Beaten To Death - Agronomicon

Julaften kom på julaften i år. Beaten To Death slår et slag for det okkulte landbruket, og slipper i dag sin fjerde fullengder «Agronomicon» i samarbeid med Mas-Kina Recordings.

Fremveksten av tungrockens mer ekstreme underskoger har ikke vært uten bieffekter. Én av disse har vært behovet for et utvidet begrepsapparat; de gamle platesjappenes kategoriseringer som «Hard rock» og/eller «Metal» har i flerfoldige tilfeller ikke lenger evne til å presist nok identifisere et gitt bands sjangertilhørighet. Varianter av «doom», «death», «black», og «post-dittenogdatten» kan for mange – kanskje med rette – fremstå som noe overdrevent, men for andre er dette nyttige klassifiseringer og referanserammer for hva slags musikk band faktisk spiller.

Vel så viktig kan disse begrepene også forklare hva bandene ikke spiller, eller i det minste hva du ikke kan forvente. Her har noen sjangere et lavere tak enn andre. Grindcore, som gjerne er kategorien Beaten To Death kobles til, kan sies å ha vesentlig mer strikse føringer enn det man finner i f.eks. frijazzens musikalske univers. Beaten To Death har siden sin albumdebut «Xes and Strokes» fra 2011 ignorert sjangerens steintavle fullstendig, og har i stedet skapt sin egen høyst innovative formel.

Lekent og grenseløst

Beaten To Death, som har medlemmer fra band som She Said Destory, Tsjuder, Insense, og The Cumshots, er et mildt sagt særegent orkester. Å peke ut ett enkeltelement som skiller dem ut er ikke bare enkelt; der man hos mange band snakker om «hemmelige våpen», har Beaten To Death et nærmest overeksponert arsenal av talent og særegenheter. Men til syvende og sist handler det om melodi, et element som i og for seg ikke akkurat er synonymt med Grindcore-sjangeren og dens dogmer. Som motsvar har Beaten To Death har et ekstremt lekent og en tilsynelatende grenseløs tilnærming til det melodiske (og tekstlige) aspektet. Sluttresultatet ender opp som fascinerende og særdeles kontrastfylte energibomber det er umulig å ikke smile av.

Det første av mange «wtf»-øyeblikk får man allerede på åpningssporet Grind Korn.

Det første av mange «wtf»-øyeblikk får man allerede på åpningssporet Grind Korn. En kan først bli lurt til å tro at det er en relativt standard (dog velutført) grind-låt, men i det den diskantfylte leadgitaren klimprer til med sine optimistiske toner aner man ugler i mosen, og når det hele muterer til en blastbeat-akkompagnert vuggevise på slutten er man overbevist om at dette vil bli en skive noen lysår unna A4-begrepet.

Liv og røre fra start til slutt

Kombinasjonen av beinhard grind og sprelske melodier er et gjentagende element på albumet, uten at det noensinne ender opp med å føles oppbrukt. Så å si alle låtene står stødig på egne bein uten å passere ubemerket. Den melodiske leken kan nok tilskrives mye av æren for dette, da den åpner for en stor bredde av forskjellige stemninger. Åpningssporets optimisme kan man f.eks. gjenfinne på den triumferende Extremely Run To Hills, hvis intro/vers minner meg mer om St. Anger med vesentlig høyere testosteronnivå enn det minner om noe Maiden har gitt ut. Den fabelaktige Bjørnstjerne Ibsen har en litt mer desperat stemning, mens Gå, Snuble, Bli Liggende serverer samtidstilpassede overlevelsestips med berettiget aggresjon.

«Agronomicon» vil garantert stå igjen som et av mine definitive favorittalbum fra 2018.

Plata som helhet gir liv og røre fra start til slutt uten et øyeblikks dødtid, med unntak av hvor det er tiltenkt (den kledelig døpte intermezzoen (Intro To The Next Song)). Det skal dog sies at tidsrommet mellom start og slutt ikke er veldig langt; mitt eneste ankepunkt med platen er at de 12 låtene klokker inn på rett under 22 minutter. Man skulle så gjerne fått ennå mer av denne geniale galskapen. Tiden man får sammen er likevel lastet til bristepunktet med originalitet, humør, musikalsk virtuositet og fengende låter, og «Agronomicon» vil garantert stå igjen som et av mine definitive favorittalbum fra 2018. Julen er reddet!