Albumslipp fra The Touchables!

The Touchables er et ukonvensjonelt kammerorkester med virtuosene Guro Skumsnes Moe og Ole-Henrik Moe i spissen. I dag slipper de skiva Noise Is Rest på Conrad Sound.

The Touchables er et orkester med en egenartet og utfordrende tilnærming til kammermusikken. Sentralt i gruppens filosofi er et valg om å bruke instrumenter som gjerne ikke er selvsagte i stilartens tradisjon. Mest markante av disse er nok piccolofiolinen og oktabassen, som begge er avbildet på albumcoveret. Dette er meget sjeldne instrumenter med særdeles markante egenskaper;  det fins 8 piccolettofioliner og 9 octobasser i verden. Piccolettofiolinen kan spille toner over 20000htz, mens den enorme oktabassen på 3,85 meter og 90 kilo kan spille toner dypere enn hva mennesker er i stand til å oppfatte (16 htz).

Ikke for hvermannsen

Et slikt beist av et instrument er ikke for hvermannsen, men det er da heller ikke hvem som helst som trakterer strengene. Jobben har tilfalt Guro Skumsnes Moe, som fungerer som komponist, vokalist og kunsterisk ansvarlig for The Touchables. Den allsidige musikeren har jazzutdanning som utgangspunkt, men har fartstid i rock, samtidsmusikk, filmmusikk, teatermusikk og populærmusikk. På rock-fronten har hun spilt bass i Kaada, Årabrot, og El Doom and The Born Electrics, mens på film- og teatersiden har hun komponert musikk til den meksikanske filmen «The Untamed», samt skrevet all musikk til det franske teaterkompaniet «Plexus Polaire».

Av mange assosieres hun gjerne med hennes rockeband MoE, som har gitt ut hele tre album så langt i år. disharmoni har tidligere omtalt møtet med trioens musikk både på skive og i konsertformat. Bandets seneste album, La Bufa, kom ut så nylig som for en uke siden. For albumets låt «Santa Rosa» vil det snart komme en musikkvideo regissert av meksikanske Amat Escalante, som regisserte nevnte «The Untamed» og som også har gjort seg bemerket ved å være regissør for de to seneste sesongene av «Narcos».

Ingenting i midten

Multiinstrumentalist og komponist Ole-Henrik Moe har også en CV en med letthet kan kalle «imponerende». Han har studert hos Xenakis, og har utover sin egen omfangsrike verkliste jobbet med en lang rekke artister som Arne Nordheim, Todd Terje, Ulver, Deathprod, deLillos, Susanna, Jaga Jazzist og ikke minst Motorpsycho, som han har arbeidet tett og ofte med siden 90-tallet.

Sammen har de laget et mildt sagt fascinerende album, og oppsummerer lytteropplevelsen med følgende velvalgte ord:

«Det fins ikke noe i mellom. Frekvensene fra octobass og picolettofiolin får synge uforstyrret nesten ved alle sine overtoner. Som om de står på hver sin side av kloden. Men de snakker samme språk. Og de nærmer seg hverandre. De uhørbare frekvensene fra begge sider av skalaen. Du finner dronelandskaper, soniske støymeteoritter, glissandoer av utvidet tonerikdom og ingenting i midten.»