Benjamin Finger om det hinsidige

— For meg personlig handler det om å lete etter et sted, en sinnsstemning, en søken etter en bestemt tilstand, forklarer Benjamin Finger som er aktuell med albumet Beyond på Roman Numeral Records.

Det handler om sår melankoli, skimrende klanger, Lengsel og savn, skiftende atmosfæriske stemninger og langstrakt droning. Det låter varmt og tålmodig. Den musikalske følsomheten er besnærende. I samtale med disharmoni åpner opphavsmannen opp om de store temaene og det musikalske bakteppet.

Kan du fortelle om bakgrunnen for valg av albumtittelen Beyond og hva du ville formidle med den.

— Beyond er bare en åpen tittel jeg kom på og som jeg synes passer musikken på albumet. Det har en mystisk klang i mine ører. Men det er helt greit at lyttererne kan legge hva de vil i det. For meg personlig handler det om å lete etter et sted, en sinnsstemning, en søken etter en bestemt tilstand. Man forsøker å lage et rom, et sted å «eksistere» i hvor man får utløp for noe emosjonelt, i dette tilfellet en form for savn.

Hvilket forhold har du selv til det hinsidige?

— Det hinsidige er et abstrakt begrep for meg. Selv om jeg tror at det finnes et liv etter dette, noe udefinerbart. Men jeg har ingen konkrete forestillinger om dødsriker, det være seg skjærsilden eller helvete. I det virkelige livet kan jeg til tider føle at jeg befinner meg i det hinsidige. I studio kan jeg oppnå en tilstand hvor tid, sted og rom opphører. Det er et fint å sted være mentalt, man vugger av sted i det ubevisste på en måte. Man glemmer seg selv. Når man befinner seg i denne «eskapistiske» tilstanden er man på en måte hinsides sitt fysiske jeg. Man er i en sone som spiller seg ut i sansene og som resulterer i konkret lyd. Det er en magisk prosess når det skjer, vanskelig å sette ord på egentlig.

Si litt om forholdet mellom kunst og virkelighet og hvordan stemning og tema i musikken din relaterer til virkelige hendelser og tanker i livet ditt

— Kunst og virkelighet er to uadskillelige begreper (og størrelser). Det finnes like mange måter å definere kunst på som det gjør av virkeligheten. Virkeligheten gjenspeiles helt sikkert i det kreative og omvendt. Jeg tror man lager musikk etter hvordan man føler seg, hva man opplever, hvor man er i livet osv. Jeg forsøker å bruke meg selv, mine erfaringer i alt jeg gjør (selv om det til tider kan være nærmest selvutslettende). Man streber etter å sette et personlig stempel på musikken man vil formidle.

— Stemning og tema vil naturligvis ha et utspring i ens egne selektive valg. Jeg er overbevist om at Beyond gjenspeiler mange av de kampene jeg selv eller mine nærmeste har vært gjennom. I dette tilfellet er det blanding av dysterhet og nedstemthet satt i en romantisk, imaginær kontekst.

Hvordan omformer du inspirasjon fra egen og andres inspirasjon til musikk?

— Ikke sikker. Jeg tror det er prosess som skjer latent inne i hjernebarken. Man leter bevisst eller ubevisst etter inspirasjon hele tiden. Og den kan like kan godt komme av menneskelig interaksjon som fra å lese en bok, oppdage et bilde eller se en film. F.eks kan man lese en bok man blir oppslukt av og innbille seg at man setter lyd til fortellingen. Så begynner man å lete etter diverse uttrykk man hører i hodet. En underlig prosessess egentlig, man har ingen garanti for om det blir tilfredstillende til slutt.

I hvilken grad fungerer musikk og kunst som en form for selvterapi for deg som utøver og deg/oss som lyttere?

— For meg funker det åpenbart som en slags terapeutisk måte. Å få utløp for emosjoner er helt nødvendig (det tror jeg det er for alle på en eller annen måte, man har bare forkjellige kanaler å få utløp for det på). Men jeg tenker ikke bevisst på det når jeg lager musikk. Det som kommer ut underveis kommer ut. Jeg forsøker ikke å analysere det. Hva slags effekt det vil ha på andre kan man jo bare spekulere i, noe jeg prøver å unngå. Men jeg ønsker jo at det skal bringe lytteren til et sted, en reise enten den er drømmende, euforisk, realistisk eller vond. Man håper i beste fall på at noen vil kjenne seg igjen eller at det åpner opp et nytt, ukjent rom for lytteren.

