Agnostic Front ble formet i 1980, og har lenge blitt regnet som et av de mest innflytelsesrike bandene som finnes innen NYHC (New York Hardcore). Siden oppstarten for nesten 40 år siden har det vært rikelig med endringer i mannskapet, men både grunnlegger og gitarist Vinnie Stigma såvel som vokalist (fra og med 1982) Roger Miret har holdt fortet siden bandets spede begynnelse.
I sommer har de besøkt Europa, og sist uke var det Oslo som sto for tur.
Nostalgiens makt
Bandet er i strålende form og spiller som om de eier lokalet.
Jeg er neppe alene om å ha blitt dratt mot Parkteatret av nostalgiens makt. Bandets album fra slutten av 90-tallet, da spesielt Something’s Gotta Give, har spilt en ikke-ubetydelig rolle i utformingen av undertegnedes musikksmak. I samme åndedrag er det på sin plass å understreke at jeg har fulgt særdeles lite med på Agnostic Front de siste 15(+) årene og vet dermed lite om hvorvidt deres senere utgivelser holder noenlunde samme nivå. Mitt noe mer opplyste reisefølge forsikrer meg om at det er ingen grunn til bekymring.
Han viser seg å få rett. Konsertens innledende del graviterer i stor grad mot nyere dato, hvor låter som «Old New York» og «For My Family» feier bange anelser til side. Bandet er i strålende form og spiller som om de eier lokalet; det ellers så standhaftige Parkteatret er med ett omgjort til et av The Big Apple‘s mindre gentrifiserte kvartaler. Energinivået er høyt og fremføringene ujålete; sistnevnte topper seg i det Vinnie Stigma synger et rølpete nummer ispedd Sid Vicious-karisma og bisarre «Betty Boop»-poseringer.
Kraft og ånd
De smått aldrende herrenes energinivå i leveransen skulle indikere at ’98 var i går.
Teorien min om nostalgiens kraft får empiri å lene seg på når bandet drar frem «Gotta Go». Både denne og Iron Cross-coveren «Crucified» – begge fra Something’s Gotta Give – får enorm respons fra publikum, og allsangen overdøver det aller meste. Miret uttrykker glede over dette, så vel som forbauselse over at publikums lydnivå kan bli såpass høyt på en tirsdag.
Agnostic Front har åpenbart mer å spille på enn bare nostalgi. Materialet etter årtusenskiftet har både samme kraft og samme ånd, og de smått aldrende herrenes energinivå i leveransen skulle indikere at ’98 var i går. Da får man heller tilgi at de avslutter med en cover av den for lengst utspilte «Blitzkrieg Bop», og at det tidvis føles litt som om de er på jobb. Når jobben gjøres såpass bra, er det da strengt tatt ingenting å klage over.
Vær den første til å kommentere