– Det har vært en reise fra en mer akustisk, americana- og countrybasert stil på debutalbumet, til at jeg gradvis har beveget meg nærmere min barndoms kjærlighet: rocken. Dette sier Brita Skare Malvik aka Birri om retningen hun har tatt på det nyeste albumet For All Those in Mourning, utgitt på Tik Records.
Artisten, som holder til i Lofoten, ga i fjor høst ut albumet For All Those in Mourning. Det er et album preget av rock, soul, gospel og americana og kjennetegnes av godt låtsnekkeri.
I intervjuet forteller hun om sin musikalske oppvekst og om inspirasjonskilder. Her får du også vite at «Sabotage» med Beastie Boys er en av hennes all time favorittlåter, at hun har tatt musikkutdanning på LIPA i Liverpool og at det siste albumet er nominert til Spellemannpris i klassen blues.
Kan du først fortelle de som ikke kjenner deg allerede; hvem er Birri i norsk musikkliv?
– Birri er meg, Brita Skare Malvik, låtskriver og artist innen rock, blues og americana. Jeg har holdt på under artistnavnet Birri siden 2017, og har gitt ut to album, i tillegg til konserter, turnéer og ulike prosjekter. Det siste albumet ble nylig nominert til en Spellemannpris! Det er utrolig stas og en veldig hyggelig anerkjennelse etter flere år med å legge stein på stein. Det gir meg bare enda mer motivasjon for å jobbe på videre.
Fortell om bakgrunnen for artistnavnet.
– Birri er et kallenavn jeg fikk av venninner i barndommen. De var jo min første heiagjeng, på en måte mine første fans, så da jeg skulle begynne å gi ut min egen musikk føltes det naturlig å bruke akkurat det navnet som artistnavn.
Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som fanget interessen?
– Musikken har alltid vært der. Jeg vokste opp i et hjem med mye musikk, der foreldrene mine både sang, spilte og drev med teater.
Når og hvordan begynte du å spille og synge og hva gir det deg?
– Det skjedde mye med min musikalitet da jeg begynte å spille klarinett i skolekorpset, der fikk jeg smaken på å spille stort og mektig. Det var jo helt rått for en 12-åring å spille på seg gåsehud av Jurassic Park-temaet. Samtidig skrev jeg hemmelige sanger på barnslig engelsk, og holdt hemmelige konserter for et imaginært publikum med et talglys som mikrofon. På ungdomsskolen begynte jeg med sang på kulturskolen og fikk endelig synge for et ordentlig publikum. Jeg elsket det. Nå kjenner jeg dessverre godt til scenenerver, men den gangen var det bare ren spilleglede. Og det er det jeg jakter på den dag i dag – den rusen når alt bare klaffer.
Har du hatt noen mentorer, forbilder eller inspirasjonskilder som har vært viktige? I så fall hvem og hva har du lært av dem?
– Ja! Mange! De musikalske kommer jeg jo inn på i senere spørsmål, så her vil jeg trekke frem bestemor Karen. Hun var ei fantastisk dame som jeg virkelig så opp til. En foregangskvinne med bein i nesa, raus og varm, og et nydelig menneske. Jeg skrev en låt om henne og sang i 90-årsdagen hennes, noen år før hun gikk bort. På en måte ble den låta starten på alt, starten på at jeg ville ut med egen musikk. Den er aldri spilt inn, men det er kanskje på tide å gjøre noe med det!
Fortell om den musikalske utviklingen fra debuten Ten Years fra 2019 til idag.
– Det har vært en reise fra en mer akustisk, americana- og countrybasert stil på debutalbumet, til at jeg gradvis har beveget meg nærmere min barndoms kjærlighet: rocken. Det nye albumet har et mørkere uttrykk, med mer rock- og blueselementer. Jeg har alltid likt å leke med sjangre og vil fortsatt ikke låse meg til én retning. Samtidig har jeg, med denne andreplata, vært mye tryggere på hva som er min musikalske signatur, og hvordan Birri skal låte, uavhengig av sjanger. Og det er veldig deilig å kjenne på den tryggheten!
Si noe om musikerne sine styrker og roller.
– Øyvind Gjerløw (bass) er en positiv drivkraft i bandet, et ja-menneske og en utrolig allsidig musiker.
– Bjørn-Sindre Barstrand (trommer) har et kreativt og dynamisk trommespill som kler låtene mine veldig godt. Og så er vi gift og trives heldigvis veldig godt med å spille i band i lag!
