Beast In Black og Myrath på Vulkan Arena

Med sine nikk til 80-talls pop skiller Beast In Black seg tydelig fra andre 80-talls inspirerte band i samme sjanger.

Tunisiske Myrath, som var kveldens special guests, ankom Vulkan Arena lovlig sent. Noe som medførte at innslipp ble en halvtime forsinket, og at de gikk på scenen omtrent en time etter det som først var annonsert. Det var forsåvidt ingen krise, for da hadde iallefall alle rukket å innfinne seg i lokalet innen de gikk på. Verre var det at de var en mann i manko, da keyboardist Elyes Bouchoucha av en eller annen grunn ikke hadde kommet seg hit fra Paris (men han var på plass til konserten dagen etter i Gøteborg).

Til tross for forsinkelse, minimalt med monitoring og en mann i manko, så virket det ikke som bandet bar preg av det. Man savnet jo keyboard-elementet, som i stor grad forsterker det etniske elementet i musikken deres. Men vokalist Zaher Zorgati, gitarist Malek Ben Arbia, bassist Anis Jouini og trommis Morgan Berthet gjorde en upåklagelig og proff opptreden, ikke minst omstendighetene tatt i betraktning.

Hvis jeg skal pirke på noe så må det være at vokalen var litt lav i lydbildet. Danserne som dukket opp på scenen ved et par anledninger bidro til litt show. De har vanligvis med seg magedanserinne og, men da hun også glimret med sitt fravær gjorde Zaher et forsøk på å gi oss en oppvisning i magedans, som et plaster på såret.

Myrath leverte et bra sett med «blazing desert metal», bestående av låter hovedsaklig fra deres siste album Shehili, samt et bidrag hver fra både forrige skive Legacy og Tales Of The Sands. Myrath kan vel kategoriseres som progressiv power metal, men de arabiske elementene i musikken har gjort at de har funnet en helt egen nisje innen sjangeren, og jeg er sikker på at de kommer til å vokse seg større. Dette ga definitivt mersmak hos undertegnede, og etter responsen fra publikum å dømme så var jeg ikke alene om det. Så da er det bare å håpe at de holder løftet om å komme tilbake snart med komplett besetning og fullt show.

Kveldens hovedattraksjon

Så ble det rigget opp til kveldens hovedattraksjon, finske Beast In Black, hvor scenen var dekorert med back-drop med motivet fra deres siste album, From Hell With Love, side-drops med portene til helvete, samt at mikrofon-stativ og trommepodiet var pyntet med hodeskaller.

Fra første stund fikk vi servert en god dose melodiøs power metal, sterkt inspirert av 80-talls pop. Beast In Black ble dannet av gitarist Anton Kabanen, etter han forlot sitt hjertebarn Battle Beast, hvor han også var låtskriver. Den eneste forskjellen med nevnte band er at hans nåværende har mannlig vokalist, ellers er den musikalske formelen den samme.

Bandet, bestående av vokalist Yannis Popodopoulos, gitarist Kasperi Heikkinen, bassist Mate Molnar og trommis Atte Palokangas leverte et energisk show, og det var alt annet enn en gjeng med saltstøtter vi var vitne til. Spesielt gitarist Kasperi viste stor spilleglede, og liret seg gjennom konserten med et stort glis. Yannis synger meget bra, men personlig kan det bli litt i overkant mye falsett og high-pitch vokal. Jeg var ikke så begeistret for stemmen til gitarist Anton når han gjorde lead-vokal på enkelte låter i hans forhenværende band, med sin ekstreme variant av Udo Dirkschneider-vokal, men det fungerer bedre når han nøyer seg med å kore.

Notalgiske nikk til 80-tallspop

Det som er kult med både Battle Beast og Beast In Black, er at de i motsetning til andre band som er inspirert av 80-talls rock og metal, så skiller de seg ut ved at de er sterkt inspirert av 80-talls pop. Men dette preget kommer ikke like tydelig frem live, da de ikke har noen live-keyboardist, men tyr til backing-tracks. De hadde helt klart vært tjent med å ha med en keyboardist på scenen, så de får minus i margen for å ha et såpass fremtredende element i musikken, iallefall på plate, kun medbrakt på tape.

Jeg har sansen for deres form for fengende, melodiøs power metal, med sterke autentiske og nostalgiske nikk til 80-talls pop. Verset i tittellåta fra deres siste slipp høres feks ut som Modern Talking. Men med unntak av en ballade så er det lite variasjon i låtmaterialet, så låtene blir stilmessig litt like. Men at bandet behersker catchy, melodiøs metal er det ingen som kan ta fra dem.

Entusiasmen på scenen smittet over på publikum, og selv om jeg mistenker at en del var der for det mer eksotiske forbandet og, så var det utifra responsen liten tvil om hvem de fleste var der for å se. Finnene leverte også en absolutt bra konsert, jeg synes nok ex-kollegaene til Anton overbeviste enda mer da jeg så de for et halvt år siden, men utelukker ikke at jeg kan finne på å se de igjen ved en senere anledning og.