Andrew McGibbon: garasjepunk-blues

Andrew McGibbon fra The Bonnevilles vokste opp i Lurgan like utenfor Nord-Irlands hovedstad Belfast i en tid preget av  voldelige opptøyer og intense kamper mellom katolikker og protestanter, probritiske krefter og irske patrioter. Nå står landet igjen i brann med den verste uroen på mange år samtidig med at sangeren og gitaristen solodebuterer med en svært personlig plate i form av  «Northern Gothic» på det norske plateselskapet Blues For The Red Sun.

– Irland er et enormt musikalsk land, musikken er bokstavelig talt overalt. Jeg tror at selv om du ikke liker den ene eller den andre, er vi et veldig lite sted, og alle vet at det du hører av alle andre kommer til å lekke inn i hjernen din, forklarer Andrew McGibbon som er aktuell med albumet Northern Gothic på norske Blues for the Red Sun.

Northern Gothic er et svært personlig og inderlig sterkt album ganske så annerledes fra det som vi har hørt tidligere fra nord-iren som halvparten av punkblues- eller garasje-rockerne The Bonnevilles. Med løs, snipp og en skitten, ru stil tas vi inn i en eksperimentelt filmatisk musikalsk landskap. En form for lo-fi og kantete blues.

Her kan dere lese om oppveksten i Lurgan i utkanten av Nord-Irlands hovedstad Belfast i en tid preget av terrorisme og voldelige opptøyer, post-touring stress disorder, hvorfor han bygde sitt eget studio i hagen, Brexits konsekvenser for musikerne i Storbritannia, forholdet mellom Nord-Irland, Irland og Storbritannia, betydningen av Elvis, Robert Johnson, And So I Watch You From Afar, Therapy? og Van Morrison og ikke minst hvordan det er å være en fattig musiker i dagens Europa.

Først, for de som ikke er kjent med deg, kan du gi oss en kort introduksjon til hvem du er og hva du har gjort så langt i musikkens verden?

– Jeg bor i Lurgan i Nord-Irland, jeg er gift og har to døtre. Jeg er hovedsakelig kjent for å spille i et band som heter The Bonnevilles. Vi har gitt ut 4 studioalbum hvor av de to siste kom på L.A’s Alive Naturalsound Records. Jeg er gitarist og sanger, men jeg spiller også andre instrumenter.

Kan du fortelle oss litt om oppveksten i Lurgan i utkanten av Belfast og hvilken innvirkning det hadde på deg som person og hvordan det har påvirket musikken og kunsten din?

– Jeg tror det har påvirket de fleste aspektene i livet mitt. Lurgan var et veldig voldelig sted i min ungdom, påvirket av terrorisme og de britiske styrkene som gjorde det umulige å leve et normalt liv. Derfor hatet jeg å bo der og ved første anledning som bød seg forlot jeg stedet, og meldte meg til tjeneste i marinen da jeg var 16. Når du er barn, merker du ikke at ting ikke er normale, det var først da jeg kom i tenårene at jeg innså hvor ille stelt det var. Som barn pleide vi å leke på åkrene, fiske, sykle, dra på oppdagelsesferd og gjøre vanlige barnegreier og alle disse elementene har funnet veien inn i musikken min.

Hvordan og når oppdaget du musikk og hva var det som gjorde at du ble så lidenskapelig opptatt av den?

– Jeg har alltid elsket musikk, noen av mine første minner var fra når jeg hørte på foreldrene mine sine plater. De har fortalt meg at jeg allerede som baby klatret ut av barnesengen og gikk ned og satte på platespilleren midt på natten. De var ikke musikkfanatikere som jeg, men de satte pris på musikk, så det var alltid en radio på eller en plate som spilte et sted.

Hva fikk deg til å begynne å spille selv og hva fascinerte deg så mye med denne måten å uttrykke deg på?

– Jeg husker at jeg maste på faren min for å få ham til å kjøpe en gitar til meg da jeg var 8 år gammel. Han ga etter og kjøpte den billigste gitaren i butikken, en ordentlig dårlig en, men han sa at hvis jeg tok timer i ett år, ville han kjøpe meg et bra instrument. Jeg tok timer i 5 eller 6 år, men selv før det lå jeg i sengen om natten og laget sanger i hodet mitt. Sanger om å være lastebilsjåfør i Amerika, tullete ting jeg hadde hørt på min fars country-plater.

Hvorfor valgte du å synge og spille gitar?