Si litt om de andre musikernes bidrag og hva de har tilført til Beyond.

— Mine album har som regel alltid med seg gjesteartister. Etter at jeg har laget grunnstammen eller skjelettet om du vil kontakter jeg ofte andre musikere. Lynn Fister (vokal) og Elling Finnanger Snøfugl (cello) har bidratt på flere av mine tidligere utgivelser. Jeg synes Lynn bringer inn en esoterisk vokal som kler lydbildet og stemningen. Hun svever liksom over lydbildet og setter ord på universet der inne. Ellers bidrar Elling til å male en underliggende uro som preger et mørkt sinnelag.

Jeg har nå laget noen stikkord jeg vil at du skal si litt om forholdet til:

Biosphere

— Helt essensiell for norsk og internasjonal elektronisk musikk. Selv om min intro til sjangeren tidlig kom gjennom helt andre kilder som f.eks Kitaro, Kraftwerk, Yello, Ennio Morricone, Art of Noise, Devo, Giorgio Moroder og Angelo Badalamenti. Og tidlig hip hop som jeg oppgdaget på 80-tallet. Jeg hørte Microgravity mange år etter at den kom ut – forøvrig en nydelig skive. Geir Jensen la grunnlaget for mange artister som kom etterpå. Det er lett å høre at han har vært en inspirasjonskilde.

Deathprod

— Da snakker vi! Han er kanskje den norske hertugen av sinnsstemninger? Det er noe dyptpløyende og eksistensielt over alt han lager. Altså, Helge – en institusjon!

Mind over Midi

— Noe jeg oppdaget i senere tid. Men ut ifra hva jeg har hørt høres det veldig bra ut. Liker veldig godt dette albumet:

Ambient

— Et begrep som ikke beskriver noen ting for meg lenger, utvannet for lenge siden. NME skrev om det på tidlig 90-tallet når de prøvde å omtale hva Seefeel, Higher Intelligency Agency og andre interessante band drev med. Noen kaller det også for bakgrunnsmusikk men det resonnerer heller dårlig med hvordan jeg oppfatter det i dag, sjangeren har utviklet mye seg over tid. Mye av slik musikk krever jo også at man aktivt deltar i hva som skjer underveis. I noen tilfeller kan den til og med være konfronterende.

Eksperimentell musikk

— Ambivalent til det uttrykket, en klam betegnelse. Hva er eksperimentell musikk i dag? Har det fortsatt den samme betydningen? Mye av populærmusikken gjennomsyres jo av eksperimentelle elementer som er kopiert av tidligere pionerer fra undergrunnen.

Fields recordings

— Å fange omgivelsene rundt seg har alltid vært viktig. Alt som høres rundt oss, er våre daglige historier. Man dokumenterer for å huske, navigerer seg gjennom tid – konstant. Det fungerer som krydder i musikksausen når det brukes på riktig måte. Fint hjelpemiddel til å gi assosiasjoner til noe konkret.

Droning

— Tankene springer til Karlheinz Stockhausen, Mone La Young, Charlesmagne Palestine, Terry Riley, The Velvet Underground, Spacemen 3, Earth. Listen er veldig lang…og ørene mine kommer ikke til å være i behold like lenge som droningen fortsetter å bestå.

Lengsel

— Tenker på artister som Talk Talk, Grouper, David Sylvian, Labradford, Cocteau Twins, Robert Wyatt, George Michael og en haug med andre jeg kunne ramset opp.

Kontemplasjon

— Selvfordypelse er noe alle har godt av å gjennomgå eller sette seg inn i. Mye musikk jeg er begeistret for kan kalles kontempatliv i den fortsand at den er privat, personlig, grublende eller innadvendt.

Melankoli

— Handler for meg om en tilstand. En sinnstilstand og lidelse kanskje? Den har blitt beskrevet/tolket ulikt opp gjennom historien som; en personlighetstype, sykdom, syndig, depresjon, vrangforestilling, romantisk. Jeg tror det er et bra sted å ha besøkt så lenge man klarer å komme seg ut av den. Fordi den kan også kan være inspirerende til et visst punkt.

