Attan – End Of

Debutalbumet til ATTAN innfrir de høye forventningene. «End Of» gis ut i dag i samarbeid med Fysisk Format.

Foto: Jørn Veberg

ATTAN er et ferskt og fremadstormende band fra landets nordligste ytterkanter. Medlemmene har tidligere spilt i JESUS FUCKING CHRIST og Like Rats From A Sinking Ship, og bærer navnene Remi Semshaug Langseth (vokal), Fritz-Rangvald Rimala Pettersen (bass/vokal), Aleksander Ralla Vilnes (Trommer), Mathis Ståle Mathisen (gitar) og Bjørn-Are Johansen (gitar). Selv om man kan sanse noe av de tidligere prosjektenes genmateriale i ATTAN er det også åpenbare forskjeller; det ATTAN først og fremst leverer er beksvart og kraniebristende metal som har berøringspunkter med flere av tungrockens mer ekstreme underavdelinger. En er ikke helt på viddene dersom man hører spor av Hardcore og Doom i bandets musikk.

Undertegnede er ikke helt inneforstått med hva albumtittelen «End Of» henviser til, men for meg personlig representerer navnet på ATTAN’s debutalbum slutten på en (riktignok ikke altfor lang) ventetid. Da jeg ble introdusert for bandet gjennom deres knusende konsert på Fysisk Fest 2018, fremsto det åpenbart at dette er en gjeng som har både evne og vilje. Denne gladtraumatiske opplevelsen ble umiddelbart fulgt opp av et møte med deres tilsvarende brutale EP «From Nothing», og siden da har jeg med iver sett frem til deres første fullengder. Det er med glede jeg kan meddele at albumet er like bra som jeg hadde håpet.

Et tohodet beist

Jeg tilllater meg å begynne litt svulstig her. Et av albumets store styrker er at det fremstår å være forankret i et slags tospann-prinsipp, en slags rule of two. Dette kommer blant annet til uttrykk i albumets overordnede struktur, som kan deles inn i to ganske forskjellige akter.

Første halvdel av plata har et ekstremt energinivå og består i all hovedsak av korte og eksplosive låter med en stram og nærmest hyperfokusert struktur. Som lytter blir man brukt som boksesekk, og man rekker såvidt å puste mellom låtene før det vanker en ny omgang pryl. Cirka halvveis ute i albumets gang går låtene bort fra dette rammeverket. De graviterer mot Doomens domene, og blir lengre, tyngre, og mer introverte. ATTAN behersker begge lydbildene uten noen tegn til anstrengelser, så denne variasjonen er udelt positiv.

Det andre – og trolig sterkeste – punktet når det gjelder nevnte tospann-prinsipp er de vekslende vokalene bandet opererer med. Den besatte skrikingen til Langseth og den antagonistiske brummingen til Pettersen har en svært velfungerende sameksistens, og de hyppige byttene dem imellom gir albumet en kledelig ekstra dimensjon. Aller best låter det når de to forener krefter i fagre «duetter» og supplerer hverandre fortløpende, slik de gjør i flere av låtene.

Hyperaktivt og hardtslående

Struktur og store linjer er vel og bra, men til syvende og sist er det de individuelle låtene som avgjør hvorvidt en plate er verdt tiden din eller ikke. Bandet er langt fra noen faresone her; «End Of» har et flertall av minneverdige låter, og selv blant låtene som ikke setter seg like lett er det nærmest ikke et fnugg av dødtid å spore. Platas åpningsspor og førstesingel, The Burning Bush Will Not Be Televised, er et av flere høydepunkter. Denne er hyperaktiv og hardtslående fra første øyeblikk, og holder kvelertaket stramt i løpet av det minuttet og påfølgende 45 sekundene den varer.

Den følges opp av andresingel Feed The Primates, en låt med spretne riff og en groove som minner dels om Gojira og dels om Superjoint (Ritual) anno «A Lethal Dose of American Hatred». En skal være rimelig medisinert for å ikke kjenne det rykke i vitale headbanger-organ av denne gromlåta. Grooven er også sterk i SoMe Riefenstahl, albumets femte spor og tredje singel. Det er en frenetisk og nærmest helsprø låt. Her er Converge-nivået skrudd opp noen hakk, og Langseth er virkelig i storform. Låten muteres etterhvert inn i et svartsynt instrumentalparti, og avsluttes med et albumets mange gode vokalsamarbeid.

Black Liquid Marrow, også kjent fra «From Nothing», markerer overgangen til platas seigere del. Låta gjør en god jobb med dette; det hjemsøkende midtpartiet er en kul overraskelse og et velkomment taktskifte. Det smaker av begravelse, dommedag og alt som verre/bedre er, og Pettersen anfører dette partiet dritbra.

Iskalde grøss

Siste låt ut, tittelsporet End of., er undertegnedes favoritt på skiva. Den starter med det som er en soleklar kandidat til årets riff, som på fascinerende vis minner litt om de mørkere passasjene i Twin Peaks’ Laura Palmer’s Theme. Etter hvert følger Langseth opp med noen særs desperasjonsfylte vræl, blant annet på hans morsmål nordnorsk. De sårbare og sørgmodige Converge-vibbene vender tilbake på denne låten, og når den fete soloen flyter over i hovedriffet rundt 6-minutteren bør man ikke bli overrasket om armhårene skulle strekke seg en smule. Når dette i tillegg etterfølges av en grandios finale, med nok et vellykket Langseth/Pettersen-vokalsamarbeid, er det vanskelig å ikke utpeke dette som platas beste låt.

Det er få ting som er bedre enn forventninger som blir innfridd. Med «End Of» har kvintetten levert en bragd av et debutalbum, som etter all sannsynlighet vil få plenty med oppmerksomhet i både inn- og utland. Platas iskalde og sjelevrengende uttrykk er både egenartet og av høyeste klasse, og det blir spennende å se hvordan denne sounden vil utvikle seg med fremtidige utgivelser. Her er det et enormt potensial.

Attan – End Of: 9/10

Sjekk spesielt ut: End of., SoMe Riefenstahl, The Burning Bush Will Not Be Televised