Alex G på Vulkan Arena

Den amerikanske indie-musikeren Alexander Giannascoli, eller Alex G som er artistnavnet hans, ga stort sett fansen det de ville ha, uten å overbevise helt.

Preget av DIY-ånden

Alex G ga i november i fjor ut albumet God Save the Animals til ganske så gode kritikker. Han har ellers en god bunt med album bak seg, tatt i betraktning at mannen bare er 30 år. God Save the Animals er hans niende utgivelse.

I starten av karrieren ga han ut album på egenhånd via Bandcamp. Alex G er i det hele tatt sterkt preget av DIY-ånden, litt som Will Toledo i Car Seat Headrest. Etter hvert fikk han en avtale med Domino Recording Company og har blitt en mer etablert musiker, produsent og artist.

Referanser til Gud

Alex G har med seg tre musikere på scenen, Tom Kelly på trommer, John Heywood på bass og Sam Acchione på gitar og keys. Selv spiller han elektrisk og akustisk gitar pluss at han spiller keys sånn innimellom.

Konserten starter med låten «S.D.S.O.S», en låt fra det siste albumet. Alex G spiller keyboard og det er en grei inngang til konserten, litt sånn mystisk og smygende. «God is my designer«, lyder tekstfrasen. Alex G har flere referanser til det guddommelige. Han hevder selv at han ikke er kristen, han bare liker å bruke referansene.

Utover derfra går bandet inn i en for meg litt mer monoton og kjedelig fase. Ting glir litt for mye over i hverandre uten noen særlig dynamikk, det blir en grå masse. Det topper seg med kakofoni-låten «Brick». En veldig masete låt, som virker formålsløs i settet.

Får opp dampen

For min del tar det seg betraktelig opp fra og med låten «Blessing». Det er en fin og dynamisk oppbygd låt, den starter mørkt og rolig før det skitne synthriffet røffer det opp.

Kanskje er det bandet som har fått opp dampen og gløden, kanskje det er jeg som finner inspirasjon, det er uansett fint å se og høre at dette bandet kan gi publikum valuta for penger og brukt tid.

«Early Morning Waiting», og spesielt «After All» klinger godt i ørene mine og tydeligvis også i resten av publikum sine ører. «After All» innledes av en tulleversjon av Green Day sin «Boulevard of Broken Dreams.» Alex synger med ru stemme, og publikum smiler og har det fint.

Fine kassegitarlåter

Alex G og bandet hans funker supert med kassegitarlåter som «Cross the Sea» og i «Forgive» går tankene til den amerikanske gitarbølgen på 80-tallet. «Forgive» kunne lett bli tatt for å være en Dream Syndicate-låt, spesielt mot slutten når bandet øser ut i god stil.

Under ekstranumrene sklir det litt ut igjen. Jeg bruker vanligvis ikke å klage på at det er for mange låter i ekstrasettet, men denne gangen syns jeg Alex G og co kunne strammet det inn. Jeg har sett Alex G blitt benevnt som slacker, men han kunne likevel vært noe mer disiplinert.

På tross av ujevnhetene, inneholder konserten såpass mange fine øyeblikk at det føles greit å rulle en firer. Neste gang håper jeg imidlertid at han drar til et ekstra hakk og gjør en enda bedre og mer inspirert konsert.

Fotogalleri: Ådne Evjen