Isolasjon

— Å fordype seg i noe. Som å lage plater eller å skrive. Alt som krever din fulle oppmerksomhet. Ikke alltid like komfortabelt!

Meditasjon

— Har begynt med pusteøvelser og litt meditasjon det siste året. Enda nytt for meg. Men har hatt godt av det.. Man oppsøker et tilsvarende rom som det å lage musikk består av eller noe kreativt kan arte seg som. Det funker også som stresslindring.

Konfrontasjon

— Jeg pleide å være en profesjonell drittsekk som fikk andre til å føle seg ukomfortable, inkludert meg selv. Nå konfronterer jeg bare folk når det er helt nødvendig og forhåpentligvis på en mer ordentlig, saklig måte. Man lærer underveis.

Lange strekk

— En god film kan være et langt strekk, feks, filmer av Tarkovskij. Den siste scenen i The Passenger av Michelangelo Antonioni (https://www.youtube.com/watch?v=L6x9yHSMUy0). Eller albumet Distant Station av Tele:Funken/Flying Saucer Attack:

Dveling

— Jeg dveler på mye av hva jeg lager før jeg tvinges til å bestemme meg! Jobber med å bli bedre på saken. Må bli uvenner med det ordet.

Håkon Bleken står for den fine albumkunsten Memento Mori II, Serigraph 1998. Fortell litt om ditt forhold til ham og den valgte illustrasjonen

— De fleste av mine plater har albumkunst av kunstnere jeg liker veldig godt eller kjenner. I den grad plateselskapene lar meg få bestemme, det er ikke alltid tilfellet og handler like mye om smak som økonomi. Håkon Bleken er noen jeg har beundret over lang tid og fulgt med på. Og jeg har alltid vært like opptatt av hva han står for som hva hva han lager. Primært har jeg blitt inspirert av hans engasjement og det opprørske i ham. Uansett, siden jeg ofte gir ut musikken min på utenlandske selskap så har jeg alltid vært opptatt av det har en norsk innpakning. Memento Mori II passet godt til utrykket på Beyond, de akkompagnerer hverandre, går hånd i hånd, synes jeg.

Hvilket forhold har du til Depeche Mode albumet Memento Mori med noe av tilsvarende tematikk?

— Jeg elsker Depeche Mode. Vokste opp med de på kabel-TV, Super Channel/Sky Channel. Kanskje mitt tidligste møte med et synth band var låten «People are People» eller «Master and Servant». Husker jeg kjøpte de på 12 tommer, eller maxi singler som det het på den tiden. Har ikke hørt så mye på det siste albumet, bare noe kutt, men har sett dem live flere ganger, sist gang i fjor. Det var jævlig bra, de har en trofast og hengiven fanskare som smitter over på alle i salen. Er ellers veldig glad i albumene Violator og Songs of Faith and Devotion som har vært til stor inspirasjon og hjelp på det personlige plan opp gjennom.

Helge Sten har mastret albumet. Hvordan har det samarbeidet foregått og hvor viktig del av sluttresultatet utgjør mastringsprosessen?

— Jeg har vært i kontakt med Helge tidligere angående mastring. Det var snakk om han skulle mastre en plate jeg gjorde med James Plotkin (We Carry The Curse, 2020). Men vi fikk det ikke til av ulike årsaker. Denne gangen ba jeg Roman Numeral Records i USA, Florida om å kontakte ham. Så snakket vi litt på mail etterpå, resten kan høres i lyden (Audioviruset) på albumet! Jeg tror forøvrig ikke at god mastring kan redde en plate, for en plate burde ha så god lyd som mulig i utgangspunktet. Men det kan hjelpe til å skape et bedre totalinntrykk av musikken og fjerne høye diskanter osv…som «skraper» i øret. God mastring skaper balanse.

Kan du til slutt velge ti låter som har inspirert deg under arbeidet med dette albumet eller som menneske det siste året

— Vanskelig spørsmål, det forandrer seg hele tiden, befinner seg i en evig rotasjon. Men her noen:

Med albumet:

Som menneske:

Legger til slutt ved to videolinker til musikkvideoer fra Beyond: