Alwanzatar: Groruddalens svarte synthmagi

– Den glemte dalen er Groruddalen. Jeg blir veldig inspirert av å bo her, det er en vakker kontrast mellom naturens frodige mangfold og grimheten i den kaotiske drabantbybebyggelsen. Vi har veier og togskinner og t-banespor og fabrikker og politihelikoptre, og så skriker kattugle og svartspett om kapp med sirenene. Vi er dalen som skulle bli fremtiden, men politikerne slutta å bry seg nesten umiddelbart etter at folk flytta inn. Så ble det i stedet en oppsamlingsplass for alt det ikke var plass til i sentrum. Det bor noen fantastiske folk her og det er mye stolthet i drabantene, men det er merkelig at vi ikke har t-banering – det er kronglete å komme seg rundt – at skolene ikke pusses opp, at det ikke finnes arbeidstiltak for ungdommene. Det virker som om staten ikke vil at folk skal få det til, forteller Kristoffer Momrak aka Alwanzatar som slapp  fullengderen Den Glemte Dalen på Apollon Records:Prog nylig.

Den Glemte Dalen er et overflødighetshorn av idéer, utforskning og musikalsk lekenhet. Analoge synther, fløyter og diverse elektroniske gadgets skaper et utenomjordisk og surrealistisk lydunivers. Kosmiske, psykedeliske stemninger med røtter i både nåtid, 1980-talls rave, dubstep, 1970-talls krautrock, tidlig synthmusikk og middelalder-folk bobler ut av høyttalerne og vi hensettes i en transe eller en tilstand av forundring. Kristoffer Momrak gir oss her noen nøkler til sitt ferskeste epos Den Glemte Dalen.

Kan du først fortelle litt om bakgrunnen for valget av bandnavn og hva du ønsket å uttrykke med det?

– Alwanzatar betyr svart magi eller hekseri på hettittisk, et indoeuropeisk språk fra den sene bronsealderen. Det er det eldste kjente ordet for magi på et indoeuropeisk språk. Hettittenes rike lå i det som i dag er Tyrkia. Ordet er kjent fra en lovtekst som forbyr nettopp bruken av magi. Jeg synes ordet har en mystisk klang som passer bra til musikken jeg lager. Dessuten var de første konsertene jeg spilte ledsaget av magiske ritualer og okkulte besvergelser. Nå er det rigginga av alle kablene som er ritualet. Det blir gjerne noen besvergelser når jeg holder på med det.

Hvordan ble Alwanzatar til?

– Jeg startet å lage elektronisk musikk rundt 2010, inspirert av dubstep-artister som Skream og Benga. Det var et vitalt miljø for dubstep i Bergen da jeg bodde der på slutten av 2000-tallet, med fantastiske fester i bunkeren på Nordnes. Jeg har vært stor fan av jungle, drum and bass og acid siden tenårene, men i godt voksen alder fikk jeg lyst til å lage noe eget og ikke bare gå på klubb. Da jeg flytta tilbake til Oslo begynte jeg å eksperimentere for alvor, mest med enkle ribbonsynther, theremin og effekter.

– Jeg var nysgjerrig på muligheten for å lage wobblebass med theremin og effektpedaler, noe jeg fant ut var lettest gjennom en ringmodulator. Beklageligvis sprengte jeg sanganlegget i øvingslokalet med dype oscilleringer. Theremin har jeg hatt siden nittitallet og brukt i ulike bandsammenhenger, alltid med en Roland Space Echo, tremolo og andre effekter.

– Rundt 2012 begynte jeg å investere i utstyr og bruke mange kvelder i øvingslokalet samt tid hjemme, ute i parken og på bussen, for å lære meg å bruke det. Det året ble jeg far for første gang, så jeg skaffet meg ting som gikk på batteri så jeg kunne spille overalt når jeg fikk tid. Maskinparken vokste raskt, men det var et mål å få alt til å snakke sammen, som en stor maskin med mange deler. Veldig mye tid gikk med til å diagnostisere problemer og finne løsninger på signalganger.

– Tusmørke leide et lokale på Ulven og siden jeg bodde på Valle, var det en kort tur bort for å koble opp og teste ulike idéer på kveldene. Jeg måtte rigge opp og ned samme kveld, så jeg fikk mye trening i det. Jeg liker faktisk veldig godt å koble sammen ledninger og ulike lydmoduler, det gir et helt spesielt fokus. Det har alltid interessert meg å lage spacelyder til psykedelisk musikk og prog, men jeg hadde behov for å lage et rent elektronisk prosjekt der jeg kunne vie meg helt til eksperimenter med lyd. Ganske snart skaffet jeg meg en Korg EMX-1, en RC-300-looper, en Korg MS-20 mini, og bit for bit ble det veldig mye greier. Målet har alltid vært å forske på ulike lyder og finne ut hvordan jeg kan lage lydene jeg hører på gamle Hawkwind-skiver, Klaus Schulze, Tangerine Dream, Lee Scratch Perry, King Tubby og eksperimentelle elektronikainnspillinger fra 60- og 70-tallet, uten å faktisk kjøpe en vegg av Moog-moduler eller bygge en Black Ark, altså å få billig elektronikk til å låte dyrt. Det har blitt en del kostbare synther, likevel, da. Alwanzatar har aldri vært opptatt av sjanger eller å rendyrke et spesielt uttrykk. Det viktigste er å eksperimentere med lyder og sammensetninger av ulike lydkilder og lære om hvordan instrumenter kan snakke sammen.

