Agnete – Tundra (EP)

Vurdering

Agnete – Tundra: 4/6

Agnete Saba har endret stil siden tida i gruppen BlackSheeps. Nå er det gitarbaserte lydbildet skiftet ut med tung elektropop på hennes nye EP Tundra..  

Den syv spor lange EP-en er bygd opp rundt Agnetes mentale kamp de siste fem årene. Dette var en prosess som startet etter at hun vant Melodi Grand Prix i Norge i 2016, men røk ut i semifinalen i den internasjonale konkurransen.

 

Psykisk sykdom stoppet Agnete

Agnete var noe psykisk syk allerede under Eurovision Song Contest i Stockholm det året. Rett etter finalen måtte hun trekke seg tilbake. Hun hadde slitt med noe angst og tunge tanker siden hun var tenåring i 12-13årsalderen. Suksessen hun hadde med gruppen BlackSheeps og det forventningspresset det medførte, var heller ikke bare lett for et sensitivt barn. Hun slet allerede da med skolevegring, vondt i magen og mørke tanker.

Etter Eurovision Song Contest i 2016 gikk hun inn i en periode hvor ukontrollerte krefter delvis tok kontroll over henne. Hun ble plaget av hjertebank, svimmelhet, pustevansker, kaldsvette og nummenhet. Det ble også etter hvert inn og ut av sykehus, av og på med medisiner og til og fra hos psykologer. Tiden var periodevis så mørk at det ikke fristet å leve lenger.

Men Agnete hadde hele veien stor støtte i venninnen og gitaristen, Emelie Nilsen. Da hun i tillegg fikk god psykologhjelp, klarte hun derfor til slutt å vende det negative til noe konstruktivt. For to år siden begynte de to venninnene å skrive musikk igjen. De ble enige om å bruke Agnete sine følelsesmessige erfaringer som tema i sangene.

Avspeiler musikken det tekstene formidler?

Her er vi ved noe som jeg synes er viktig i forhold til denne plata. Dette er en historie som er temmelig sterk kost på det personlige planet. Agnete sier selv at hun var helt på bånn. Dette minner meg et stykke på vei om den personen Edvard Munch malte i sitt verdensberømte maleri, “Skrik.” Personen hyler ut sin desperasjon.

Jeg må si jeg ble temmelig overveldet av å lese om hvilke problemer Agnete har hatt å stri med. Det gjorde vondt å lese det. Jeg er også ganske forbløffet over at det er flere av dem som gjør suksess i denne verden som kan oppleve mørke og tunge perioder. Det kan kanskje gå på at det kreative mennesket kan være sårbart i forhold til mentale påkjenninger.

Du kan forstå noe av dette i lyrikken til Agnete, men her er det etter min mening for lite fortvilelse og frustrasjon i det musikalske. Det er et for pent og iørefallende arrangement i forhold til det hun synger om. Jeg hadde sett for meg en større bruk av disharmonier etc. i det musikalske. Dette gjelder først og fremst de to første låtene, «Tundra» og «Helium».

Låtrekkefølge, sykdomsfaser og symbolikk

Symbolikken i dette med tundra er at det er et frossent islag nede i jorda som aldri tiner. Det er bare det øverste laget som smelter om sommeren, og det kan vokse noe lav grønn vegetasjon der da. Der kan det jo ligge et symbolsk håp når alt det andre oppleves som et ufølsomt isøde rent mentalt.  

Med «Helium» mener hun at hun ikke følte at kroppen hennes hadde kontakt med bakken under henne når hun hadde angstanfall. Helium er som kjent en gass som er lettere enn luft. Den er også smakløs, luktfri og fargeløs. Der er ikke akkurat noen god symbolikk hvis en føler det slik rent mentalt. 

I midten av plata kommer mellomstadiet i sykdomsforløpet, da representert ved låtene «Beginning of the End» og «Boo». Dette skal beskrive den perioden hvor hun søkte hjelp, og hvor hun begynte å føle at tilstanden hennes kunne bli bedre. De to siste sporene på EP-en, «Over the edge» og «Solid» skildrer når hun forserer kanten av stupet og tør å kaste seg ut i det virkelige livet igjen.

I forhold til det spørsmålet jeg stilte innledningsvis i forrige del, så vil jeg kanskje si at musikken er noe for lik i stemning gjennom plata. Tekstene beskriver veldig ulike tilstander, men jeg føler kanskje ikke at musikken gjør det i tilstrekkelig grad. Jeg savner også gitarist Emelie sterkere inne i lydbildet.

Agnete gjør en stor jobb på vokal

Det er interessant å høre på Agnete som vokalist på denne plata. Hun bruker stemmen sin over et stort register. Hun korer seg også selv. Dette er ikke bare flerstemt, men også besvaring av hovedvokal, bruk av overstemmer og sang hvor flere stemmer går parallelt. Her har de lagt ned mye arbeid. I produksjonen er stemmen til Agnete nær og langt fremme i lydbildet på en del av versene. På refrengene kan hun ligge lenger bak og ha et annet vokalt uttrykk. 

Musikken er som kjent ganske elektronisk med et veldig fyldig synth-akkompagnement og med til dels tunge elektriske trommer. Det blir til tider temmelig pompøst. Jeg vil definere stilarten som elektropop, men det er kanskje litt elementer fra electronic dance music her også (EDM). Akkurat dette er skikkelig bra! De har grunn til å være stolte!