Noen ganger opplever man at en hendelse eller en begivenhet passer perfekt inn på tid og sted. Søndagen ble en slik dag i Oslo. Væromslaget gjorde at luften ble kjøligere og skyene danset over hodene våre. På trappa utenfor Kulturkirken Jakob stimlet en liten forsamling sammen i påvente av at britiske A.A. Williams og japanske MONO skulle entre scenegulvet. I forsamlingen skimtes t-skjorter fra death metal-band, rockeband og pop-artister. Det er i det hele tatt en veldig variert forsamling av håpefulle. Gjennom veggene høres A.A. Williams idet hun gjør soundcheck. Det bygges opp til å bli en fantastisk kveld.
Vurdering
A.A. Williams og MONO i Kulturkirken Jakob
Kulturkirken Jakob er, som mange vet, en majestetisk scene i Oslo der artistene får bevege seg i et kulturelt miljø de oftest ikke ville turt å drømme om å spille. Kirken har siden 2000 vært en bastion i Hausmanns gate i Oslo. Når man kombinerer et sted som er kjent for sin gode akustikk og atmosfære, med artister som bevisst beveger seg gjennom flere forskjellige sjangere og spiller stort på det emosjonelle, så vet man at oddsen er i favør av at man har en stor begivenhet i vente.
A.A. WIlliams
Kveldens artister har et sterkt bånd seg imellom. I 2019 ga de ut EP-en Exit on Darkness sammen på velrenommerte Pelagic Records, og siden da har denne kvelden vært under planlegging. Klokken 19:45 entrer A.A.Williams scenen. Hun studerte klassisk musikk i mange år før hun oppdaget band som Deftones og ble hektet på tyngre musikk.
Hun er blitt en særdeles dyktig pianist og cellist, og en ganske så habil gitarist også. For de som ikke kjenner til henne, er hun verdt å sjekke ut dersom du er fan av artister som for eksempel Chelsea Wolfe eller Emma Ruth Rundle
Settet starter med «For Nothing», før hun og bandet går i gang med «Love And Pain» fra 2020-albumet Forever Blue. «All along I have known that / Forlorn is what I’ve become / Never far from being afraid / Of something that myself had made» Ordene svever og runger gjennom kirken.
Ord med vinger
Mellom låtene sier hun lite, men det kommer ett og annet «takk». Hun er ikke helt i form og stemmen bærer nesten ikke gjennom en hel setning når hun snakker. Men når hun synger, så beveger hun følelser du trodde du hadde klart å gjemme unna for lenge siden.
I løpet av settet spiller hun også sine to nye låter «Evaporate» og «Golden» som begge kommer på hennes nye plate As The Moon Rests på plateselskapet Bella Union den 7. oktober. I den forbindelse returnerer hun til Norge for et par konserter. Den 4. desember spiller hun på Landmark i Bergen og den 5. desember på BLÅ i Oslo.
Klimaks
Settet avsluttes med vidunderlige «Melt». Sangen starter sart og forsiktig, men bygger seg gradvis sterkere og høyere til den eksploderer i et kraftig klimaks. Med ordene «I belong on my own / And I belong with nothing at all / I owe it all to you / You just couldn’t let me be» er settet over for denne gang, og det vil være naturlig å anta at veldig mange fra salen denne søndagen også blir å finne på betonggulvet på BLÅ i desember.
[iframe width=»560″ height=»315″ src=»https://www.youtube.com/embed/uvQ-25j-VT0″ title=»YouTube video player» frameborder=»0″ allow=»accelerometer; autoplay; clipboard-write; encrypted-media; gyroscope; picture-in-picture» allowfullscreen></iframe]
MONO
Etter en kort pause var det så MONO sin tur. Klokken var slagen 21 og gjengen gikk stille og rolig inn på scenen og startet sitt sett. Akkurat som A.A. Williams, så lar også instrumental-bandet musikken tale sitt eget språk. Her er det lite snakking mellom låtene, men det sjenerer ikke – det er heller helt naturlig at disse artistene lar emosjonene skape dialogen. Når MONO spiller så visker de fort ut grensene mellom sjangerne – men det man kan forvente er stort spenn fra det sarte og forsiktige til majestetiske orkesterarrangementer og en vegg av gitarstøy.
«Musikk for gudene»
NME skrev en gang at dette bandet leverer «musikk for gudene», og det er lite å utsette på den uttalelsen når vi blir servert «Riptide» som første låt. Som navnet på verket tilsier så kastes vi ut på et åpent hav av lydtekstur og styrke før vi kastes tilbake på land. Låten introduserte også bandets nyeste medlem, den amerikanske trommeslageren Dahm Majuri Cipolla, på en meget solid måte.
Forvrengte gitarer
Med et band som MONO er det vanskelig å velge seg ut låter å snakke om, da mange beveger seg litt i samme mønster, fra en sped start via en vakker oppbygning til en vegg av forvrengte gitarer og ned igjen. Selv om det kanskje er en simplistisk «forklaring», så står denne gjengen for bombastisk post-rock av meget høy klasse. I settet bød MONO på låter fra et stort spenn av karrieren deres. Høydepunkter var blant annet «Nowhere, Now Here», men kan kommer absolutt ikke utenom avslutningslåten på hovedsettet; «Ashes in the Snow». Sangen avsluttes med at Takaakira «Taka» Goto spiller gitaren med tennene. Selv med to sittende gitarister har de vist en enorm styrke og innlevelse i musikken.
[iframe width=»560″ height=»315″ src=»https://www.youtube.com/embed/5jfvrvbbBkw» title=»YouTube video player» frameborder=»0″ allow=»accelerometer; autoplay; clipboard-write; encrypted-media; gyroscope; picture-in-picture» allowfullscreen></iframe]
Exit on Darkness
På første ekstranummer er A.A. Williams med på tangenter og vokal. «Exit on Darkness» fyller rommet og stemmen hennes gir MONO en enda bredere pensel å male følelsene med. Det er stort og lite, nært og fremmed på en og samme tid.
Det følsomme trommespillet til Cipolla sørger for pulsen i musikken. Bassist Tamaki Kunishi holder fokus og driver flere av låtene fremover, men det er ikke til å stikke under en stol at det er gitaristene Takaakira «Taka» Goto og Hideki «Yoda» Suematsu som står for de vakreste detaljene i det musikalske landskapet til MONO.
Etter ganske nøyaktig 90 minutter takker MONO forsiktig for seg og entrer backstagen. Publikum legger igjen en god del kroner på merch-bordene og har hatt en meget god opplevelse. Hvis hver høst kan starte slik så skal jeg alltid ønske høsten velkommen.
Alle foto: Johannes Andersen
Vær den første til å kommentere