Bergenfest – Dag 1

Sommerslige vibber preget første dag av årets Bergenfest.

Bergenhus Festning fylles opp av mennesker en nydelig junidag hvor shorts og kjoler er et naturlig valg, og ikke et desperat forsøk på å late som det er sommer. Det er sommer, og første dag av Bergenfest. 

Romskip 

Rockebandet Romskip fra ”planeten Bergen” har fått den utfordrende oppgaven å starte festivalen på en onsdag i beste middagstid. De fem medlemmene fyller den minste scenen, Hjertebank. Dette er scenen for nye talenter som forhåpentligvis vil by på de mest sultne, ivrige artistene gjennom festivalen.  

Festningen er nesten tom, men vokalist Adem Kollen oppfordrer oss til å varsle jobben at vi ikke kommer i morgen. “Fuck it” er budskapet.  

Romskip, og spesielt Kollen, spiller som om det var full arena. Energien dras opp, og bandet hindres ikke av ulyd og en mørklagt scene som er så liten at de omtrent står i kø. Fuck it, det er jo rock. Hvem trenger lys? 

Vokalen er hard og astronauten på keyboard byr på fine romskiplyder. Dette er dagens første av tre opptredener Romskip skal ha, og den korte spilletiden gjør at de leverer fra start til slutt. Om en trenger rockepåfyll kan saktens vende tilbake til Romskip.  

Ruel 

Vi skal fra en litt for liten scene til en altfor stor scene i det australske Ruel som skal fortsette festivalen. Med sukkersøt stemme som minner om Justin Bieber pre-dyp-poet-med-tattoos og en sveis som minner om gode, gamle Aaron Carter inntar Ruel Bastionen mens han luftspiller keyboard og smiler lurt. 

Den unge artisten henter inspirasjon fra Frank Ocean, Amy Winehouse og R&B, men om han lever opp til disse inspirasjonskildene er en annen sak.  

For mens Romskip overbeviser med stor spilleglede, har Ruel til tider et fjernt blikk og virker distrahert. Han leverer noen chille dansemoves, og lukker av og til øynene i påtatt innlevelse. Stemmen er ren, men jeg får inntrykk av at han er på jobb og kun fremfører en tekst som skal fremføres, og ikke mer.  

Etter hvert fylles Bastionen opp med publikum, men sangene virker for innøvde og fremføres flatt og overflatisk. Mens Romskip insisterer på at vi skal skulke jobben og bli med dem, er Ruel på jobb.  

The Charlatans 

Britpopens glemte familiemedlem starter opp med orgel, skranglegitar og discotrommer. Dette kunne fungert fint som allsang-materiale, men det er vanskelig å høre hva de synger og lydmiksen svikter noe. Heldigvis endrer dette seg og etterhvert går de over i et fint mellomparti hvor lydene kommer til sin rett. Dette understrekes av solen som kommer frem og drar stemningen opp.  

Gjennom konserten kommer lydene mer og mer til sin rett og vi blir servert britisk drum’n’bass, en vokalløs jam som funker veldig bra. Konserten bygger seg gradvis opp og topper seg i siste låt hvor syrerock samler publikum rundt scenen for å nyte et deilig blest fra 60-tallet. 

Julia Holter 

Den første til å innta Håkonshallen er Julia Holter og hennes ensemble. En rolig start gir publikum mulighet til å komme til ro. Håkonshallen, en steinhall fra 1261, fungerer nydelig som konsertarena og som passer fint til Holters musikk som tidsvis gir assosiasjoner til middelalderen.  

Fast, streng rytme og dronete sekkepipe– og felespill med pulserende kontrabass viser seg dog å være for eksperimentelt for Bergenfest og det modige bookingvalget resulterer dessverre i stort gjennomtrekk av publikum. Holters stemme bærer oss gjennom rolige sørgesanger, men dessverre har halve publikum forlatt scenen allerede i andre låt.