Hva er det som fascinerer med instrumentene fløyte og synth og med de to i samspill?

– Det er noe spesielt som skjer i møtet mellom organisk og syntetisk lyd, det blir et varmere uttrykk og ikke så kantete som programmert musikk fort kan bli. Fløyta er det eneste instrumentet jeg faktisk kan spille på, så det føltes naturlig å bruke det. Fløyte er et instrument som ofte omtales i forbindelse med det utenomjordiske hos H. P. Lovecraft, en forfatter jeg setter svært høyt. Kaosgudene Yog-Sothoth og Nyarlathotep er omgitt av hvinende fløyter og frenetisk tromming, pipende lyder og kosmisk støy. Utenomjordiske og illevarslende lyder oppstår jo også lett i eksperimentelle elektroniske instrumenteringer, så fløyte og synth passer godt sammen for å lage en magisk lydverden inspirert av det kravlende kaoset i hjertet av verdensrommet.

Du benytter også instrumenter som theremin, mellotron og stylofon til å skape den atmosfæriske musikken. Fortell litt om hvordan du skaffet deg disse instrumentene, hvordan du bruker de og hvilke kvaliteter de tilfører musikken din.

– Thereminen kjøpte jeg som byggesett i 1997 av Jan Tariq Rui-Rahman da han spilte i White Willow og importerte thereminer. Jeg loddet den sammen selv og brukte den i bandet Les Fleurs du Mal, med en Korg Stage Echo, som dessverre ble stjålet fra loftet mitt mange år senere.

– Theremin er sykt vanskelig å spille, så i begynnelsen ble den mest brukt til å lage effekter, gjerne gjennom en tremolopedal. Jeg brukte theremin veldig mye da jeg spilte i Spectral Haze i 2013 til 2018, da var det full pupp med Hawkwind-inspirerte spacelyder. Det er theremin på en del Tusmørke-låter, også, både melodier og som lydeffekt gjennom en haug med pedaler.

– I Alwanzatar bruker jeg theremin til å spille melodier, det krever mye øving og låter likevel nesten alltid småsurt. Men sånn er det. Fascinasjonen for theremin kom tidlig, Jimmy Page bruker det på konsertvideoen «The Song Remains the Same», en favorittfilm i barndommen. Mellotronen min er en digital versjon, kjøpt av Markus Resch i 2013. Som ung prog-rocker i Skien på nittitallet var mellotron noe av en hellig gral for oss.

– Vi fikk spille inn demoen til det første Tusmørke hos Jørn Andersen som drev plateselskapet Colours og hadde en mellotron, det var vel i 1997. Men kostnader og vedlikehold og ren fysisk tyngde gjorde at jeg aldri vurderte å kjøpe en gammel mellotron. Da ble den digitale varianten et naturlig valg. Markus Resch har kjøpt rettighetene til både Mellotron og Chamberlin og har lagt mye arbeid ned i å videreføre lyden av disse instrumentene til fremtidens musikere.

– Jeg er spesielt glad i å spille mellotron gjennom et low pass filter fra Moog, det gir en veldig fin effekt, litt som Tangerine Dream gjør på skiva Phaedra eller Fabio Frizzi på filmmusikken til City of the Living Dead. Jeg kjøpte stylophon i samme periode som jeg skaffa mellotronen, jeg kjøpte en brukt av Espen Hangård da han rydda i studioet sitt. Det viste seg at Lars Fredrik Frøislie fra Wobbler, som vi har spilt inn flere album med Tusmørke hos, er stor fan av stylophon, og han anbefalte meg å få tak i en vintage fra søttitallet, så jeg fant en på eBay. Begge låter veldig kult, jeg har brukt stylophon mye gjennom filteret til ribbonsynthen Korg Monotron med en tremolopedal.

– Alle disse instrumentene låter veldig gammeldags, de er nokså uforutsigbare og gir varme til musikken. Jeg er ikke noe glad i plugins og programmering på datamaskin, jeg foretrekker å lage ting for hånd. Det spennende med theremin og stylophon er at de ikke er tangentinstrumenter, så lydene får en annen form enn på synther med tangentbrett.

Hva er det som gjør at du har valgt å gjøre alt selv her og hvordan påvirker det uttrykket i forhold til dine samarbeidsprosjekter med andre?

– Jeg har spilt i band siden jeg var 12 år og liker energien i å være del av en gruppe, men jeg har også et stort behov for å være i fred og bestemme alt selv. Alwanzatar er et prosjekt for læring og eksperimentering, noe man ikke kan forvente at det er plass til i et band i så grad som disse instrumentene trenger. Mange av de tingene jeg har funnet ut av i Alwanzatar har jeg tatt inn i band jeg spiller med. Men siden det er mye sequencere og trommemaskiner i Alwanzatar, er det ikke særlig fruktbart å drasse hele oppsettet inn i et band. Det at jeg jobber alene gjør at jeg ikke har noen begrensninger på hva jeg kan ta med av lydkilder eller hvor komplisert jeg kan gjøre innspillingsprosessen. Jeg bruker mye båndspiller, remikser gjennom en svær analog miksepult, kobler opp og trekker fra og tester ut løsninger. Midt i et take må man rense litt med isopropanol eller bytte ut en kabel, ta bort et instrument og koble til et nytt eller legge om signalgangen. Ingenting av dette er ting jeg kunne tenke meg å gjøre omgitt av utålmodige kolleger.

