Alter Bridge + Shinedown på Sentrum Scene

Florida-bandet Alter Bridge, som har revitalisert post-grungen, er ute med sitt sjette album og tok med seg sine venner fra Shinedown til en rockefest av de bedre søndag 17. november.

Shinedown startet i Jacksonville i 2001 og har holdt på i snart 20 år.  Bandet hadde en liten utskifting av medlemmer i 2008, men vokalist Brent Smith og trommis Berry Kerch har vært med hele veien.

Gutta, som ga ut sin sjette fullengder Attention i fjor, har solgt over 8 millioner album og hatt imponerende 23 topp 10-hits – hvorav hele elleve førsteplasser – på Billboards Rock Charts. De har gjestet Norge et par ganger tidligere, sist gang i 2018 da de solgte ut Sentrum Scene.

Hitparade og utmerket lyd

Sentrum Scene er så fullt som jeg aldri har sett det før denne søndagskvelden. Publikummet når helt ut i gangen og vaktene har hendene fulle med å få plassert folk rundt omkring i lokalet, slik at alle skal få se (jeg tror ikke de lyktes helt med det – men sikkerheten var upåklagelig).

Etter litt leting fant jeg, litt skeptisk, en liten plass i trappen oppe i galleriet. Skepsisen kommer av at min erfaring med lyden her oppe har vært litt ymse.

Før jeg rekker å se om jeg klarte å finne en bedre plass, sparker Shinedown det i gang på scenen med den aggressive og hardtslående «Devil» fra den siste skiva. Hitene kommer som perler på en snor i kveld, som «Diamond Eyes (Boom-Lay Boom-Lay Boom)» «Monsters», «Enemies», «Get-up» og ikke minst «Cut the Cord»; det er umulig å velge en favoritt. Bekymringene jeg hadde for lyden er helt glemt; her er alt på plass, lyden er helt strøken!

Fylt til randen med magisk stemning

Vi får selvfølgelig også Shinedowns kjente coverversjon av Lynyrd Skynyrds «Simple Man», og både under denne og «Second Chance» kjenner jeg hårene reise seg. Dette er låter som setter vokalen i fokus, og Brent har en helt enorm stemme som får et utrolig trøkk i disse låtene. Energien til både publikum og bandet er magisk! Brent har hele rommet i sin hule hånd – det er allsang og hender i været fra start til slutt!

Er det en ting disse gutta kan, så er det å ha kontakt med publikummet, og jammen var ikke Mr. Smith en liten tur over gjerdet og nede blant publikum og tok en låt også. Dette var virkelig en vitamininnsprøyting på denne ellers så våte og kalde novemberdagen.

Etter en kort pustepause er det hovedattraksjonen Alter Bridge sin tur. Bandet ble startet i 2004 og består av tidligere medlemmer fra det populære bandet Creed og vokalist Myles Kennedy fra The Mayfield Four.

Myles er kanskje bedre kjent som vokalist og gitarist i Slashs backing-band Myles Kennedy and the Conspirators.

I løpet av sine 15 år har bandet gitt ut seks studioalbum, hvor det siste, «Walk The Sky», kom medio oktober.

Nytt materiale og stormende jubel

Scenen går i svart og introen «One Life», som også er introen på den nye skiva, flyter over høyttalerne. Backdroppen er byttet ut med fem avlange skjermer med illustrasjoner og animasjoner fra albumcovere og musikkvideoer. Disse komplementerer musikken godt igjennom kvelden.

Inn tropper medlemmene til stormjubel fra salen. I likhet med albumet følger de opp introen med den breibeinte «Wouldn’t You Rather». De fortsetter showet med godbitene «Isolation», «Come to Life» og «Pay no Mind», før vi får servert den mykere «Ghost of Days Gone» fra 2010, som er litt mer upbeat låten og har en deilig mørk bridge.

Det er lite prat mellom numrene – her er det rett fra den ene låten til den andre. Nå har jeg ikke hørt så mye på den nye skiva, men vi får servert flere låter herfra. De holder seg til det hardere sjiktet, hvilket kler stemmen til Myles.

Vokalveksling og gåsehudfaktor

Til min glede spiller de «Rise Today», en personlig favoritt som blir stadig mer aktuell i disse klimakrise-dager.  Vi får selvfølgelig også servert den ganske så Creed-aktige «Open Your Eyes», som ble gitt ut i 2004 og som er en av Alter Bridges største hits.

«Waters Rising» fra 2013-albumet Fortress blir også en positiv overraskelse; her trer vokalisten tilbake og overlater mikrofonen til gitarist og backing-vokalist Mark Tremonti. Nå skal det sies at Tremonti har en større vokalrolle på det nyeste albumet. Det er deilig å få høre mer av ham, ettersom han har en sterk stemme som står så godt til Myles’ røst. Så er det tid for en av Alter Bridges mest populære låter, «Metalingus», og stemningen står i taket.

Så blir alt tatt ned noen hakk og to barstoler blir satt på scenen. Her lukter det akustisk nummer, og javisst – vi får en helt nydelig fremføring av «In loving memory». Ikke bare er låten og teksten i seg selv fantastisk, den blir dratt til nye høyder med Myles’ såre og klokkeklare stemme og 1700 publikummere som stemmer i. Her er det høy gåsehudfaktor.

Stødig og gjennomført show

Tempoet tar seg raskt opp igjen med «Cry of Achilles», før vi får servert den langvarige «Blackbird». Teksten er skrevet til en venn av Myles, Mark Morse, som døde i perioden da sangen ble skrevet. Låten er også kjent for Myles’ og Tremotis back-to-back gitarsolo, som også har blitt utnevnt til «the greatest guitar solo of all time» i 2011 av magasinet «Guitarist». Dette er en perfekt avslutning på det ordinære settet.

Etter en kunstpause får vi «Godspeed», den sjette låten i kveld fra «Walk the Sky», og kvelden avsluttes med den røffe, raske men fortsatt melodiøse «Addicted to Pain». Her får publikum virkelig rocket av seg det siste av energi de har igjen.

I motsetning til Shinedown har ikke Alter Bridge den samme eksplosive energien på scenen. Men de leverer et utrolig stødig og gjennomført show. Selv om Myles blir noe anonym på scenen i motsetning til andre «rockestjerner», så er stemmen hans så fantastisk at man bryr seg ikke noe om alt det andre. (Liten sidenote: Myles var faktisk vurdert til å erstatte selveste Robert Plant i Led Zeppelin for noen år tilbake).

Det jeg står igjen med etter denne konserten, er hvor bredt spekter Alter Bridge egentlig har i musikken sin, og hvor utrolig profesjonelle de er som musikere. Dette har virkelig vært en høydare av en konsertopplevelse i år. Fingre og tær krysses for at det ikke tar så alt for lang tid før de er tilbake i lille Norge.