Back into Quiet (EP) – trueandtrue: Melankolsk desperasjon

«Drown me, Drown me in your words,» skriker vokalist og gitarist Vincent Engebretsen på låten «Blindfold». Det er så tøft, det er så desperat! Oslobandet trueandtrue er ute med debut-EPen Back into Quiet, og stikkordene er desperasjon, inderlighet og melankoli.

Desperasjon

EPen, som består av fem låter, åpner med låten «Reset.» Kan man nullstille og starte på nytt, fins det muligheter for å gjøre ting godt igjen? Det er spørsmålet, og det er antagelig et spørsmål der svaret allerede er gitt. Brutt kjærlighet kan sjelden repareres.

Også i neste låt, «Erased U,» er kjærlighet som ikke er gjensidig – og  en dose bitterhet – tema: «I have erased you/Turned you to dust/A full circle moment/The final thrust.» Desperasjonen høres helt genuin ut. Jeg tror på det Vincent Engebretsen synger, jeg tror på trueandtrue. Man formelig kjenner smerten på kroppen og føler desperasjonen koke over, samtidig som det ligger en betydelig dose melankoli og tristhet i både tekstlinjene og musikken.

Dynamikk

Musikken er full av dynamikk. Som i «Lay Down,» og i den før nevnte låten «Blindfold.» Sistnevnte begynner med mykt gitarspill og en hviskende vokal, før det hele øker i intensitet og vokalen og gitarene nærmest eksploderer etter halvminuttet, før de er «back into quiet» igjen. Det er nettopp denne dynamikken som gjør musikken til noe mer enn fyllstoff rundt de sterke tekstene.

Jeg har før nevnt at jeg hører spor av norske hardcore-band som Rumble In Rhodos og JR Ewing i musikken til bandet. La meg legge til at jeg også hører innslag av postpunk her, særlig i noen av bassgangene. Det er uansett en miks som treffer meg midt i hjertet.

Hvis ærlighet, inderlighet og desperasjon betyr noe i musikken lenger, kan man ikke forlange stort mer fra trueandtrue enn det de leverer på Back into Quiet.  Vi lar bandet selv avslutte i skrikende stillhet i tittellåten: «Come back to yourself/Everything is okay/It’s all quiet now/Everything is okay/We all quiet down.»