnede fremstår som en presis beskrivelse av galskapen.

Første steg på den infernalske stien er «Abyssos Anthithesis». Låten funker glimrende som åpningsnummer og er kanskje det sporet på skiva som minner mest om forgjengeren Massive Cauldron of Chaos. Thrash-faktoren og den svartmalte nostalgien er intakt, med hyppige taktskifter og sprø soloer som går i alle retninger. Dette er ikke muzak til middagsselskapet, og som på albumet for øvrig gjelder det å henge med i svingene. 1349 fortsetter tradisjonen med å lage musikk som forlanger (og fortjener) din hele og fulle oppmerksomhet.

Apropos tradisjoner og tidligere skiver: De instrumentale og nummererte «Tunnel Of Set»-sporene er tilbake, hvor nummerserien fortsetter der de sluttet på Demonoir. Disse kortvarige dryppene av mørk ambiens er høyst velkomne; etter maskingevær-trommene på andresingel og andrespor «Through Eyes Of Stone» gjør det seg godt med en pustepause før man lar «Enter Cold Void Dreaming» – også utgitt som singel – fortsette det ustanselige soniske angrepet.

Lengde og bredde

Interessant nok oppleves albumet å bli stadig mer utforskende jo lenger uti det man kommer. Mens de relativt kortvarige singlene «Through Eyes of Stone» og «Enter Cold Void Dreaming» er eksplosive og hyperfokuserte, introduserer påfølgende «Towers Upon Towers» og den påfølgende underdog-perlen «Deeper Still» nye ingredienser i heksegryta.

Det er dog i finaleakten det blir ordentlig sært, med Munch-inspirerte «Dødskamp» og «Stand Tall in Fire» som selsomhetens fanebærere. Førstnevnte er og forblir en av årets feteste norske låter, mens sistnevnte er en spennende sak med en stemning ulikt det meste bandet har gitt ut.

The Infernal Pathway hadde ikke tatt skade av en litt mer eksperimentell kjerne. Samtidig lever det godt med å være relativt konvensjonelt, da mye av av apellen ligger i det generelle lydbildet, hvor alle de individuelle musikantene utmerker seg med både egenart og begavelse. 1349 skuffer ikke; det utrettelige rytmearbeidet innbyr nok en gang til hakeslepp, Archaons sjuke gitarspill  er som alltid fascinerende, og Ravn virker i storform i det han lar sin grimme vokal piske deg gjennom kaoset. Et svært solid album!

Hør The Infernal Pathway her!