Afrikansk dansefest med Angélique Kidjo i Borggården i Trondheim

Den afrikansk-franske sangstjernen Angélique Kidjo besøkte Trondheim og Olavsfestdagene i går kveld. Det ble en oppvisning i rytmikk og sjangeroverskridende musikk. Damen selv kastet seg ut i dansen allerede på første sang. Etter hvert smittet dette over på publikum.

Hun stilte med fire musikere på scenen i tillegg til seg selv. Her var rytmeseksjonen veldig viktig. Den besto av et slagverk og en større congas-seksjon. Det svingte noe utrolig av disse to. Hele ensemblet vare meget godt samkjørte. Selv om det var afrikansk, rytmisk musikk som dominerte, så var det likevel noe variasjon i disse rytmene.

Publikum var litt tilbaketrukne i begynnelsen. Dette kom seg imidlertid virkelig etter hvert. Angelique førte selv an, og da vi kom til en låt av den cubanske salsadronningen, Celia Cruz, tok det av i publikumsmassen. Både dansing, allsang og vifting med hendene var upåklagelig til et trøndersk publikum å være. Det hørtes særlig på noen av de siste låtene hennes, «Afirika» og «Pata Pata.» Sistnevnte sang er en hyllest til hennes venn og rådgiver, Miriam Makeba. Det er hun som har denne verdesslageren originalt.

Hun har gjennom karrieren sin gjort mange cover-låter og samarbeidet med flere store internasjonale artister. I går kveld åpnet hun med Talking Heads sin «Crosseyed and Painless.» Ute i settet tok hun også deres store hit, «Once in a Lifetime.» Ellers har hun sanger av bl.a. Rolling Stones, Jimi Hendrix, Santana på repertoaret.

40-årsjubileum

Angélique Kidjo er nå ute og feirer sitt 40-årsjubileum som artist. Dette gjør hun med en til dels verdensomspennende turné. Denne startet i London i november, er innom blant annet Australia for så å bli avsluttet i New York. Det var derfor stort av Olavsfestdagene å få henne hit til en konsert i Borggården. Hun passer også inn i festivalens tema for i år, makt.

Hun er en verdensartist og en av de mest dekorerte kvinnelige afrikanske artistene. I løpet av sin lange artistkarriere har hun gitt ut om lag 16 album. Gjennombruddet kom i 1991 med albumet Logozo.

Det er innen sin sjanger, verdensmusikk, at hun er en verdensartist. Dette kalles internasjonalt for world music og er en sekkebetegnelse for musikk som har elementer utenfor den vestlige verden. Det er ulike typer folkemusikk som er blandet med mer kjente musikkformer.

Stort spenn av stilarter

Angélique Kidjo har et stort spenn av stilarter i musikken sin. Det som ligger i bunn, er likevel alltid afrikansk musikk og sangtradisjon, og det preger sangene hennes uansett hvilke andre sjangrer de er satt sammen med.  Det er folkemusikk fra hjemlandet og fra noen andre land i Sentral-Afrika. I tillegg kommer noe afropop, jazz, hip-hop, funk, latinamerikansk musikk, gospel, soul og R&B. Personlig vil jeg tone ned denne kommersielle afropop-sjangeren. Jeg oppfatter henne til å være en klart større world music-artist. Denne sjangeroverskridende musikken hennes skal visstnok ha en overordnet intensjon om å få frem det fellesskapet vi har i menneskeverdet. Det er en slags ønske om fred i dette.

Nettopp dette med kjærlighet og fred snakket hun også om i Borggården. Hun mener vi ikke har tatt godt nok vare på det gode Gud har skapt i oss. Hun spurte oss likefrem om hvorfor vi hater? Hat bringer ulykke, mente hun. Vi er reddere for å elske enn å mislike. Angelique tror på kjærlighet, glede og det gode i mennesket. Dette kan høres banalt ut, men det er jammen noe til ettertanke i den tiden vi nå lever i: Det blir bare verre og verre.

Det er naturligvis mye dansbare afrikanske rytmer i musikken hennes, men hun har også roligere akustiske sanger. Selv liker jeg disse godt. I går kveld kom en slik låt som nummer seks i rekken, «Sahara.» Dette er en noe jazzpreget sang på et språk jeg ikke kjenner, portugisisk eller afrikansk? Hun varierer litt mellom et par afrikanske språk, fransk og engelsk.

Globale kampsaker

Ellers er sangen hennes generelt en kombinasjon av kor, korister og Angelique selv. Fundamentet i det vokale er afrikanske sangtradisjoner. Det var kanskje her jeg savnet litt av den atmosfæren og lydbildet som kjennetegner platene hennes. Her bruker hun kor og korister i et stort omfang. Jeg forventet at hun hadde med korister, men i går kveld var det de mannlige musikerne som måtte synge. Det blir ikke helt det samme selv om de ikke gjorde noen dårlig jobb. Det er sikkert høye kostnader forbundet med å ha med mange musikere på turné.

Angélique Kidjo er 64 år i dag. Hun ble født i det vestafrikanske landet Benin i en musikalsk familie. Hun har sunget siden hun var seks år. Angélique flyttet til Frankrike og Paris da hun var 23. Her ble det til at hun studerte jazzmusikk. I løpet av studiene, traff hun også sin fremtidige mann, Jean Hebrail. Han studerte også jazz og da med bass som hovedinstrument. Han har med årene vært en viktig samarbeidspartner for Angélique Kidjo. Dette er både som bassist, komponist og arrangør. I tillegg har han administrert noe av veldedighetsarbeidet hennes. Det viktigste her er rollen hennes som ambassadør for UNICEF.

Det er ikke helt uten grunn at hun fikk denne oppgaven. Hun har arbeidet for kvinner og barns forhold i hjemlandet. I tillegg har hun vært opptatt av å fremme styrken og kjærligheten fra det det afrikanske musikalske uttrykket. Hun mener hun kan få frem hvordan vi kan påvirke hverandres liv gjennom musikken. Angelique Kidjo vil ha forandring, men hun presiserer sterkt at menneskene må være en del av denne forandringen. Flere globale kampsaker har vært utdanning, helsehjelp, miljøarbeid og kampen for frihet og integrering.

Fornøyd publikum

Ekstranumrene var hennes nyeste singel, «Sunlight to my Soul» og et potpurri av «WEWE,» «Batonga» og «Adouma.»  De tre siste var en dansefest.

Når jeg trekker litt på terningen denne gangen, så er det fordi jeg mener det manglet litt i koringene. Jeg ser hun får et bedre terningkast i den lokale pressen, og det er ikke noe feil i det. Etter mye lytting på platene i forkant av konserten, var det imidlertid det som festet seg hos meg.

Publikummet i Borggården ga Angélique Kidjo en varm og entusiastisk avskjed. Folk var fornøyde. Det var dessverre litt for få av dem.

Bildegalleri: Tor Atle Kleven