Anton Ruud i Terapi @ Postkontoret

Anton Ruud i Terapi beskrives som lavmælt melodisk viserock, med visesangens lyriske fortellermåte og rockens hjelpende hånd. Lørdag 15. desember spilte de på Postkontoret på Tøyen. 

Bandnavnet Anton Ruud i Terapi ble til etter en konkurranse om å slå en spiker helt ned i bordet med hjelp av hodet. Anton Ruud ble første- og sistemann ut etter å ha vunnet konkurransen overlegent. En kjapp visitt på legevakten og en MR-undersøkelse senere var konklusjonen fra legen «en lettere permanent hjerneskade». Enden på visa var 4 måneder i et mørkt rom og en haug med låter som resulterte i debuten «Skal aldri bli som dem». Bandet sier selv at «de vil være en hjelpende krykke for de som liker å gå sidelengs. Der det offentlige svikter er bandet et billig omreisende alternativ innen privat sektor.»

Det tok 5 år før skive nummer to, «Visetryne», skulle se dagens lys. Denne kom ut i april i år, og er produsert av Kjartan Kristiansen fra DumDum Boys med drahjelp fra Petter Baarli (Backstreet Girls) og OnklP.

Anton og hans bande

Klokken nærmer seg 22 på det hjemmekoselige, småbrune Postkontoret. Snøen faller rolig ned ute og Tøyentorget virker å være helt stille, akkurat som om spenningen for kveldens opptreden har fylt bydelen. Grunnen til spenningen denne kvelden er nok at dette kommer til å være den siste konserten på «en jæææævlig lang stund», ifølge bandets egen Facebook-side.
Inne er det lagt opp til en delvis «sittekonsert», noe som kler musikken godt og som er med på å sette stemningen for kvelden.

De som entrer scenen i kveld er Anton Ruud (vokal/gitar), Frank Nachtnebel (gitar/kor), Andreas Slettholm (tangenter), David Børke (bass), og for anledningen har de fått med seg Arne Skagen på ekstra gitar.

De starter rett på med en av de litt lettere låtene på den nye skiva, Nattesyn. Den raspe, behagelige stemmen til Anton, akkompagnert med rolig bass og hoppende toner fra Andreas, fyller hele lokalet på sekunder. Den gode stemningen i rommet er til å ta og føle på. Resten av bandet henger seg på og alles fokus nå er på den langhårede og litt rufsete Anton i skinnjakken sin og hans bande.

Gode låter og velskrevede tekster

Etter hver låt denne kvelden kommer Anton med noen artige små røverhistorier fra her og der. Med 60-talls lamper på scenen, med dusker og farger vi alle assosierer med våre besteforeldre, står vi i det som føles som en stor stue, og det er nok akkurat der vi er, i Anton og gutta sin egen stue, med skrøner, gode låter og velskrevede tekster. Det er dette som gjør prikken over i’en denne kvelden.

Etter Husk å puste spilles av Psykose 29 fra debutskiva, som har en litt dypere og hardere intro med orientalske toner. Nesten halvveis i låten korer resten av bandet i, og låten løftes enda et hakk høyere. Kvelden fortsetter med Usynlig, Hvis du kommer inn og Englevakta. Sistnevnte fører til at en stor del av publikum stemmer i på «Hvis englevakta sovner og vi våkner. Har du tenkt at dagen kanskje kommer når det stormer, hvem ringer vi hvis englevakta slutter og det butter. Ja har du tenkt på det? Åh for et møkkasted». Det virker som dette er en låt som treffer de fleste tilstede.

Så er det tid for singelen fra den nye skiva, Sette fyr på Oslo. Dette er en av mine definitive favoritter på det nye albumet. Det er nok mye fordi jeg både elsker og hater denne grå gryta av en by vi bor i, hvor muligheter og nedturer går hånd i hånd. «Jeg skal sette fyr på Oslo, jeg skal brenne hele ned, jeg savner Oslo, savner alt det der som skjer. Jeg slukker sorgen fra Bybrua til Grønland, fra Kuba til Paléet». Det vitner om en mann som tydelig har møtt Oslo og alle dens fasetter. Jeg tror så veldig på det han synger, og jeg kan kjenne den elsk-hat-følelsen på kroppen i det han tar i så stemmen vrir seg i halsen hans. Det er så ærlig og rått!

Stødige musikere

Størstedelen av bandet forlater scenen. Anton og Andreas er de eneste som står igjen, som de siste i verden, hvilket tilfeldigvis (?) er navnet på låten som står for tur. Den er så behagelig og myk at jeg føler den nesten er som en nattvise. Det er kun Anton på kassegitar og Andreas på piano, og denne låten trenger ikke noe mer enn det. Det føles også litt vemodig all den tid dette er Andreas sin siste konsert, ettersom han har valgt å gi seg som keyboardist i bandet.

Duoen fortsetter videre med Takk for i år, før resten av bandet kommer opp igjen på scenen og avslutter kvelden med den mer livlige God dag mann, nattemann.

Bandet leverer en stødig konsert, og du merker godt at dette er gutter med lang fartstid i musikkverden. Melodiene er godt balansert rundt den dype, raspe basstemmen til Anton. Tekstene kan lett plasseres oppe blant Raga, Jokke og Thåström. Det er også noe med stemmen hans som gjør at disse tekstene blir trodd. Man kan høre et stikk av ærlig sårhet som underbygger budskapet. Dette var absolutt en opptur i vintermørket for min del.

Anton Ruud i Terapi @ Postkontoret 15.12.2018: 8/10