Denne gangen har du fått litt hjelp fra wepwawet (Sondre Mæland) på gitar på noen spor; henholdsvis gitar på «Byen Legges I Grus» og gitarbørsting (gitar strumming) samples på «Krystallenes forhekselser». Fortell litt om ham og hans bidrag og hva det har tilført til helheten.

– Wepwavet har jeg samarbeidet mye med i perioder, spesielt for en kinokonsert til stumfilmen Golem fra 1920 i 2015 og to runder med konserter i Vigelandsmausoleet. Han er en søkende gitarist som utvikler stilen sin hele tida, i den perioden disse opptakene er fra, spilte vi også sammen i Spectral Haze. Men i stedet for spacerock, var Sondre på den tida opptatt av Sir Richard Bishop, noe man kan høre på de orientalske fraseringene. Samplene og «Byen legges i grus» er fra musikken vi lagde til Golem-oppsetningen. Det var vel opprinnelig en plan å spille inn og gi ut alt sammen, men det ble aldri tid til å gjøre det. Hans bidrag er å bryte ned monotonien med melodier og sololøp som skaper mer dramatikk i musikken. Vi spilte inn i det trange hjemmestudioet mitt Holy Space! og jeg fikk meg nesten en på trynet av gitarhalsen da han tok av på soloene.

Det har blitt mange utgivelser etter hvert med Alwanzatar i tillegg driver du andre prosjekter parallelt. En del undrer hvordan du får tid til alt dette?

– En fordel med å stort sett jobbe alene er at jeg ikke trenger å vente til andre har tid, jeg bare går ned i hjemmestudioet og jobber når jeg har lyst. I lange perioder er jeg i studioet hver kveld og pusler med et eller annet. Som småbarnsfar er jeg mye hjemme, uansett, så når barna har lagt seg, blir det tid for å kose seg i studio. Jeg har alltid flere prosjekter gående parallelt, slik at den dårlige samvittigheten driver meg til å bruke tid på et eller annet fornuftig. Det er ikke vanskelig å finne tid til musikk eller andre ting man ønsker å gjøre, det er bare å ville det nok. Dette høres sikkert fryktelig prektig ut, men det er bare min erfaring. På den annen side er det masse jeg har måttet si nei til opp igjennom for å ha tid til familien, som turnering i utlandet og slikt. Det er essensielt å ha hjemmestudio, hvis ikke får jeg ikke laget noe.

Opplever du aldri kreativ tørke?

– Det siste pandemiåret har det stått stille i perioder, siden det ikke har vært noe driv til å lage noe ferdig. Plata som kom i år, skulle vært ute i fjor, slik at jeg nå fikk veldig god tid til å bli ferdig med den plata jeg spilte inn i fjor og skulle gitt ut i år. Den har jeg med hensikt ikke gjort meg helt ferdig med, for å la materialet modne og se om jeg får noen ideer jeg ikke har hatt før. Så jeg har gitt meg selv mer tid til andre ting og lest en haug med bøker. Jeg har også spilt dataspill for første gang på 20 år og runda the Witcher og Zelda Breath of the Wild. Og så har vært mye på fisketur etter ørret og jeg har anlagt kjøkkenhage. Avkoblingen har vært veldig sunn og jeg har fått ny arbeidsglede. Men det har ikke vært helt stille, jeg har spilt inn litt for andres prosjekter, bl.a. litt fløyte for SLYC og Donner, sunget på en låt med Kvesta, og laget ferdig ei barneplate med Tusmørke. Og så bygger jeg på en Eurorack-kopi av en svær Moog-synth, og det har blitt noen innspillinger av ting jeg har laget på den. Det blir aldri noen egentlig kreativ tørke, så fort jeg kobler opp i studio hører jeg nye ting jeg er interessert i å forske mer på.

Hvor henter du inspirasjonen og energien til alt dette?

– Jeg er ganske ærgjerrig og grenseløs, så når jeg først får interesse for noe, tar det gjerne litt av. Da jeg var yngre, syntes jeg elektronisk musikk var veldig spennende og syslet litt med MIDI på videregående. Det ble aldri noe av å utforske dette nærmere, siden psykedelisk rock tok all tiden. Vi brukte riktignok en gammel synth vi fant i studio på demoen til Captain Cumulonimbus and his Wondrous Cloudship i 1996, for å lage spacelyder. Gong var en stor inspirasjon, men det var ganske avskrekkende priser på Moog-synther, EMS Synthi og alle de andre klassiske lydkildene fra psykedeliaskivene vi digga. Så da er det en stor glede å bruke tid og krefter på psykedelisk elektronisk musikk nå.

– Jeg hadde ikke hørt noe særlig på Tangerine Dream eller Klaus Schulze før, jeg hørte ikke magien i det før jeg begynte å lage elektronisk musikk selv. Jean-Michel Jarre og Vangelis hadde jeg knapt hørt på. Da jeg begynte å lage elektronisk musikk trålet jeg platemesser og kjøpte inn masse gamle skiver for å lytte meg opp. Jeg finner mye inspirasjon der, det er spennende å høre hvor ulike og til tider kompromissløse de tidlige populærmusikalske utgivelsene av synthesizermusikk er. Jeg har også hørt mye på gammel dub fra 70- og 80-tallet og acid fra sent 80-tall. Det er veldig inspirerende med musikk som er tuftet på miksebord og ekkomaskin, eller en TB-303, det blir nærmest en kult til en snever teknologisk nyvinning. Nå er det over hundre år siden de første synthene kom, og det er fortsatt nye oppdagelser for hva man kan få strøm til å gjøre med lyd. Dette var jo tenkt som musikkens fremtid, men det er hele tiden samtiden man hører, som forsøker å bryte ut og lage noe nytt. Det er veldig inspirerende. Energien finner jeg i gleden ved å spille og lage ting selv, lære nye teknikker og høre ting jeg aldri har hørt før.

Hvor står du i den kjente debatten kvantitet versus kvalitet. Er du en av de som mener at jo mer øvelse, jo bedre blir man eller kan noe av kvaliteten forsvinne i iveren etter å gi ut og skape nye ting? Er det i det hele tatt noe å tjene på å begrense seg eller å dvele med ting. I så fall hva?

– Kvalitet kommer ut av kvantitet for min del. Jeg spiller og tar opp i utallige timer, gjerne flere uker i strekk, før jeg får noe jeg kan bruke. Jo mer man spiller, jo morsommere blir det. Om alt jeg har gitt ut var noen vits i, skal ikke jeg bedømme. Men, for min del trenger jeg å avslutte ting jeg har begynt på og jeg liker å jobbe mot et mål. For min del er et album en naturlig ramme rundt det å lage musikk. Da har jeg en helhet som delene skal passe inn i. På siste skiva, Den Glemte Dalen, er det materiale jeg har jobbet med av og på i fem år og ting som er helt nytt. Jeg blir veldig inspirert av å få nytt utstyr jeg kan utforske. Dersom jeg blir fornøyd med noe jeg har spilt på en synth jeg har eid i 24 timer, så bruker jeg det, jeg trenger ikke gnikke på det i årevis. Jeg liker ikke å ha ting liggende uferdig, så et album blir en gulrot for å gjøre låter ferdig. Å være selvkritisk er en god ting, men jeg har jo kolleger som aldri gjør ferdig album de har begynt på, og tviler vel på om de endeløse utsettelsene gjør musikken drastisk mye bedre.

Hvor selektiv er du selv med det du lager. Hvor stor andel av komposisjonene og skissene blir delt med publikum i form av utgivelser eller kommer oss til del på opptredener?

– Det er veldig mye jeg ikke går videre med. Med mange synther blir det uansett vanskelig å gå tilbake og sette opp en patch på nytt, så om jeg finner noe som låter veldig bra må jeg jobbe ferdig med den idéen før jeg går videre. Noen ganger kan jeg spille en lang periode med et oppsett og finne ut at det ikke var gull, likevel, og patche om og gå videre. Det tar lang tid å lage ferdig låter med alt jeg vil ha av elementer, jeg gjør det meste analogt, spiller inn på bånd og legger på effekter i etterkant, tester ut ulike teknikker underveis og pusler det hele sammen. Så anslagsvis 90% kommer aldri ut av hjemmestudioet. Live lager jeg nye versjoner av låtene hele tiden. På det nye live-settet har jeg tatt med instrumenter jeg ikke hadde da låtene ble gitt ut, så det blir som en remix.

Hva er det som gjør Den glemte dalen unik i forhold til de elleve andre utgivelsene under dette navnet?

– Det er den plata jeg har brukt mest tid på, med låter som jeg har spilt inn versjoner av tidligere, men ikke gjort helt ferdig, fordi det var så mye jeg ville gjøre med dem at jeg aldri ble ferdig. «Krystallenes forhekselse» og «Byen legges i grus» er låter jeg var veldig fornøyd med, men som jeg ikke ville slippe før jeg hadde fått dem akkurat som jeg ville. Dessverre lagde jeg noen fløytegreier på «Krystallenes forhekselse» bit for bit med mange ulike takes, som til slutt ble dritvanskelig å spille, så jeg måtte øve en god stund før jeg klarte å spille det inn i et take. Andre ting som er spesielt med albumet er at det er sykt mange fete synther på skiva, som jeg ikke har eid før, som Buchla Music Easel og euroracket mitt. Det at jeg har tatt meg god tid, gjør at plata er mer gjennomarbeidet og gjennomtenkt enn de foregående.

Fortell litt om valget av albumtittel Den Glemte Dalen og hva du ville formidle med den?

– Den glemte dalen er Groruddalen. Det er mange fantastiske folk her og det er mye stolthet i drabantene. Men at vi ikke har t-banering så det er kronglete å komme seg rundt, at skolene ikke pusses opp, at det ikke finnes arbeidstiltak for ungdommene, det virker som om staten ikke vil at folk skal få det til. Jeg er veldig inspirert av å bo her, det er en vakker kontrast mellom naturens frodige mangfold og grimheten i den kaotiske drabantbybebyggelsen. Vi har veier og togskinner og t-banespor og fabrikker og politihelikoptre, og så skriker kattugle og svartspett om kapp med sirenene. Vi er dalen som skulle bli fremtiden, men politikerne slutta å bry seg nesten umiddelbart etter at folk flytta inn. Så ble det i stedet en oppsamlingsplass for alt det ikke var plass til i sentrum. 

Jeg har nå noen stikkord som jeg vil at du skal si litt mer om forholdet til og hva de kan si om Alwanzatar og «Den Glemte Dalen». Verdensmusikk:

– Dette begrepet er jo helt håpløst navlebeskuende, som om alt utenfor den vestlige kultursfære er DEN STORE VIDE VERDEN, der de andre bor. Men jeg hører på mye musikk fra andre deler av verden enn Norge og liker å oppdage nye instrumenter, klanger og måter å tenke på.

Space rock:

– Hawkwind har vært en stor inspirasjon, det tok meg tid å like dem, siden jeg syntes det var for rølpete og repetitivt i starten. Warrior on the Edge of Time er ei plate jeg har hørt veldig mye på. Jeg liker kombinasjonen av svevende utenomjordiske lyder og dundrende rock. Pink Floyds «Astronomy Domine» er en favoritt fra ungdomstida. Spectral Haze spilte spacerock, det er en veldig fet sjanger å spille.

Tidlig synthmusikk:

– Jeg har forsket mye på gammel filmmusikk som Forbidden Planet-soundtracket av Louis og Bebe Barron fra 1956 og Attilio Mineo sin musikk til Seattle World Fair, Man in Space with Sounds fra 1962. Mye av det låter skremmende og fremmed, noe som er veldig inspirerende. Folk var tydeligvis litt tøffere før. Mineo lagde for eksempel en sykt guffen låt som skulle spilles av i verdensutstillingens futuristiske runde heis. Barren-parets musikk ble slaktet i det eksperimentelle musikkmiljøet for å være for snill og kommers.

– Jeg har også hørt mye på Radiophonic Workshop-innspillinger av Delia Derbyshire og White Noise-skiva «An Electric Storm». Sistnevnte hadde jeg et forhold til veldig tidlig, men Radiophonic Workshop-greia til BBC hadde gått meg hus forbi og jeg begynte ikke å grave i det før i 2010 etter å ha spilt inn noe fløyte for Radio 9 og Varioola og fått høre hele historien. Jeg oppdaga tidlig skiva «Cauldron» av Fifty Foot Hose, gjennom Jørn Andersen.

– United States of America var også en tidlig favoritt med elektronisk eksperimentell psykedelia. Igjen, på nittitallet hadde vi så lyst på psykedeliske elektroniske lyder, men da vi fant ut hva slags instrumenter som var brukt, enten med hjemmelagde oscillatorer, tonegeneratorer og ringmodulatorer, eller Echolette båndekko eller Buchla-synther, så ga vi litt opp. Det var enten for dyrt eller for vanskelig, og da vi fikk testa en ringmodulator første gang så var det jo bare bråk. Synthene vi hadde råd til på nittitallet var bare kjipe keyboards eller lite inspirerende ferdigprogrammerte greier. De tidlige tingene jeg hørte på sa meg at det var mulig å lage noe selv, men det veldig vanskelig å finne ut hvordan. Silver Apples er vel det tidlige synthbandet som har inspirert meg mest, siden de satte sammen synthen sin Simeon av ulike elementer som ikke var ment å brukes sammen. Denne strategien har jeg brukt selv, ved å seriekoble effektpedaler, sequencere, loopere og trommemaskiner til et digert beist.

Krautrock:

– Can og Faust er favoritter, jeg er også veldig glad i Deuter sine elektroniske ting, og skiva Ammerland av Führs & Fröhling. Amon Düül II har jeg også hørt mye på. Det er ekstremt mye bra tysk musikk fra 60-tallet og utover og jeg oppdager nye ting stadig vekk. Noe av det mest inspirerende er den frie bruken av elektroniske lydkilder og sjangeroverskridende tilnærming til musikken. Elektronikascenen fra Berlin er jo også veldig inspirerende, jeg har hørt mye på Popol Vuh sine to moog-skiver, Klaus Schulze og Tangerine Dream. Og Kraftwerk. Det er det bandet jeg hører på når jeg ikke vet hva jeg skal sette på.

Trance/rave:

– I min oppvekst var the Prodigy omtrent det eneste navnet jeg kjente til av ravemusikk, jeg syntes det var sinnsykt kult første gang jeg hørte det på storebroren til en kompis sitt enorme stereoanlegg. Han var råner og hørte på Rotterdam-house. Jeg husker lillebroren fikk en ørefik for at vi hadde sneket oss inn på rommet og brukt anlegget hans.

– Ellers var jo rave-kultur noe som boblet under overflaten i Grenland på seint åttitall og tidlig nittitall. Jeg var DJ på ungdomsklubben, så der gikk det mye i Technotronic og rave-light. Vi dansa veldig mye, problemet var bare at mye av musikken var for soft, det gikk liksom ikke an å ta av. Jeg var litt for ung til å gå på raveparty, men det var enormt inspirerende med en bevegelse som satte gleden ved dans og musikk inn i en kosmisk altoppslukende sammenheng.

– På nittitallet leste jeg mye psych-fanziner og det var en opplevelse av slektskap mellom 60-tallet, de frie festivalene på 70- og 80-tallet og ravescenen. Men mye av musikken var slapp, i hvert fall den som ble spilt på TV og radio, som Shamen og S-Express. I ettertid har jeg skaffa meg en mengde gamle acid house-skiver, jeg hører mye på sånt. Trance har jeg ikke så nært forhold til, jeg foretrekker acid. Ironisk nok syntes jeg rockere som begynte å lefle med elektronika på 90-tallet var skikkelig dust, som Steve Hillage sitt System 7 og Ozric Tentacles/Eat Static. Jeg var mer tilbakeskuende på 90-tallet og ville helst at psych skulle høres ut som på 60-tallet. Men vi gjorde vårt beste for å få med oss ravekulturen på 90-tallet, spiste guaranatyggis og danset til Emerson, Lake and Palmer.

Transer:

– Jeg hypnotiserer meg selv stadig vekk når jeg spiller, jeg elsker å komme i en sone hvor det ikke er noe selv lenger og alt forsvinner i musikken. Det samme gjelder på dansegulvet. Drum and bass er det jeg liker best å danse til. Det er så heftig å få mer energi enn man egentlig har og slite seg helt ut til høy musikk.

Effekter:

– Den første effektpedalen jeg skaffet meg var en tremolo som jeg brukte til vokal. Jeg er glad i å bruke phaser, flanger og filtere jeg kan skru på, og bruke effekter til andre ting enn det de er tenkt til, som tremolo på theremin. Båndekko er sentral for alt jeg gjør, samt low- og high pass filtere. Litt av tanken med Alwanzatar er å lage en musikk som kun består av effekter. Altså at temaene og rytmene er ganske enkle, men at lyden endrer seg hele tiden. Det er selve lyden som er viktig, ikke melodier eller rytmer.

Gamle instrumenter:

– Det er en blandet fornøyelse med gamle instrumenter, det er mye vedlikehold og uventede glitcher. Men, sjarmen med gamle instrumenter er at de låter unikt og at det er et element av håndarbeid for å få det til å låte bra. Å jobbe fra laptop har aldri appellert til meg, det blir for mye som å jobbe på kontor. Jeg vil jobbe på laboratorium.

Tidsforskyvning:

– Helt essensielt for all elektronisk musikk. Signaler går saktere eller raskere og gir en helt annen lydopplevelse. Litt det samme som synapsene i hjernen i ulike tilstander, signalene er en ørliten grad forskjøvet og hele verden oppleves annerledes.

Eliminering av plass:

– Det er en evig prosess å komprimere oppsettet, legge til og trekke fra for å komme til det punktet at det er fysisk mulig å flytte utstyret med seg uten egen bil. Nå er jeg nede i 5 kolli, jeg bruker en liten vogn for å få det med meg.

Virtuell virkelighet:

– Jeg prøvde VR i London på nittitallet og hadde ventet meg noe i stil med Lawnmowerman fra 1992. Vel, det var det ikke. Jeg har ikke testet de nye tingene som finnes nå, men leker med tanken. Det siste halvåret har jeg fått interesse for dataspill, så vi får se. Jeg elsker William Gibson sine bøker og er fascinert av hele cyberpunk-greia med cyberspace som et sted man logger inn i med alle sansene. På den annen side fremstår det som et mareritt å logge bevisstheten inn på dagens nett.

Futurisme:

– Fortidens fremtidsvisjoner er spennende å utforske, tanken om at alt skal bli annerledes i neste århundre er jo ganske utbredt. Det viser seg fort at fremtiden bare blir mer av det som allerede var. Det jeg liker best er musikk som blir ansett som fremtidig og fremmed i sin samtid, men så kommer aldri den fremtiden der den passer inn.

Science fiction:

– Jeg leser mye science fiction, jeg liker best J.G. Ballard, William Burroughs, William Gibson, David Foster Wallace og Philip K. Dick. Ballard og Wallace er geniale når de klarer å lokke deg inn i en subtilt annerledes verden, som viser seg å være totalt fremmed når du først har begynt å føle deg hjemme der. På den måten blir den andre virkeligheten troverdig og engasjerende. Dick er sykt underholdende på en litt trist måte, de fleste historiene handler om at alt du tror er en løgn, men den største løgnen er din egen identitet. Mye science fiction fra de siste 50 årene er jo realitet nå, og slik forfatterne forutså, er vi ikke blitt bedre eller lykkeligere mennesker av den grunn. Vi lar større og større konglomerater av selskaper ta makta fra oss, de konsentrerer ressursene for å bruke dem til å berike seg selv ytterligere. Teknologi blir brukt til å distrahere og pasifisere folk flest, mens klodens rikeste menn forsker på evig liv og romreiser. Mye av den science fiction-litteraturen jeg liker best handler om fremtiden på jorda, med konsekvensene teknologi og økonomi har på det menneskelige.

Glemte fortidsminner:

– Det er fascinerende å finne spor av fortiden der sammenhengen er glemt, all virkeligheten som blir utvisket av glemsel. Når jeg kommer over spor av gamle dager forsøker jeg å finne ut mest mulig av hva som har vært, for å gjøre det levende for meg selv. Verden er lag på lag med fortid, men uten kunnskap er det ingenting, bare stein. Å gjøre den glemte verden levende for meg selv er viktig, det gir tilværelsen dybde. To mennesker kan være på samme sted, men oppleve det helt forskjellig, alt etter som hva man vet om hvor man er.

Besvergelser:

– Jeg har brukt mye besvergelser fra vestlig esoterisk tradisjon og babylonsk magi i musikken. Det handler om å mane inn flere dimensjoner i musikken og gi den gjenklang på det astrale plan.

Sinnsutvidende opplevelser:

– Som med magi og transer, er dette en naturlig del av å lage kosmisk eksperimentell elektronisk musikk. Musikken utvider sinnet og gir kontakt med andre virkeligheter. Dragningen mot andre virkeligheter har vært der siden jeg hørte om de underjordiske, tusser og troll i barndommen. Jeg har satt meg inn i uhyggelige mengder folklore, okkulte tradisjoner og mytologi opp igjennom, og felles for dette er at mennesker ikke lever i den samme virkeligheten. Summen av alt dette er at min estetiske sans fungerer slik den gjør nå, med en hang til det dystre, mørke og psykedeliske.

Det utenomjordiske:

– Jeg liker tanken på en helt annen og fremmed type lyd. På tidlige elektroniske innspillinger dukker jo koblingen til romfart og fremmede planeter opp tidlig, antagelig fordi syntetisk musikk var forbundet med ny teknologi midt i romkappløpet og at musikken låt så fremmed. Men utenomjordisk er for meg mer koblet til H.P. Lovercraft sitt univers av kosmisk skrekk, altså ikke så mye romskip, men utenomjordisk liv som kan reise mellom stjerner og planeter og har sine egne målsetninger, fjernt fra menneskehetens ve og vel.

Astrale reiser:

– Hovedmålsetningen med magi er jo å opprette forbindelse med sitt eget astrale jeg, som kan reise i andre dimensjoner uten forbindelse til den fysiske kroppen. Dette er i min erfaring lettest å få til gjennom musikk.

Det mytiske:

– Myter vi mennesker forteller handler om oss selv gjennom bilder og overføringer. De kan fortelle oss om oss selv på en overskridende måte, fordi alt er større og merkeligere i mytene enn i hverdagen. Det er ikke så lett å se den store sammenhengen i daglige hendelser, så mytene blir en fortetting og forenkling på samme tid. Mytene fra Mespotamia, Hellas, India eller det gamle Norden er inspirerende fordi de tar for seg de store kreftene i verden, personifisert, men uten det moralske kompasset som vi mennesker i samfunnet er nødt til å ha.

Bo Hansson:

– Jeg har hørt veldig mye på Bo Hansson, da jeg vokste opp spilte vi rollespill og hørte på «Sagan om Ringen» igjen og igjen. Det har vært en plate jeg alltid kan sette på for å komme i stemning. Jeg liker også veldig godt «Ur trollkarlens hatt», «Mellanvesen» og «El-ahrairah». Det er særlig lydbildet som er så tiltalende, med fantastisk produksjon på orgel, perkusjon og gitar.

Harald Grosskopf:

– Jeg har hørt mye på plata The Synthesist, den er veldig fin. Jeg liker også godt trommingen på skiva Moondawn med Klaus Schulze. Ashra hørte jeg på nittitallet og syntes det var grusomt kjedelig. Jeg har fått veldig sansen for det nå i senere tid.

Aphex Twin:

– «Windowlicker» fra 1999 var vel det første jeg hørte, jeg har alltid likt det vennlige og vimsete lydbildet som plutselig blir kantete og skremmende. Da jeg var DJ på 2000-tallet spilte jeg mye Aphex Twin, gjerne sammen med gammel psykedelia. Jeg har beundret ham som musiker så lenge jeg har kjent til ham, det er noe utrolig allsidig og uforutsigbart med det meste han har laget. Det er også spennende at han bruker så mye gamle synther. Jeg har fått sett ham live et par ganger som DJ, en gang var i Berlin i 2003, med Satanstornade og Whitehouse. Jeg hang ut med noen unggutter som var høye på sopp, de ble vettskremt av Whitehouse, som for det meste skreik til publikum. Topp stemning.

Hawkwind:

– Jeg fikk fot for Hawkwind nokså seint, men har de fleste av de eldre platene og hører på dem ganske ofte. Det er veldig mye fete spacelyder laget på merkelig utstyr og bruken av synther og elektronisk lyd er svært inspirerende. Jeg har sett dem live et par ganger. Konserten i Drammen i 2014 var enorm, og det var stort å få sett Tim Blake på theremin. Da jeg var liten var det Motörhead som gjaldt, jeg synes de skivene Lemmy spiller bass på er fetest. Han sa i et intervju at de var det eneste bandet som brukte elektroniske lyder uten å være inspirert av Stockhausen. Det er ganske fett å snobbe nedover på den måten.

Gong:

– Et av ungdomstidas favorittband, masse fet fløyte og grensesprengende bruk av synthesizere fra Tim Blake/Moonweed. Vi var sterkt inspirert av Gong da vi spilte i psykedeliabandet Captain Cumulonimbus and his Wondrous Cloudship. Jeg har sett Gong live flere ganger og hengt ut litt etter konsertene. Daevid Allen var en trivelig kar. Gitaristen Steve Hillage har også et sterkt soloalbum i Fish Rising, samt ei skive med bandet Khan som jeg har hørt ekstremt mye på. Steve Hillage spilte også med Egg, et av mine favorittband. På nittitallet lagde Steve Hillage prosjektet System 7, for å blande psykedelisk musikk med elektronika. Det har jeg aldri helt fått sansen for, dessverre.

