Alex Cameron + Jack Ladder på Parkteatret

Synthrock-auteuren Alex Cameron gjestet et utsolgt Parkteatret Lørdag 19. oktober. Med seg fra Sydney hadde han Jack Ladder som imponerende support.

Vurdering

Jack Ladder på Parkteatret 19.10.19 : 5/6

Jack Ladder er muligens et litt ubeskrevet blad blant mange av kveldens betalende. Parkteatret er noe glissent i det han entrer scenen alene, med gitar og mobiltelefon som erstatning for sitt faste band The Dreamlanders.

 Nattklubbstemning

Den rolige og messende «I Love Your Mind» åpner sterkt og kaprer gradvis oppmerksomheten til kveldens noe pratesyke publikum. Det er tidlig konsertstart men det glemmes fort at klokka så vidt har passert sju. Nick Cave-lignende baryton, dovendyr-aktig gestikulering, og hockeysveis anno Bill Hicks tilsatt neonblå belysning, skaper stemning som tilsier mer midnatt enn sein ettermiddag.

Neste nummer, «Tell It Like It Is», en mer upbeat låt med «Psycho Killer»-aktige rytmer, fremprovoserer festaktige tilstander. Man får deretter en stemningsfull og neddempet cover av Iggy Pop´s «Shades», som innledes med en lengre forklaring angående de retro-futuristiske solbrillene som tas på for anledningen. Disse opplyses interessant nok å være anskaffet via grå stær-klinikken Ladders mor nylig benyttet seg av.

Surrealistisk kvalitet

Det balanseres galant mellom mørk, drømmende synthpop og mer rocka materiale. Jack Ladder er en begavet låtskriver og en veldig morsom type. Kalkulert pinlig taushet på Andy Kaufman-vis, før mutte «…thanks..», sørger for forvirret go’stemning blant publikum. En får mange gode anekdoter samt bakgrunnshistorier til låtene, som responderes på med høylytt latter.  

I likhet med tidligere utgaver av Alex Cameron, virker Jack Ladder (egentlig Timothy Kenneth Rogers) for å ha et slags «mislykket entertainer»-image. Inntrykket forsterkes av det halvbeskjedne oppmøtet. Stemningens lettere absurde atmosfære gir følelsen av konsept, og mange av fremføringene kunne muligens passet godt inn som innslag i flere av David Lynchs surrealistiske noir-univers.

Aktiv dødshjelp-disco og gåsehud

«Susan» introduseres som «euth-o-disco», som beskrives som en australsk undersjanger av eurodisco. Ladder utdyper videre med å kalle det «aktiv dødshjelp-tematisk disco-rock med romantiske motiver». 

Den etterfølges av kveldens sterkeste ballade, «White Flag», som er en kjærlighetssang inspirert av stockholmsyndromet. Lyden er som alltid god på Parkteatret, og låtene fremføres så bra at man får tendenser til gåsehud. 

Avslutningen «Merciful Reply» preges av crooning som gir assosiasjoner til selveste Scott Walker. Før Ladder takker for seg, informerer han om at selv om det kanskje virker som det settet gjennom har blitt bedt om sympati fra scenen, så har han egentlig ikke behov for å bli syns synd på. Han trengs heller ikke savnes veldig, da han straks har tenkt seg tilbake på scenen bak keyboardet i bandet til Alex Cameron.

Vurdering

Alex Cameron på Parkteatret 19.10.19 : 5/6

Alex Cameron og co entrer scenen litt over åtte, i tydelig toppform. «Bad For The Boys» (som for undertegnede var en av de minst interessante sporene på årets Miami Memory) opphøyes her i rocka band-versjon, og mottas med jubel og dansing fra et plutselig fullpakka Parkteateret.

Hele Camerons oppsyn denne kvelden virker å være en tribute til David Bowies Thin White Duke-persona, inkludert vest, sleik, tung eyeliner og leppestift. Han mistenkes også nesten å være på lignende diett som originalen, der han spretter rundt med sin energiske signaturdans og gestikulerer mer hardhendt enn hva det poppa og 80-tallssynth-pregede lydbildet skulle tilsi.

Det spilles mye fra Miami Memory, men også en del hits fra 2017´s Forced Witness, der «Divorce», «Stepdad»,«Candy May» og «Country Figs» alle genererer mye allsang.

Briljant, slibrig og komisk

Alex Cameron er mesterlig på å lage fengende popmusikk som vågalt balanserer det komiske og seriøse med det vulgære og sukkersøte. Tidsaktuell og prekær tematikk som incel-kultur, metoo-bevegelse og kjønnsrolleproblematikk tas opp gjennom førstepersonsbetraktninger, på morsomt, slibrig og politisk ukorrekt vis.

Noen ganger føles dette likevel som reinspikka tøys, forsterket av at vokalen skranter her og der. For eksempel linja «Eatin´your ass like an oyster/The way you came like a tsunami» («Miami Memory») føles nesten sketsj-aktig, men akkompagnert med briljant låtskriving blir flotte strofer som «Boots all shined, I’m Santa Clause with Aids/ Selling pornographic Polaroids and counterfeit shades» («PC With Me») svært passende innen Camerons musikalske univers.

Samspillet mellom Alex Cameron og saksofonist/«business partner» Roy Molloy sender tankene i retning Flight of the Conchords til tider, og Molloy krediteres som hjernen bak prosjektet før han gis tillatelse til å ta sin etterhvert velkjente stol-anmeldelse-rutine.

Lovnader om comeback

Etter at krakken til Roy Malloy via en fem minutters vurdering har endt opp med godkjente 3.5 av 5 mulige, kommer kveldens første låt fra debutplata Jumping the Shark, «Happy Ending». Camerons tidligere lærhudete showbiz-persona har forvandlet seg ganske mye siden debuten, men «Happy Ending», og senere «The Comeback» kler settet veldig godt, og føles fornyet via et så bra band som det Cameron har med seg her.

Etter duetten «Strangers Kiss», der kveldens gitarist erstatter Angel Olsen på glimrende vis, forsikres man om at Alex Cameron har til hensikt å komme tilbake til Oslo igjen snarest mulig. «Give it up for my dear friend and business partner Roy Molloy» ropes for ørtende gang til stor applaus og Jack Ladder hylles som «my favourite songwriter on the whole fucking planet!» før bandet forlater scenen. Publikum går selvsagt ikke med på dette, og får (som et litt rart valg) rolige «Runnin´Outta Luck» som ekstranummer.

Alt i alt var dette staselige konsertopplevelser, der Jack Ladder (som undertegnede ikke hadde nevneverdig kjennskap til fra før) imponerte aller mest. I fare for å bli rammet av Roy Molloy sitt pauseinnslags implisitte spark mot synsere som gir for mange femmere på internett, vil jeg i nøyaktighetens navn si at hvis desimaler hadde vert tilgjengelige, hadde de fått 5.6 og 5.1. Begge konsertene var fortreffelig underholdning som det anbefales varmt å få med seg ved neste mulighet, noe som har blitt lovet ikke skal bli altfor lenge til her til lands.