Alison Moyet bergtar Sentrum Scene

Sentrum Scene er utsolgt på et av Alison Moyets sjeldne besøk i Norge. For de fleste er hun kjent for synthpopen hun spilte med Yazoo og sin solo-karrirere på 80-tallet. Kveldens konsert skal vise seg å være meget variert.

Vi hadde dessverre ingen fotograf denne kvelden

Hitene er som bautaer i Moyets artistliv, men hun evner å fornye seg og prøve forskjellige sjangre. Artisten har mange strenger å spille på. Det låter aldri datert og hun holder på publikums oppmerksomhet hele konserten

Når Alison Moyet og bandet endelig kommer på en halvtime forsinket, starter de med en rolig låt med ganske harde synthrytmer. Stemmen er moden, men god på åpningslåta “Fire”. Hun har en aura som tar scenen naturlig. Vi får høre at turneen baseres løst rundt fjorårets album, Key. Moyet snakker en stund om planen for konserten. Hun feirer 40 år som soloartist, og kvelden skal gjenspeile dette.

Sjangerhoppende og et variert lydbilde

“More” har et lydbilde preget av 80-talls synth som er lett modernisert. Moyet og stemmen hennes er i sentrum. En fengende låt som knapt er spilt live. Hun vil ikke være karoakeartist til gamle sanger, derfor inkluderer hun nye låter som “Such Small Ale”. Denne kan vel kalles AOR. Det er overraskende mye trøkk i gitaren. Stemmen hennes holder stort sett når hun gir på. “Nobody’s Diary” er skrevet av henne som tenåring. En gjenkjennelig Casiosynth fra originalen spilt inn sammen med Vince Clarke i Yazoo, men det er godt med trøkk her. Låta er en av Yazoos beste. Klapping i salen i et mellomspill. Knall låt med et meget fengende refreng .

“So Am” I har et mer organisk lydbilde med gitarkomp, men synthen lurer i bakgrunnen. En midtempo låt med vokalen i sentrum.  Denne har ikke helt tålt overgang til hennes nå mørkere stemme. “The Impervious Me” handler om å gi litt mer faen i hva andre sier. En rolig og behagelig synthlåt med en grom bass. De gir på mot slutten av låta, både i vokal og i gitarer, som danner en vegg av et riff. De starter opp med en tøff gitar, men det fisler ut i en svevende og behagelig synthdrevet “Can’t Say It Like I Mean It”. Hun sørger for at settet er variert, med låter flere stilarter. Konserten virker gjennomtenkt, men akkurat her lover innledningen mer enn låta holder.

Rock og synthpop om hverandre

Synthrockende “This House” veksler mellom rolige, synthdrevne vers og et tøft, rocka refreng. “Changeling” starter med et gitarriff, før et synthriff  tar over. Vokalen er intens og tøff i denne fengende låta, som her minner mye om Skunk Anansie. Låta står ut som kveldens mest rocka, vokalen når nesten opp til Skin også. De følger opp med en helt annen musikkstil. Yazoos “Only You” er en enkel og fin synthpoplåt med tilløp til allsang i refrenget.

Hun spiller harmonica, men mener hun ikke kan. Etter det er det bare hun , akustisk gitar og en tamburin. Det er nakent, men ganske livlig på kvelden akustiske innslag, “Dorothy”. Noen klapper med denne trivelige, men uventede utskeielsen stilmessig. “Is This Love” kommer her i en sakte svevende versjon. Låta er nesten ugjenkjennelig med fuzzvegg og svevende synth. Låta går så sakte at refrenget blir litt oppstykket,  men det funker.

Moden og modig

“All Signs Of Life” handler om folk som sykler langt, noe hun beundrer. Synthen har litt Kraftwerk over seg, som på plata Tour de France. Låta minner likevel mer om nyere Depeche Mode, både melodisk og med blandingen av synth og rock.

Nærmest rappende vokal i den funky “Footsteps” er ganske langt utenfor det hun vanligvis gjør,  men det funker overraskende bra. Litt syntha storbandfunk er ikke en stor sjanger, vil jeg påstå. Kanskje hun til og med er nyskapende på sine eldre dager. Hun avslutter hovedsettet med “All Cried Out”. En 80-talls poplåt som har tålt 40 år bedre enn meg. En av hennes mest fengende melodier i en synthdrevet låt som høres overraskende moderne ut.

Hitparade i ekstranumrene

Det tar ikke lang tid før bandet er tilbake igjen, for første ekstralåt er bangeren “Situation”. På sittetribunen er det taktfast klapping. Foran scenen bør de danse, for dette er klubbmusikk fra før det var en greie. En favoritt hos meg som jeg ikke aner hvor mange ganger jeg har hørt. Gåsehud og smådansing i stolen er min litt kjedelige respons på denne. Jeg burde sunget med og danset. Kanskje neste gang. “Love Resurrection» er en av hennes første og største hits som soloartist.

Moyet er i slag og de foran scenen synger med på denne låta som minner om låtene med Yazoo. Yazoo får vi mer av når de ironisk nok avslutter med “Don’t Go”. Kanskje litt mer disco enn Situation, men nok en låt som har fylt mange dansegulv de siste 40 årene. En perfekt avslutter på en variert konsert.

Alison Moyet er en erfaren artist som er proff til fingerspissene. Det er selvfølgelig lett å høre at hun ikke er like ung som da hun spilte inn sine første hits, men hun gjør om låtene til en en stil som passer den stemmen hun har nå. Det kan en god del gamle rockere lære av. Hører dere Paul Stanley og David Coverdale?  Hvorfor har jeg ikke sett henne før? Det må gudene vite, men jeg ser henne gjerne igjen.