Ballrogg – Rolling Ball

Det er kamp mellom kontrastene på Ballroggs femte fullengder. Rolling Ball ble gitt ut 30. oktober på Clean Feed Records.

Ballrogg så dagens lys i 2006, først som en duo bestående av saksofonist/klarinettist Klaus Ellerhusen Holm (Honest John, Large Unit) og Roger Arntzen (In the Country, Chrome Hill). Etter hvert kom det en tredjemann i bildet, og per dags dato er den siste musketer-hatten tildelt den svenske gitaristen David Stackenäs (Kim Myhr You|Me, Sol Sol).

Trioen er nå aktuell med Rolling Ball. De har fra før gitt ut fire fullengdere, og har turnert i flerfoldige verdenshjørner.

Lavmælt surrealisme

Rolling Ball består av 8 spor som det er interessant å dissekere og identifisere mønstre mellom. På det overordnede nivå preges platens lydbilde av en slags lavmælt surrealisme – kompet er stort sett rolig og avslappende, mens melodiene er mildt sagt eksplorative. Allerede på låter som «Terms or Conditions» og «Merkèn» danner en seg morsomme mentale bilder av eksistensielle venterom, hvor de trygge kompene er ankerne som gir lytteren en kobling til virkeligheten og de (musikk-)fysiske lover.

Flere ganger på platen må selv kompet gi etter for utforskertrangen, og blir vel så gjerne med på reisen. «Collage Casual» er et av flere eksempler hvor en relativt konvensjonell låtstruktur sklir ut i en forstyrret tilstand, for så å igjen returnere til den smale sti. Nok en gang danner det seg morsomme bilder av nyttårsforsetter som nesten sprekker og tørrlagte alkoholikere som overvinner en tur på Vinmonopolet.

Musikkvideopremiere i dag klokken 10.15!

Kontrastenes kamp

Ballroggs musikk har tidligere blitt omtalt som «free chamber Americana». Denne definisjonen har tålt tidens tann; det er en tydelig kobling til amerikansk tradisjonsmusikk på skivas andre halvdel. Femtesporet «Miami Weekend» kombinerer americana med surferock-klanger (og selvsagt: sprø melodilinjer). «Nostalgic Idol» har et høyst folk-aktig preg og en – som navnet tilsier – nostalgisk produksjon.

Rolling Ball er et album med mange spennende kontraster. Det er en vedvarende kamp mellom kontroll og kaos, og den overordnede atmosfæren av munterhet står i klinsj mot det merkverdige som konstant ulmer både under og over det hele.

På en plate preget av motpoler er det bare passende at de to siste sporene også står i en antitese til hverandre; «Sonata 220 and 110″‘s sommerslige indie-akustiske gitarspill er milevis unna de melankolske og saktegående noir-vibbene som serveres på «Multiplié Maximal». Rolling Ball er en utmerket følgesvenn til en helg av det rolige, ettertenksomme, og musikalsk nysgjerrige slaget.