– Christoffer Nicolai Mathisen (gitar) gir oss alle positiv energi både på og av scenen. Han er en sabla dyktig gitarist, og jeg får en egen ro på scenen når han spiller med meg.
– Disse tre har spilt med meg siden starten i 2017 og er mine viktigste musikalske samarbeidspartnere. De har vært med på å forme Birris sound, og jeg setter stor pris på deres innspill – selv om det aldri er noen tvil om hvem som har det siste ordet, hehe. Vi jobber veldig godt sammen!
– Are Bredal Simonsen (produsent) har vært en viktig samarbeidspartner på begge platene mine. Han har en fantastisk evne til å fange karakteren i låtene mine, samtidig som han utfordrer meg på å prøve nye ting. Jeg lærer noe hver gang vi jobber sammen.
– Grunnlaget for plata ble lagt i Store Studio i Bodø, i et lite pandemi-smutthull i desember 2020.
– Grunnlaget for plata ble lagt i Store Studio i Bodø, i et lite pandemi-smutthull i desember 2020. Bandet hadde bare én øvingshelg før vi gikk inn i studio, men det ferske materialet ga musikken en egen nerve.
– Resten ble spilt inn over tid, gjennom pandemiutfordringer, mammaperm og en litt kaotisk prosess – men vi rodde det i havn. Og for en gjeng jeg fikk med meg!
– Ola Asdahl Rokkones (barytonsax) sitt strålende bidrag på «The Hole (No Way to Grow Your Grit)» løfter hele låta. Jeg digger den rå, karakteristiske lyden hans.
– Vegard Sandbukt (trompet/blåsearrangement) gjorde en nydelig jobb med blåsearrangementene og opptakene her i Svolvær, sammen med Rebekka Larsen (trombone) og Rhian Collings (saksofon). Jeg synes blåserne tilfører albumet en helt egen stemning.
– Ole Erik Ulvin (hammondorgel) har flere strålende bidrag på plata, spesielt «My Cure, My Fix, My Remedy», som vi spilte inn live, uten klikk. Det ga låta en organisk puls som jeg er veldig glad i.
– Lise Sørensen (strykearrangement) sine fantastiske arrangementer, spilt av Lazar Miletic (bratsj), Alexander Chojecki (fiolin), Oganes Girunyan (fiolin) og Hans Urban Andersson (cello) har virkelig satt sitt preg på albumet, og det hele ble mulig takket være støtte fra Musikk i Nordland.
Fortell om albumtittelen For All Those in Mourning.
– Dette er en tekstlinje fra låta «Carriers», jeg syntes den passa perfekt som albumtittel da jeg skjønte at dette skulle bli et konseptalbum om sorg.
Hvordan har du det selv med sorg og sorgarbeid?
– Sorg er krevende, og vi har alle våre måter å håndtere den på. For meg har det vært givende å skape noe ut av noe vondt. Selv om plata starta som et personlig prosjekt, har jeg hele tiden vært opptatt av at sorg er universelt, noe de fleste møter i løpet av livet. Etter hvert ble jeg også fascinert av hvor tabubelagt sorg kan være, hvor vanskelig det kan være å snakke om eller forholde seg til. Jeg ville lage låter som tok dette på alvor, ikke bare det triste, men også kaoset, sinnet og de «stygge» følelsene som kan dukke opp. Det ville betydd mye for meg dersom dette albumet kan bidra til at flere tenker over hvordan vi møter mennesker i sorg.
Si litt om forholdet til
Alanis Morissette
– Mitt barndomsidol! Jagged Little Pill var faktisk den aller første plata jeg kjøpte for egne penger, etter å ha spart ukelønna – det er et skikkelig kjerneminne. Jeg ble tidlig dratt mot tekstene hennes, og det var stort å se ei dame som lagde rock og spilte gitar. Senere fant jeg flere kvinnelige rockeforbilder, men Alanis vil alltid være den første.
The Rolling Stones
– Min første store musikalske kjærlighet. Stones var selve soundtracket til barndommen min på Sunndalsøra på nittitallet. Den første Stones-konserten jeg var på var Valle Hovin i 1998, da satt jeg på skuldrene til pappa og grein gledestårer. «Gimme Shelter» er favorittlåta (mye pga Merry Clayton!), mens det rufsete, levende uttrykket på «Exile on Main St.» vil alltid være en inspirasjonskilde.
– Stones var selve soundtracket til barndommen min på Sunndalsøra på nittitallet.
