Abbath – Dread Reaver

Den ikoniske black metal-frontmannen gjør om på formelen på sitt tredje soloalbum. Dread Reaver ble sluppet 25. mars gjennom Season of Mist.

Vurdering

Abbath – Dread Reaver: 4/6

Abbath Doom Occulta, kjent av skattemyndighetene som Olve Eikemo, er en mann som neppe trenger særlig til introduksjon. Etter nesten 25 år i legendariske Immortal ble det (forenklet sagt) litt surnet stemning, og frontmannen startet et nytt band som praktisk nok fikk navnet Abbath.

Siden oppstarten i 2015 har Abbath gitt ut tre fullengdere; Abbath (2015), Outstrider (2019), og nå nylig Dread Reaver. Sistnevnte har fått en runde under den berømte lupen, og det er noen interessante funn å melde om.

Nye veier

Et slående trekk med Dread Reaver sammenlignet med Abbaths to foregående album er selve miksen. Solodebuten Abbath opplevdes på mange måter å bygge videre på sounden fra Immortal-albumet All Shall Fall (det siste albumet med herr Eikemo), mens Outstrider kan sies å ha fortsatt i samme bane dog med et ennå mer striglet lydbilde.

Dread Reaver preges derimot av en røffere, mer forvrengt og trommedominert miks, som oppleves vesentlig mindre polert enn (kanskje spesielt den siste av) forgjengerne. Dette (overraskende?) valget har både positive og negative aspekter. På den positive siden: her er det råskap, energi, og Bathory-vibber i bøtter og spann.

Samtidig underspiller dette lydbildet noen av Abbaths fremste styrker og mest distinkte kjennemerker. Abbath er en kløpper på særegne soloer, og disse drukner noe i all vrengen og det støyende kaoset. Luftige, episke mellompartier er også et klassisk Abbath-varemerke; slike øyeblikk blir det litt få av på albumet, med unntak av f.eks. tredjesingelen “The Book of Breath”.

En god start

Produksjonsvalget oppleves også å forhindre flere av låtene fra å fullt ut etablere sin individualitet. Det er først og fremst midtseksjonen som lider av dette og hvor låtene sklir litt ubemerket over i hverandre; Dread Reaver starter egentlig riktig så bra med “Acid Haze”, “Scarred Core”, og førstesingelen “Dream Cull”. Sistnevnte er – til tross for sitt noe lettvinte refreng – et av skivas fremste høydepunkt.

Mens vi er inne på “Dream Cull” er det på sin plass å fremheve en annen styrke ved albumet, nemlig vokalen. Abbath har skrudd opp Lemmy-nivået (hvilket Bömbers vitterlig har bevist at han mestrer) noen hakk siden sist, og resultatet er utelukkende positivt.

Permanent veivalg eller enkeltstående innfall?

Skivas siste akt starter med en frisk cover av gullalder-Metallicas “Trapped Under Ice”, som er et naturlig valg for Abbath gitt den fremtredende rollen minusgrader, frost og sne har i hans musikalske virke. Etterfølgende “The Book of Breath” er – snodig navn til tross – også blant de sterkere låtene på plata.

Man er litt mer ambivalent overfor finalenummeret, nærmere bestemt tittelspor og andresingel “Dread Reaver”. Her blir det litt for mye midtempo-Motörhead samt et mellomparti som ikke helt klarer matche den foregående låtas. Det blir (tilsynelatende ufrivillig) mer Ziltoid the Omniscient enn “All Shall Fall”, hvis det er en lignelse som gir mening.

Dread Reaver er et spennende og dristig album. Hvorvidt endringene i sounden representerer et permanent nytt veivalg eller et enkeltstående innfall er uklart, men det er unektelig noe karismatisk og besnærende med at lydbildet tas ut av arenaen og ned i det rotete kjellerdypet. Med litt flaks får vi både pose og sekk ved neste korsvei; et album som matcher dennes skivas råskap og som samtidig gir Abbaths karakteristiske grandiositet den fremtredende posisjonen den fortjener.