– Vel, gitaren var for meg  alltid det mest attraktive instrumentet, det er så mye symbolikk tilknyttet den, men jeg regner med at bildet av Elvis må ha slått meg som noe å strekke seg etter. Elvis var Gud i Irland og enda mer i familien min, det virket som om folk var besatt av ham. En av mine onkler var til og med en Elvis-imitator. Når det gjelder sangen fikk jeg leksjoner fra en lokal skolelærer kalt Fra McCann. Hun underviste i en klasse hvor alle var jenter, jeg var den eneste gutten i en klasse med 20 jenter, noe jeg var for ung til å sette pris på den gangen. Hun lærte oss aktuelle, populære hits, som Abba, hun lærte oss akkorder og sang, ingen riff, ingen skalaer. Så fra første dag klarte jeg å synge og spille samtidig. Jeg er veldig takknemlig nå for den opplæringen hun ga meg.

Hadde du noen forbilder eller mentorer som har vært nyttige på veien mot å finne ditt eget uttrykk?

– Egentlig ikke andre enn fru McCann. Min virkelige musikalske utdannelse kom senere da jeg ble besatt av Robert Johnson og blues og etter hvert soul. Jeg ønsket å kunne spille som Robert og synge som Otis (Redding, journalistens anmerkning).

Hva har den rike musikalske historien til Belfast og Nord-Irland med artister som Van Morrison & Them, Stiff Little Fingers, The Outcasts, Rudi, Protex, The Undertones, Therapy?, The Divine Comedy frem til i dag med Girls Names, Bicep og And So I Watch You From Afar betydd for din egen utvikling som kunstner?

– Ja, alle disse bandene har spilt en rolle. Irland er et enormt musikalsk land, musikken er bokstavelig talt overalt. Jeg tror at selv om du ikke liker den ene eller den andre, er vi et veldig lite sted, og alle vet at det du hører av alle andre kommer til å lekke inn i hjernen din. Da jeg var liten, pleide vi å gå til menighets-diskoteket som ble overvåket av prester og nonner, men DJ-en spilte SLF og The Undertones, Rudi og vi ville prøve å være punks, prestene må ha trodd at vi var gale. Therapy? var enormt populære da jeg var i slutten av 20-årene, grunge var på hell, men her hadde vi de gutta og vi elsket dem, og selvfølgelig er faren til dem alle Van Morrison, han er som et mytisk dyr som går på vannet. Han er en legende, alle elsker ham. Them var fantastisk, selvfølgelig, men den virkelige inspirasjonen jeg får fra Van er at om han kan gjøre det og være herfra, hvorfor kan ikke jeg også? And So I Watch You From Afar er kort og greit ett av de beste bandene i verden. Overveldende.

Hvilke nåværende band og artister fra Belfast eller Nord-Irland bør vi sjekke ut?

– Musikkscenen her er fantastisk, veldig levende, selv om Covid har forstyrret alt. Et av favorittbandene mine herfra er Malojian, som er min venn Stevie Scullions prosjekt. Han er en flott fyr, og  alle albumene hans er imponerende. Michael Mormecha er i ferd med å slippe et nytt album også, du bør sjekke ut tingene hans. Han er fyren som spiller inn The Bonnevilles, men han er også et geni når han gjør egne ting.

Hvorfor punk og blues?

– Vel, det er ikke så mye punk, det er mer punkblues med en dyp respekt for blues-tradisjonen i tillegg til massevis av energi. Da jeg var i 20-årene var blues i utgangspunktet pubrock og i ferd med å dø ut, selv om det fremdeles var folk der ute som gjorde det levende og vitalt. Det hadde en skarp snert. Å kalle det punkblues ble naturlig.

Hva betyr D.I.Y og gjør det selv-mentalitet for deg?

–Jeg er ikke DIY-purist på noen måte. Med denne platen utfordret jeg meg selv til å gjøre alt, og jeg er glad jeg gjorde det. Når det er sagt, forventer jeg å samarbeide med andre i fremtiden, det er helt sikkert. Det jeg elsker med DIY-tilnærmingen er den totale kontrollen du har som kreativ, og jo mer du kommer inn i det, jo mer løssluppen kan du være. Det representerer personlig frihet på en måte.

Hva ser du på som den viktigste forskjellen på å operere på egenhånd sammenlignet med å jobbe sammen med Chris McMullan i bandet The Bonnevilles når det gjelder den musikalske tilnærmingen, og hva tok du med deg fra The Bonnevilles inn i dette albumet?

