Apoptygma Berzerk på Parkteatret 24. august

Apoptygma Berzerk leverer en magisk tidsreise på Parkteatret!

 «Vi har lyttet til våre fans, og 24. august besøker vi Parkteatret i Oslo, en scene kjent for sin enestående lyd og lysrigg» lød pressemeldingen tidligere i år. Det er Apoptygma Berzerks første konsert i Norge på over 10 år, og med et utsolgt Parkteater på under et døgn var det ingen tvil om at dette var sårt etterlengtet. De har med seg både DJ Alex Tjore og  engelske Vile Electrodes for å sette stemningen før sin egen opptreden.

Apoptygma Berzerk, forkortet til APOP, er et av de mange bandene inspirert av storheter som Kraftwerk og Depeche Mode i det gryende elektronika-miljøet i Østfold på 1990-tallet. Forskjellen på APOP og resten er at de klarte å ta skrittet videre ut i verden og etablere en fort voksende internasjonal fanskare. Nå er ikke APOP et rent synth-band; her får man både ekte gitar og trommer, ikke kun keyboard og synthesizere. Med Stephan Groth som grunnlegger, låtskriver, og drivkraft bak bandet siden ’89 ble de en av Norges ledende band innen synth-pop, eller som de beskriver det selv, «futurepop».

Parkteatret dirrer av forventing. Det er en skikkelig god miks av mennesker her i kveld, og det gjenspeiler på en måte musikken. Du trenger ikke å være ihuga APOP-fan eller skvist inn under en eller annen musikk-merkelapp for å bli forført av Groths synth-industrielle elektro-pop.

Nytt og gammelt, raskt og rolig

Rett før det endelig er APOP sin tur, er det nesten så publikum holder pusten i frykt for at bandet skal bli skremt bort. En skikkelse beveger seg på scenen, introen starter, scenelysene slår seg på og jubelen står i taket! Det er virkelig, her står de, endelig, på norsk jord! De åpner med den friske og ganske nye «Weight of The Word» fra 2009-skiva Rocket Science. Den lange instrumental-introen blir brutt av robotstemmen som synger «Pleased to meet you, we came to drop bombs on you» og det er akkurat det de gjør, nemlig å slippe en slags «back-to-the-90’s»-bombe; det er strobelys, lasere, røyk og rave-moves. Etter et par nummer til kommer en av mine favoritter fra 1996-albumet 7, låten «Love Never Dies Part 1».

Det er en nydelig kombinasjon av klassisk og elektromusikk som starter med Bach sin «Toccata and Fugue in D Minor», før den glir over i kjent synth-pop stil, i loop med en god beat. Og ikke nok med at de sampler Bach, de kliner like greit til med verdens lengste sample av «O Fortuna» i siste halvdel. Det blir nesten ikke en bedre match fra to musikkverdener. Kvelden fortsetter i god dance-stil med en bra blanding av nytt og gammelt, raskt og rolig. Vi får blant annet APOPs cover av Kraftwerks «Radioactivity» og The House of Loves fantastiske «Shine On».

Ekstranumre, selvfølgelig

Så får vi en nydelig fremføring fra lillebror Groth (keyboard) av låten «Nearest», fulgt av «Before You Came Along» fra Stephan Groths sideprosjekt Fairlight Children. Kvelden byr også på en gjesteopptreden av Pål-Magnus Rybom fra Echo Image (også et Østfold-basert Synth-pop band), som blir med på  «Something I Should know». Kveldens ordinere sett avsluttes med allsang til den litt røffere «In This Together» fra 2005. Etter en liten kunstpause blir det selvfølgelig noen ekstranumre, og vi får blant annet den astralske «Starsign» og aggressive «Bitch» (Weil Mix by Substaat). De spiller også en cover av Metallicas «Fade to Black», som blir en helt ny og veldig artig låt i god APOP-stil.

Denne magiske tidsreisen av en kveld avsluttes med «Until The End of The world» som starter lett og enkelt. Så kommer det et drop som får hele lokalet til å klikke og danse av seg det siste de har igjen av energi, etter noe som kan beskrives som en treningsøkt av en dansekveld! Zumba kan ta seg en bolle, stikk på APOP-konsert istedenfor! Groth synger «I’ll stick with you until the end of the world”, og det håper nok alle som er tilstede på også – at APOP «sticks with us» og at vi ikke må vente like lenge på neste konsert i hovedstaden.