Å være første artist på dag to på en hvilken som helst festival kan være en utakknemlig oppgave. Det er dag to på Pstereo-festivalen og det er lørdag. Når Ary går på scenen klokka 15.30 står hun foran et heller glissent publikum.
Vurdering
Ary på Pstereo 5/6
Det var bra at noen fra familien hennes var der da, selv om det trigget Ary til å le litt. Mange kom tuslende når det gikk opp for dem at det faktisk hadde startet en konsert. På slutten hadde kanskje rundt 5-600 personer samlet seg foran scenen i tillegg til de som stod på plenene rundt omkring. Og bra var det, for denne dama kan så mye.
Enkelt, men så bra
Oppsettet på konserten er ganske enkelt. På første låta «Kakofoni» kommer Ary gående litt forsiktig og alene inn på scenen. Nesten på kanten av nølende. Resten av konserten er satt opp med Ary og fire dansere. Scenen er helt stilren, med hvite draperier hele vegen rund. Det mangler bare lysekronen. På scenen: Ary med svart bukse, magetopp og skjorte-ermer, danserne i svarte topper og bukser.
På første låta «Kakofoni» kommer Ary gående litt forsiktig og alene inn på scenen
Men jisses; dansen og koreografien! Det er som kunst for øyet. Andre låta «Oh My God» satt i magen, her er det ikke mye overlatt til tilfeldighetene. Danserne Leda, Amanda, Tuva og Laura er det perfekte følget for Ary. Lyden er av det tydelige og bassfulle slaget, her gjør lydfolka en god jobb. Koreografien sitter som et skudd. Den får meg inn i låtene og holder meg fast der. Og når konserten nærmer seg slutten med «New Low» og «For Years» er publikum med. Hun avslutter med «La Vie Est Une Rose», en låt hun har skrevet til broren.
Følelser og sorg
Det som drar meg ut av den lille transen er når Ary stopper opp og snakker mellom låtene. Jeg ser hun tenker på hvordan hun skal si det hun tenker på, når hun snakker. Det kan virke litt oppstykket, men når hun snakker mellom sangene er det lett å sette seg inn i hva hun har vært i gjennom og står i. Hun gir også et lite stikk til tvilerne. Ikke til dem som tvilte på henne, men til de som mente hun tvilte på seg selv. Men når hun sier at hun først nå, liker å sitte i leiligheta i Oslo og skrive, ja så tror jeg hvert ord. Om noen lurer på om hun leter etter seg selv, så kan dere være trygg på at hun har funnet seg selv. Det er ikke engang sikkert hun egentlig har måtte lete.
Om noen lurer på om hun leter etter seg selv, så kan dere være trygg på at hun har funnet seg selv
Det er også en sterkt følelsesmessig konsert. Ary, som mistet tvillingbroren rett før Norge stengte ned under pandemien, har selvsagt ikke kommet over sjokket. Og sorgen. Hun ser ut på oss med mørke øyne og jeg kjenner at hun ser på akkurat meg. Hun er åpen og ærlig når hun snakker. Befriende på en måte – å høre at hun kan fortelle at hun fortsatt er i sorg. Men akk så trist likevel. Det var flere som måtte pusse nesa.
Ary fortjener så mye mer enn å stå for åpninga på lørdag. Ikke minst for lyset sin del. Det er vanskelig å lyssette en allerede opplyst scene. Neste gang Ary, neste gang håper jeg at jeg er der og at du står foran et fullsatt publikum, etter skumring og med band og dansere. (Og så må vi få til det intervjuet. Virinaya kan være med om hun vil).
Bildegalleri: Frank Valde
Vær den første til å kommentere