Aldous Harding på Cosmopolite

Vurdering

Aldous Harding på Cosmopolite: 6

“My strong focus makes me seem shy but I am open”, hevder Aldous Harding underveis i konserten på Cosmopolite. Uansett om vi ser henne stående, dansende eller sittende på scenen, har den newzealandske artisten en intens tilstedeværelse som gjør at man skjønner at dette er viktig for henne.

Når Aldous og bandet kommer inn på scenen, går hun fram til scenekanten, ser mistenksomt på oss og rynker pannen. Skuespill? Jo, kanskje, men framtoningen hennes gjør denne konsertopplevelsen enda mer interessant.

Det er nok også flere enn undertegnede som er lei sjarmoffensiver og fraser av typen «Hello, Oslo» og «Tosen takk!», og nettopp derfor er det befriende å se en artist som bryr seg lite om sånt.

Interessant framtoning

Aldous Harding er kledd i noe som ligner et harlekin-kostyme i svart og hvitt, men kan langt fra sies å være en svarthvit artist på noe som helst vis. Hennes uttrykk er mangefasettert og sterkt. Med seg på scenen har hun et firemannsband. Det er perkusjonist/hornblåser Gwion Llewelyn, Harry Stevenson på bass, gitarist Evans og keyboardist Mali Llywelyn som tonefølger henne.

Selv spiller hun akustisk gitar på mange av sangene, men hun er også innom keyboardet et par ganger, og noen ganger synger hun bare mens bandet akkompagnerer. Musikken har blitt karakterisert som indie-folk, men akkurat det å båssette Aldous Harding er ikke så lett. Det er kanskje ikke så farlig heller.

Mange låter fra det siste albumet

Aldous Harding starter settet med tittellåten fra den fine sisteplata Designer, og fortsetter med «Fixture Picture» fra samme plate. Hun kjører på med «Zoo Eyes» før nydelige «Treasure» gir oss delikat gitarspill av Aldous. Det er sart og nært og låten er tydeligvis en publikumsfavoritt. «I’ve got my eye on you now, treasure», synger Aldous. Etterpå klapper publikum som gale.

«The Barrel» er også en låt publikum kjenner godt. Den åpner med gitarspill og piano før en leken basslinje kommer inn. Over det hele synger Aldous aldeles storartet. Lyden er god, og publikum er oppmerksomme og fine. Ikke noe prat, bare fullt fokus på musikken. Akkurat slik Aldous vil ha det.

På «Damn» spiller hun piano og synger som Nico. Keyboardspiller Mali Llywelyn kommer inn på de lyse tangentene og sammen spiller de firhendig. Llywelyn maler ut fine, lyse toner, og på slutten får vi forsiktig gitar og fint hornspill.

Fugler, engler og spøkelser

På «What If Birds Aren’t Singing They Are Screaming», er det bare piano, bass og vokal. Aldous er teatralsk og intens og synger om fugler, engler og spøkelser. Det er nesten så vi begynner å tro på både engler og spøkelser der og da, så overbevisende er Aldous.

Etter «Blend», hvor vi får se Aldous gjøre merkelige dansebevegelser med lut rygg, går hun og bandet av scenen til gjallende applaus. Bandet kommer inn igjen, og spiller to ekstranummer, «Imagining My Man» og den foreløpig uutgitte låten «Old Peel».

På sistnevnte slår Aldous takten med en trommestikke mot et keramikkrus. Det er en tøff låt, med skarpe gitartoner og duvende rytme. På slutten får vi til og med se et ganske stort smil fra artisten som gjennom hele konserten nærmest har gjort et poeng ut av å være alvorlig.

En artist som ikke går på akkord med sitt kunstneriske uttrykk

Aldous Harding er en sterk artist som man mistenker ikke går på akkord med sine kunstneriske og musikalske ambisjoner. Gjennom dette får vi konsertopplevelser som på denne fredagskvelden på fine Cosmopolite.

Jeg tør påstå at de aller fleste som overvar konserten gikk hjem med et fornøyd smil om munnen og noen med vissheten om at dette var en av de beste konsertene de har vært på i 2019.

Sjekk ut settlisten her og/eller hør på låtene under galleriet!