Psykedelia:

– Dette var den første sjangeren jeg la min elsk på etter barndommens heavy metal og hard rock. Jefferson Airplane, Incredible Stringband og tidlig Pink Floyd var tidlige favoritter, samt en masse mer obskure band som Ultimate Spinach, July, Kaleidoscope og Brainticket. Jeg bestilte haugevis med fanziner fra England og Nederland og leste meg frem til hva jeg burde sjekke ut. Benediktator, Håkon Andersen og jeg lagde vår egen fanzine som het Old Man Willow. Vi var glade i prog, også, men på nittitallet var det så mye fæl neoprog at det var tryggere å bruke betegnelsen psykedelisk musikk enn prog. Så kom Steve Wilson og ødela for psych, også, men det er en annen historie. Det ble mye psykedelisk lesestoff i ungdomstida, av folk som Timothy Leary og Terence McKenna, og eldre spacelords som Thomas de Quincey, Samuel Taylor Coleridge og Lewis Carroll. I ungdomsårene hadde jeg en voldsom interesse for okkultisme og utvidede sinnstilstander og slukte alt jeg kom over av Aleister Crowley og Eliphas Levy, bøker om sjamanisme og overskridende opplevelser. Dette er en viktig inspirasjon for musikken jeg lager nå, i den forstand at jeg prøver å nå andre bevissthetstilstander gjennom musikk.

Tidlig programmering:

– Jeg liker å bruke gamle sequencere der man må stille på brytere og få en fysisk følelse av å bestemme signalstyrken på strømmen.

Platen har blitt spilt inn og produsert tre ulike steder; Holy Space! Studio, The Dungeons Of The Lord Malodoruos, Golsfjell Fjellstue. Hvordan har de ulike lokasjonene og studioene påvirket lyduttrykket og stemningen på plata?

– Siden dette prosjektet har tatt så lang tid å fullføre, har jeg rukket å flytte underveis. The Dungeons of the Lord Malodorous var leiligheten på Valle og øvingslokalet på Ulven. Særlig sistnevnte var ganske illeluktende, det var en rotete brannfelle som ingen orket tanken på prøve å vaske. Men det var en viss eim av bleier i hjemmestudioet, også.

– Holy Space! er hjemmestudioet på Lindeberg der jeg bor nå. Jeg har også tatt med meg filer for redigering på ferie og gjort opptak litt rundt omkring.

– På Golsfjell Fjellstue hadde jeg med meg laptop med lydfiler som jeg mikset og ferdigstilte, mellom skiturer og orreleik i morgengry. Jeg hadde med meg en Buchla Music Easel, også, som jeg lærte meg å bruke på natta mens familien sov. På den måten rakk jeg å få den med på skiva. Det tar tid å lære seg nye synther, så man må jobbe mens man kan. Lyduttrykket på plata har nok blitt mest preget av at jeg har god tid til å lytte og bestemme meg, justere og legge til og trekke fra. Det er tilfredsstillende å høre gjennom opptak og få en idé og ha tid til å virkeliggjøre den idéen uten mas om at ting skal være ferdig. Sånn sett er platekontrakten min med Apollon Records veldig fin, det er ikke noe press verken på innhold eller datoer og jeg har kunnet gjøre som jeg vil.

Artwork til albumet er gjort av Linn Halvorsrød. Fortell litt om henne og illustrasjonen som preger Den Glemte Dalen.

– Jeg har flere av verkene til Linn på veggene hjemme og elsker uttrykket hennes. Hun er svært produktiv og lager bilder og tekster hele tida, det er en arbeidsdisiplin jeg føler slektskap med. Da jeg så tegningen første gang, fikk jeg sterke assosiasjoner til det svenske originalcoveret til Bo Hanssons plate Sagan om Ringen, ei skive jeg setter svært høyt. Så da ønsket jeg å bruke det som coverbilde, som en hommage til Bo.

Rolf Aleksejunas Øvrum Christensen har tatt de flotte bildene fra skogholtet ved elvebredden. Fortell litt om stedet dette ble tatt, fotografen og stemningen i bildene og hvordan det står til det musikalske uttrykket på plata.

– Rolf er en meget dyktig fotograf, han er fra Ellingsrud og bildene er tatt ved Elvågabekken/Ellingsrudelva. Det er ruiner etter ei mølle, det har vært møller og sagbruk under Ellingsrud gård i flere hundre år og steinfundamenter etter gammel industri er å se flere steder. Jeg sykler forbi disse ruinene hver dag. Det er et pek til fremtiden, der industri og bebyggelse blir tatt tilbake av naturen. All industrien i dalen ved Elvågabekken ligger i ruiner i dag og den eneste som bygger noe er beveren, men for to hundre år siden var det hektisk aktivitet der.

Hvilke planer har du for Alwanzatar og dine andre prosjekter i tiden fremover?

– Jeg skal spille på Ranglerock på Bryne 11. juli og Ælvespeilet i Porsgrunn 15. oktober, det blir materiale fra de foregående skivene med en del nye vrier og nytt utstyr. Det er et nytt album under innspilling, det skal legges litt mer theremin, fløyte og hva jeg måtte finne på, men låtene er ferdig innspilt i bunn. Arbeidstittel på skiva er «Jerikos Hjemsøkelse». Jeg driver også og pønsker på et musikal-prosjekt for barn på Nordstrand Aktivitetsskole, der jeg jobber, noe om å kolonisere Mars. Tusmørke rører på seg igjen utover høsten for konserter, vi skal også spille inn ny skive med låter om norsk folketru. I løpet av høsten kommer demoen til Captain Cumulonimbus and his Wondrous Cloudship på plate, på Apollon Records. Nå når Norge kommer tilbake til normaltilstand blir det lettere å planlegge langsiktig og jeg gleder meg til å komme ut og spille igjen.