Amenra @ Høstsabbat 2018

Amenra sikret en mektig avslutning på årets Høstsabbat.

Foto: Sadan Ekdemir

Belgiske Amenra er på ingen måte en nykomling i det musikalske landskapet. Vokalist Colin H. van Eeckhout og gitarist Mathieu J. Vandekerckhove formet bandet allerede i 1999, det samme året som trommeslager Bjorn J. Lebon senere skulle slutte seg til rekkene. Per dags dato består Amenra i tillegg av gitarist Lennart Bossu og bassist Levy Seynaeve.

I løpet av perioden 2003 til 2017 har de gitt ut en albumserie kalt «Mass», som strekker seg fra «Mass I» til og med «Mass VI». Sistnevnte ble godt mottatt av vår anmelder da den kom ut. Denne diskografien har blitt lovprist av kritikere og sikret bandet en stor følgerskare. Bandet spiller veldig mye live over hele verden, og spilte sist i Norge under Vivid-festivalen i Kristiansand i fjor. Oppmøtet i Jakobskirken er naturlig nok stort i det festivalens headliner skal innta scenen.

Grått og brutalt

Åpningssporet, Boden fra «Mass V», setter standarden umiddelbart. En nedstrippet og illevarslende gitar bruker noen minutter på å etablere en tilstrekkelig uggen stemning, før det hele eksploderer. Overgangene mellom såre og minimalistiske partier til beinhard og suggerende post-metal er utrolig effektive, og konserten vil etterhvert vise seg å være proppfull av disse.

I motsetning til Electric Moon, som inntok hovedscenen før dem, benytter Amenra seg av en videoinstallasjon. Denne viser gråtonede og abstrakte bilder i tråd med stemningen i musikken som spilles. Interessant nok tilbringer vokalist van Eeckhout mye av tiden vendt mot denne, altså med ryggen mot publikum. Dette hindrer ham dog ikke i å levere varene, enten det er «spoken word»-passasjer, intens skriking, eller ren sang på hans såre, nærmest androgyne vis.  Sistnevnte får vi allerede på andrelåt Plus Près De To, hvor hans hans klagesang ljomer gjennom kirkerommet akkompagnert av et mørkt og drømmende musikklandskap. Det funker som bare juling.

Massesuggesjon

Flesteparten av de åtte låtene i settlisten følger litt samme mønster. Det skiftes vekselvist mellom introspektive partier og bekmørke lydvegger av vreng og skriking. En av de mer distinkte fremføringene er dog Nowena | 9.10, hvor den stemningsfulle introen sender tankene i retning Bathory’s A Fine Day To Die. Et annet høydepunkt var nest siste låt, Am Kreuz, hvis spretne og energiske riff minner litt om RATM-klassikeren Bulls On Parade. 

I utgangspunktet er manglende variasjon gjerne noe klanderverdig, men all den tid Amenra har en såpass karakteristisk sound og såpass effektfulle overganger mellom det (u)rolige og det eksplosive er man egentlig bare glad for at de følger sin egen formel. Publikum klager definitivt ikke – jubelen er enorm, og lokalets mange nakkemuskler får virkelig noe å jobbe med. Alt i alt en stemningsfull og steintøff konsert, som setter et sterkt punktum for en vellykket festival. Vi gleder oss til neste Høstsabbat!

Amenra @ Høstsabbat 2018: 9/10