Dr. John
– Det var albumet «Locked Down» som fikk meg til å dykke litt dypere i Dr. Johns katalog. Jeg digger den plata – lydbildet, gospelelementene, det rytmiske, blåsen. Jeg har fremdeles mye igjen å utforske av han, men Dr. John er uten tvil en inspirasjonskilde.
Ledfoot
– Da jeg planla albuminnspillingen hørte jeg mye musikk for å finne inspirasjon, og kom over Ledfoots «White Crow». Jeg visste ikke at det fantes en sjanger kalt Gothic Blues, men jeg digga det fra første stund! Det kompromissløse, rå og ærlige uttrykket, og den mørke, intense stemningen… Han har en musikalsk autoritet og autentisitet som virkelig inspirerer.
Rival Sons
– Jeg falt for Rival Sons da jeg hørte låta «Face of Light». Med Zeppelin-referanser og en hinsides bra vokal var jeg lettsolgt, og de første platene deres ble lydsporet til en veldig fin periode i livet; da jeg først flytta nordover, først til Helgeland og så videre til Lofoten. Jeg fikk også sett dem live på Samfundet i Trondheim i 2015, det var stas. Jay Buchanan altså. For en stemme!
Tom Waits
– Closing Time kom inn i livet mitt på videregående, og jeg hørte enormt mye på den da jeg gikk på Trøndertun folkehøgskole. Det er fortsatt en av mine favorittplater i livet – den fremkaller en helt spesiell stemning hos meg, umiddelbart fra første opptellinga. Alt låter så organisk og akkurat passe skakt, jeg elsker det. Nå er det for lenge siden jeg har hørt den, kjenner jeg. Må sette den på i kveld.
Elton John
– «Tiny Dancer» er en av mine absolutte favorittlåter i hele verden, og den inspirerer meg stadig. Jeg begynte å høre på Elton John i barndommen fordi jeg syntes han hadde så fine melodier. Jeg var også en tidlig The Who-fan. Skjønte ganske lite av «Tommy», men jeg elsket musikken og spesielt Elton Johns «Pinball Wizard».
Folk
– Jeg lar meg stadig fascinere av kraften som finnes i en enkel melodi og en sterk tekst. Jeg husker jeg var veldig fascinert av protestvisene fra 60-tallet, som jeg lærte om på skolen og hørte på i mamma og pappas vinylsamling.
– Jeg lar meg stadig fascinere av kraften som finnes i en enkel melodi og en sterk tekst.
– Jeg likte også å synge flerstemt sammen med mamma, både irske folketoner, spirituals og norske stev. Jeg har alltid hatt en dragning mot musikk som er organisk og autentisk, gjerne med røtter i folkemusikk eller vokal tradisjonsmusikk.
Country
– Jeg elsker det autentiske og ærlige i country. En kassegitar, tre akkorder og en malerisk, historiefortellende tekst, det kan være helt magisk. For meg var det Stones sine countrylåter og senere Johnny Cash som ble inngangen til country – jeg er ikke så bevandra i den amerikanske country-kanonen. Da jeg studerte musikk i Liverpool slukte jeg flere musikkbiografier, de kosta ingenting på de store platebutikkene. Jeg las Johnny Cash sin selvbiografi rett før Walk the Line kom på kino, det er et sterkt minne. Da var jeg ganske oppslukt av country en periode. Cash skrev i den boka at han hadde noen faste artister og plater han satte på for å komme i «songwriting mode». Det trikset tok jeg til meg og bruker selv den dag i dag.
Americana
– Det er så utrolig mye bra norsk americana! Da jeg slapp mitt første album, føltes det stort å bli omtalt som americana-artist. Jeg opplevde også miljøet som utrolig inkluderende, med masse hyggelig kollegial kontakt med andre artister – det betydde mye for en nykommer. Siden har americanabølgen bare vokst, og det er veldig kult å se! Jeg er også medlem i Norsk Americana Forum, som gjør mye bra for denne veksten.
Bluegrass
– Flerstemt sang og kule vokalharmonier har en spesiell tiltrekningskraft på meg. Jeg har ikke inngående kjennskap til bluegrass som sjanger, men det er musikk som gjør meg glad! Særlig vokaluttrykket, tempoet og energien appellerer til meg.