– Chris og jeg har en effektiv måte å jobbe på, vi øver ikke mye, det er slik vi liker det. Jeg skriver en sang eller en del av en sang og tar den med til Chris. Så jammer vi og utforsker nye innfallsvinkler til låten. Så går jeg hjem og pusser videre på sangen, og da er ganske mye gjort . Med soloprosjektet mitt var det helt annerledes. Hvis jeg skrev noe som hørtes ut som det kunne være en Bonnevilles-låt, brukte jeg det ikke. Jeg startet fra et helt nytt utgangspunkt i et forsøk på å utnytte ubrukte ressurser. Jeg ville lage en tape loop for å prøve å finne en melodi eller rytme og deretter bygge sangen stykke for stykke derfra. Det er veldig ineffektiv og tidkrevende.

Kan du fortelle oss litt om hvordan det å leve i fattigdom og det følelsesmessig slitet har påvirket musikken din og tekstene dine?

– Det er tøft, spesielt nå, men samtidig er det et givende liv. Følelsesmessig kan det innhente deg, etter mange års kamp kan man føle seg som en fiasko, uten penger eller framtidsutsikter, og du må være i stand til å takle den mentale siden av det. Musikken og evnen til å skape kunst fungerer som terapi. Jeg har også støtte fra min kone Janie, som er en engel.  Uten henne ville jeg ikke gjort noe av dette. Jeg har mange ganger vært på randen av å slutte og skaffe meg en vanlig jobb, men Janie har alltid vært der for meg og oppmuntrer meg på sin milde, søte måte. Jeg er en heldig mann, men hvis du ikke tjener nok penger til å leve av det kan det føles som om du har sviktet som menneske, og det er vanskelig å leve med. Det kan føles som en selvpåført smerte til tider. Når jeg skriver, er det ofte i form av «stream of consciousness», så jeg vet kanskje ikke hva det er jeg skriver om før etterpå når det blir klart at jeg uttrykker bekymringene mine. Det er som sagt en form for terapi.

Hvordan har Brexit påvirket folket i Nord-Irland i dag og musikere spesielt?

– Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal uttrykke mitt sterke hat mot Brexit. Vi her i nord styres av det britiske parlamentet, og i løpet av Brexit ble det stadig tydeligere at det britiske parlamentet ikke brydde seg om vi sultet i hjel eller ikke. Vi har alltid visst at det var slik, men denne regjeringen er sinnssyk. Den komplette mangelen på forståelse eller ønske om å ta i betraktning effekten av Brexit på denne øya er utrolig. Heldigvis fikk vi Nord-Irlands traktat godkjent, så den britiske tollgrensen flyttet inn i det irske hav, noe som gir oss dobbelt status. Jeg har irsk pass og er irsk statsborger, selv om jeg bor i et territorium kontrollert av Storbritannia. Det betyr at jeg kan bevege seg fritt rundt i EU som før. De britiske musikerne kan ikke lenger det, de har blitt fullstendig overkjørt av regjeringen. Her om dagen nektet Boris Johnson å undertegne en avtale som tillot britiske musikere visumfri tilgang til EU. Han ønsket vel ikke å framstå som svak for den ekstreme høyrefløyen i partiet hans. Jeg har mange britiske musikervenner og det er en katastrofe for dem. På den positive siden tror jeg vi er et skritt nærmere et samlet Irland som til slutt – etter 800 år – kan bli kvitt britene på denne øya. Storbritannia ser ut til å være ferdig. Beklager det voldsomme engasjementet, men å se på hvordan engelske MP-er de siste 5 eller 6 årene ignorerer oss og behandler oss som dritt er veldig motiverende.

Fortell oss litt om valget av albumtittel «Northern Gothic» og hva du ønsket å uttrykke med den?

– Jeg synes en god albumtittel er veldig viktig. Det er spiller naturligvis på «Southern Gothic,» som er veldig stemningsfullt. Jeg har gjort en liten vri på det og tror jeg har laget et album som passer til tittelen. Det har et snev av melankoli i seg. Når du skriver et album, skisserer du en idé, og ettersom det utvikler seg, vet du om det du jobber med den dagen passer eller ikke, å ha en tittel er nyttig.

 

Hvor finner du inspirasjon til sangtekstene din. Hvor mye av det tar utgangspunkt i dine egne og dine venners og familiens personlige opplevelser, og hvor mye blir hentet fra filmer, bøker, aviser eller annen slags fiksjon eller nyheter?