Blues
– Med en far som spiller i bluesband, har blåtoner vært en del av oppveksten min. Det var nok gjennom Stones og rhythm and blues fra 60- og 70-tallet at jeg først plukka opp bluesen, men etter hvert som jeg begynte å synge selv, søkte jeg mer mot damene. En periode hørte jeg mye på Etta James og Janis Joplin. Jeg trekkes mot det organiske og autentiske, det uperfekte. En rusten stemme som skriker ut sin smerte over et passe skakt blueskomp, da er jeg solgt! Bluesen har alltid vært et musikalsk landskap jeg føler meg hjemme i, både som lytter og utøver. Kanskje derfor føltes det ekstra stas å bli Spellemann-nominert nettopp i blues.
Gospel
– Da jeg studerte på LIPA var gospel et obligatorisk fag for sangerne, og dette var mitt første møte med moderne gospel/urban gospel, og det å synge i kor sammen med band. Ingen noter, all læring foregikk på øret og jeg elska det! Det var også befriende å få lov å synge høyt og sterkt.
Den uanstrengte dynamikken og bruken av hele registeret er til stor inspirasjon og virkelig noe å strekke seg etter.
Jeg er ikke en religiøs person men jeg elsker friheten, energien og stemningen i gospelmusikk, og jeg har stor respekt for gospel, både som vokaltradisjon og som liturgi og funksjonsmusikk.
Sorg
– Sannheten er jo at dette albumet hadde ikke blitt til hadde jeg ikke hatt et personlig forhold til sorg. Jeg hadde et stort behov for å skrive disse sangene. Nå håper jeg bare at de kan finne veien til noen som har et like stort behov for å høre dem.
Fornektelse
– Er jo ofte første stadiet i en sorgprosess, og en helt vanlig forsvarsmekanisme. «The Hole» handler om å være sin egen verste fiende, så den låta måtte representere fornektelse.
Depresjon
– I dette albumprosjektet har jeg prøvd å avmaske det stygge og heslige. De mørkeste krikene og krokene av hjernen vår kan jo være ganske brutal. Teksten i låta «No Silver Lining» er temmelig mørk mens musikken ikke er det. Den kontrasten blir nesten et bilde på hvordan det føles å bære med seg et mørke mens omverdenen iskaldt fortsetter som vanlig, med både solnedganger og fuglekvitter.
– I dette albumprosjektet har jeg prøvd å avmaske det stygge og heslige. De mørkeste krikene og krokene av hjernen vår kan jo være ganske brutal.
Smerte
– Låta «So Big, so Brief» representerer smerte. Lenge klarte jeg ikke å synge den. Men i det siste har jeg tatt den inn i solosettet og jeg har begynt å like å gjøre den live. Det er utrolig fint å oppleve at den berører andre, det er jeg veldig takknemlig for.
Angst
– Angst er et tema jeg har utforsket mye i musikken min, og jeg tror det er like universelt som sorg, vi har alle følt på den. Det er når angsten blir lammende at det blir problematisk, men samtidig kan angst også være en drivkraft. Nå om dagen kjenner jeg både på sorg og angst over verden vi lever i, men jeg prøver å bearbeide det gjennom musikken, bruke det som en drivkraft for å skape, og som et utløp for mitt samfunnsengasjement.
Bitterhet
– Bitterhet kan være utrolig forløsende, å dykke ned i en pøl av sinne og frustrasjon, og snerre ut eder og galle og kreve å bli hørt. Jeg tror det er viktig å omfavne sine mørkere sider, uten å være redd for å gjøre noen ukomfortable.
Lindring
– Lindring for meg er naturen. Jeg er heldig som er omgitt av fantastisk natur her i Lofoten, men utfordringen er ofte å finne tid til å oppsøke den. Likevel prøver jeg å finne små lommer av lindring i hverdagen, så ofte som mulig.
Fortell om regissør Christina Lande, samarbeidet dere i mellom musikkvideoen «The Hole (No Way to Grow Your Grit)» og den utvalgte låten.
– Christina er en dyktig regissør med et skarpt blikk og høy kvalitetsbevissthet. Det har vært både lærerikt og givende å jobbe med henne for å visualisere disse låtene og sorgkonseptet. Sammen med Edvart Falch Alsos (bak kamera) har vi lagd tre musikkvideoer så langt. Til «The Hole» var det Christinas idé å bruke flere Birri-er, og jeg elska konseptet. Innspillinga var ambisiøs, med minimalt crew, krevende logistikk og utendørs location, men heldigvis slo været til og vi fikk ei nydelig innspillingshelg. Også er jeg ganske stolt av at jeg trosset klaustrofobien og lot meg grave ned. Det var iskaldt, men verdt det!
Hvordan er det å være artist fra distrikts-Norge i dag?