– Alt det ovennevnte faktisk. Jeg har en notatbok med meg hele tiden, og hvis noen sier en linje i en film som kiler meg, skriver jeg den ned, noen ganger streifer jeg bare til å tenke på noe som er verdt å merke seg, så jeg skriver det ned og til slutt kan den ende opp i en sang. Når jeg skriver om steder, og hvis jeg nevner mennesker ved navn, prøver jeg å bruke steder og mennesker jeg kjenner, det hjelper til å holde det ekte, tror jeg.

Tekstene og notatene i omslaget viser personlig sårbarhet og åpner opp om personlige opplevelser. Fortell litt om hvor du trekker grensen mellom det personlige og det private i tekstene dine?

– Jeg vet ikke om jeg trekker en linje, jeg er en slave av sangen, den er viktigst. Hvis jeg synger en linje og den er tjent med det, vil jeg ikke holde tilbake eller holde den inne selv om den eksponerer meg selv. Jeg ønsket virkelig at dette albumet skulle kvalifisere som riktig kunst, og det innebærer ærlighet og å uttrykke deg selv, og noen ganger er det veldig ubehagelig, men hvis jeg utvannet meg på noen måte, ville jeg ikke være i stand til å tilgi meg selv. Jeg er veldig fornøyd med dette albumet og så vanskelig som det kan være, noen ganger må integriteten opprettholdes for enhver pris.

Jeg har laget noen stikkord som jeg vil at du skal uttrykke noe om ditt forhold til og hva de kan si om Andrew McGibbon eller «Northern Gothic»

punk-blues – Moro. Livsbejaende
filmmusikk / lydspor – innflytelsesrik, følelsesladet, viktig
lofi – ærlig
Kino – Hvordan det ser ut inni hodet mitt
gotiske romaner – sci-fi
“PTSD – post touring stress disorder” – Det brøt meg nesten ned som musiker. Dette albumet var svaret mitt på det.
kreativ avgrunn – bekymringsfullt i utgangspunktet, men jeg har lært å være tålmodig og til slutt presenterte en vei ut seg.
apati – Det motsatte av det jeg er, jeg bryr meg mye om alt.
forfinet kreativitet – Picasso sa «inspirasjon vil finne deg, men den må finne deg arbeidende», det tror jeg fullt og helt.
tape loops – Morsom, magisk, interessant, vanskelig.
droning – eldgammelt, helende,
fuglesang – inspirerende, vakre, mønstre
Seamus Heaney – geni, mild, kraftig.
Flann O’Brien – Mystiker, søker,
tradisjonell – grunnleggende, glede, lærerik
psykedelia – flytende, bevegelse
synthesizer – spektral, lydbilde
ingen regler eller paradigme – vanskeligere enn det høres ut
løs form – Min naturlige tilstand
grov / rå – Min andre naturlige tilstand
mangfoldig uttrykk – ubegrenset, givende
spoken word – uten melodi
sosialisme – Fremtiden for et sivilisert samfunn
Huey P. Long – Kontroversiell, ofte feil, men ofte riktig.
Johnny Weissmuller – Min virkelige far

Du skrev og spilte inn albumet helt alene denne gangen, alle instrumentene og all produksjonen, og du bygget til og med studioet i hagen din. Fortell oss litt om denne avgjørelsen og innvirkningen den hadde på albumet «Northern Gothic»

– Som du sikkert vet var jeg langt nede etter å ha turnert med The Bonnevilles, og en dag bestemte jeg meg bare for å gjøre dette, det var ikke en prosess, jeg bestemte meg bare en dag helt ut av det blå for å gjøre det. Jeg tror det var feene, universet, Gud eller den som ba meg gjøre det jeg trengte. Det helbredet meg uten at jeg skjønte at jeg ble helbredet. Musikalsk var det en fantastisk utfordring, men hvis jeg hadde skrevet en rekke sanger og gått til et annet studio og gjort det på vanlig måte, ville denne platen ikke være i nærheten av så god som den er. Det var den tiden alene i studioet, å finne ut ting hver eneste dag, prøve å lage nye lyder, kjøpe nye instrumenter for å prøve å lydsette støyen som jeg har hatt i hodet mitt i årevis, som gjorde denne platen. Så vanskelig som det til tider var, var det også sannsynligvis den beste musikalske opplevelsen jeg noen gang har hatt.

Hva er de største fordelene ved å ta full kontroll over den kreative prosessen sammenlignet med det å jobbe i et band og å produserer selv i forhold til å bruke en ekstern produsent av noe slag

– Vel, det er alle de åpenbare tingene antar jeg. Jeg har full frihet og kontroll, og med å selv eie studioet trengte jeg ikke å bekymre meg for å betale for studietid. Jeg fikk prøve nye idéer og mislykkes mange ganger uten at det fikk konsekvenser, det er en ekte gave for en kunstner, og jeg vil oppfordre andre kunstnere til å prøve det. I det 21. århundre blir musikken skrevet med algoritme, så jeg tror det påhviler de av oss som kaller oss kunstnere å lage bedre kunst. Ulempen er at du ikke har noen å teste ideer opp mot. Du må stole på selvtilliten din, noe som kunstnere vanligvis mangler.

Kan du også fortelle oss litt om albumets omslagsbilde, dine fire nevøer fotografert av Summer McGibbon, og hva du ønsket å uttrykke med omslaget.

– Ja datteren min tok det bildet av de små niesene mine. Vi var ute og spiste et familiemåltid på en vakker landrestaurant i 2019, og jentene gikk utenfor for å spille teater, og Summer tok det bildet. De ser alle så badass ut, som en gjeng du vil være med i. Så snart jeg så det, visste jeg at det var albumomslaget.

Du har laget det silketrykte heftet selv. En ekte skjønnhet og en perle for samlere og de som verdsetter kunst, må jeg si. Fortell oss litt om dette valget og arbeidet du la ned i det.

– Tusen takk. Ja, jeg bestemte meg for å gå hundre prosent inn i albumkunsten etter å ha snakket med min venn Malojian, han hevder at album skal slippes etter kunstnerens visjon uten fortynning. Det inspirerte meg, det var sent på våren 2020. Jeg bestemte meg for å gå all in. Jeg spurte Robert fra Blues For The Red Sun om han ville være med på ideen, og han nølte ikke et øyeblikk, han sa umiddelbart «ja la oss gjør dette ”og heldigvis er han fornøyd med resultatet, og alle andre ser ut til å være det også. Jeg ønsket å gi lytteren hele albumopplevelsen, og å lese kunstverkene for meg var alltid en av de beste sidene ved det. Å lage innleggene var utrolig slitsomt, men når jeg vel bestemte meg for å gjøre det, forpliktet jeg meg. Det tok over 50 timer å skrive ut for å få dem laget, men jeg er så veldig glad for at jeg gjorde det, folk elsker det. Hvis jeg kan gjøre folk fornøyd med kunsten min, kan jeg dø som en lykkelig mann

Du bestemte deg også for å få oversatt teksten til irsk med hjelp av Eunan Magee. Fortell oss litt om dette valget og forholdet ditt til originalspråket i Irland.

– Eunan er min irske språklærer og venn. Jeg var så takknemlig for at han gjorde det for meg, det betyr alt for meg. Språket er en del av vår kollektive identitet. Irsk er ikke et moderne europeisk språk, dets røtter er mye eldre enn det latinske som de fleste europeiske språk er basert på. Det er et veldig vakkert og poetisk språk, og det passer oss som bor her. Det ble nesten utslettet av det britiske imperiet, men heldigvis unngikk vi det. Når imperier overtar et land, er det første de prøver å gjøre å drepe kulturen som er ditt kollektive minne, og i løpet av flere tiår gjør de deg til en lavere klasse, hvilket også skjedde her i århundrer. Her i nord er de pro-britiske politikerne imot språket og ser det som en trussel. Det er patetisk etter min mening, men de taper diskusjonen. Jeg drømmer om den dagen irsk snakkes som førstespråket av generasjonen til barnebarna mine.

Du laget en fin video til åpningssporet  «We`ve Got Horns». Fortell oss litt mer om denne sangen og videoopptakene.

– Ja videoen er litt gøyal, min venn Micky Bartlett er en berømt stand up-komiker her i Irland. Vi går på rulleskøyter sammen på en lokal bane og bestemte oss bare for å lage en glad-video. Min vakre Janie spiller dama i videoen. Jeg har bedt henne om å være med på videoer før, og hun har alltid nektet, så jeg er glad hun ble med på denne. Sangen handler om å forstå at vi har makt som mennesker og grupper. Kapitalismen er en dødskult som dreper verden og arbeiderne som tror de er maktesløse. De er ikke det, og det trenger de å få vite.

 

Kan du fortelle oss litt om ditt nåværende plateselskap Blues For The Red Sun og hvordan du fikk kontakt i utgangspunktet og hva de har betydd for deg?

– Jeg elsker de folka. Vi ble kjent med dem da Robert booket The Bonnevilles til Buktafestivalen for noen år siden. Kari og venninnen hennes drakk sent en kveld og bestemte seg for å finne et band på nettet som de aldri hadde hørte om før, men som de begge likte. De fant oss og maste på Robert om å booke oss til festivalen, og resten er historie. Robert og Kari er fantastiske mennesker som tilrettelegger for musikere slik at det blir enklere å gi ut musikk. De er akkurat den typen gode mennesker jeg vil jobbe med. De jobber med musikk av de rette grunnene og har gitt ut så mange fantastiske plater. I tillegg har Robert et vakkert stort skjegg, og det kan ikke sies nok om å drikke til langt ut på natten.

Hva er forholdet ditt til Norge og nordmenn?

– Jeg elsker Norge. Det har vært en flott opplevelse og veldig tilfredsstillende å dra dit. Vi har gjort et par turer og spilt på Buktafestivalen et par ganger, og selvfølgelig har Blues For The Red Sun gitt ut musikken vår. Vi ble venner med Karl fra Sunshine Reverberation og gutta fra Quarterwolf, to fantastiske band. Jeg gleder meg til å komme tilbake med The Bonnevilles og turnere igjen.

Kan du også fortelle oss litt om Stylo Records og deres engasjement i albumet?

– Stylo er Malojian (Stevie Scullion) sin egen etikett. Han har en idé om å gjøre den kollektiv og en ny ide for å skape et plateselskap som er til for musikerne. I dag får vi mindre og mindre av kaken, så vi skal prøve å gjøre noe nytt. Det er i en tidlig fase.

Hvordan har lockdown- og Covid-19-tiltakene påvirket deg?

– Ikke så ille som folk kanskje tror. Jeg får tilbringe all tiden min med Janie og jentene mine, og det gjør meg glad. Det negative er at jeg ikke kan spille med bandet, og jeg savner Chris veldig, men forhåpentligvis blir det bedre i år. Jeg har medfølelse for mennesker som ikke har et like fint liv som meg. Noen mennesker sliter med sin mentale helse, og jeg er veldig bekymret for dem. Den eldste datteren min fikk covid, men gudskjelov ble hun ikke så dårlig. Hun ble heller ikke veldig påvirket av det utover å være litt lei.

Hvilket forhold har du til live streams?

– Jeg har gjort noen få av dem, de er fine, ingen erstatning for en ekte konsert, men det er bedre enn ingenting. Jeg fortsetter bare å gjøre dem fordi fansen og vennene våre liker dem, og det får dem til å føle seg litt normale. Det er litt vanskelig som musiker når du vet at noen hundre mennesker ser på deg, og du ikke kan føle det direkte, men det kunne vært verre.

Hvor ser du musikkscenen etter Covid-19, og hva vil effekten ha på arenaene, plateselskapene og arrangørene du har blitt vant til å jobbe med?

– Det er veldig vanskelig, mange arenaer eksisterer ikke lenger, mange band har måttet avlyse turnéer og vil ikke komme tilbake. Jeg tror når ting åpner seg igjen, vil mange være raske med å få ting booket, så det kan ta en stund før ting jevner seg ut, men den første konserten blir episk. Vi har en plan om at vår første konsert skal være et stort Belfast-show. Vi kan nesten ikke vente!

Låter som har inspirert Andy McGibbon som låtskriver: 

Tramp – Lowell Fulson
– Jeg elsker dette enkle groovet. Det er innbegrepet av å holde det enkelt, som er veldig vanskelig. Hvis du ikke tror meg, prøv det.

Black Hole Sun – Soundgarden
– En vakker, perfekt sang. Musikalsk og lyrisk selv om tekstene er en bevissthetsstrøm som er noe jeg bruker mye.

Go With The Flow – QOTSA
– Et slikt vanvittig groove, det er et enkelt riff som gjentas, og det er akkurat det Nord-Mississippi-blues gjør. Neste gang du hører det merker at det ikke endres i det hele tatt underveis, det er ren klasse.

 

Bandcampsiden til Andrew McGibbon.