Jeg er ikke artist på tross av at jeg bor i Lofoten, jeg liker å tenke at jeg kan være artist fordi jeg bor i Lofoten.
– Innimellom kan jeg kjenne på dragningen mot et større miljø, eller savne muligheter jeg kanskje går glipp av, men da går det en faen i meg også jobber jeg bare hardere for å skape muligheter for meg selv der jeg er.
Fortell om det positive med det lokale musikkmiljøet og hva som kan bli enda bedre.
– Det er et mindre miljø, det gjør det lett å få oversikt over hvilke ressurser som finnes. Også er folk veldig allsidige – de spiller mye, og de spiller mye forskjellig. Utfordringen er kanskje at både musikere og arrangører/scener er veldig spredt geografisk, det kunne vært bra for musikkmiljøet med flere samlende møtepunkter.
Fortell om plateselskapet Tik Records og Pebble Records.
– Tik Records drives av Sverre Vik, godt kjent i Bergens musikkmiljø, men nå bosatt i Henningsvær, og nok et eksempel på de fantastiske ressursene som finnes lokalt. Vi har spilt litt sammen, og det tok ikke lang tid før vi begynte å snakke om muligheten for å gi ut musikken min på Tik. Veldig stas!
Pebble Records er mitt eget plateselskap, oppkalt etter den aller første låten jeg skrev.
Kan du til slutt velge ti låter som har inspirert deg som sanger, låtskriver eller musiker og si hva du har fått ut av dem.
Elton John – Tiny Dancer
– Det er altså noe helt spesielt med stemningen i denne låta. Og den lange oppbyggingen, som gir en så deilig forløsning når refrenget omsider kommer. Denne låta var absolutt en inspirasjon da jeg spilte inn «Time», avslutningssporet på albumet. Det er flere paralleller der, som gospelkoring, pedal steel og stryk, den er nesten som en hommage til en av mine absolutte favorittlåter.
Neil Young – After the Goldrush
– Vanskelig å plukke ei låt herfra, for hele denne plata har vært så viktig for meg. Neil Youngs miks av americana/folk/roots/rock var og er til stor inspirasjon. Og selvsagt vokalharmoniene.
Sheryl Crow – Crash and Burn
– Jeg hørte mye på albumet «The Globe Sessions» da det kom ut. Og som sanger har jeg brukt mye tid på å prøve å naile vrengen i stemmen hennes på låta «Crash and Burn». Uten hell, men dog. Det er ei låt med mye dynamikk og sårbarhet i seg, som jeg liker godt å spille og synge for meg selv, bare piano og vokal. Har aldri gjort den live men kanskje den får bli med på scena en dag.
Creedence Clearwater Revival – Long As I Can See The Light
– Jeg elsker denne låta. Lydbildet, stemninga, saxen, den fine teksten. Og Fogertys vokal, som er helt rå, veldig inspirerende. Denne låta har vært med meg på kanskje 8 av 10 Birri-konserter, som solo ekstranummer, i en nedstrippa versjon med kun piano og vokal. Jeg liker at den kan gjøres veldig dynamisk og blueses opp eller ned. Jeg har fått et sterkt forhold til den, kanskje spesielt siden jeg bor ved kysten. Teksten handler jo om å måtte ut, men å finne veien hjem igjen. Her, hvor mange lever av å være på havet, blir det veldig nært og treffende.
Bigbang – Something Special
– Trommelyden på denne låta er helt magisk. Generelt får jeg gåsehud av det organiske lydbildet på hele albumet, og har tatt med mye inspirasjon herfra inn i studio. Bigbang hadde enormt stor betydning for meg som tenåring, og jeg elsker og blir inspirert av musikken fremdeles, både som låtskriver og sanger. Greni er en så interessant vokalist, du vet aldri hvilken retning han tar ting i.
Jonas Alaska – October
– Det å fortelle en sånn historie i en så velskrevet tekst, over et nesten lystig komp, det er så vondt og så sterkt. Jeg blir veldig berørt av denne låta. Og inspirert av den nakne formidlingen. Jonas Alaska har på en måte lært meg å stole på at less kan være more, og at minimalisme kan være det sterkeste virkemidlet.
Alanis Morissette – You Learn
– Det er spesielt tekstene til Alanis som har inspirert meg. De rytmiske frihetene hun lar teksten ta, med lange, omstendelige ord delt opp på overraskende måter. Hun inspirerte meg tidlig til å skrive egne tekster, og til å tørre å la tekstens budskap være viktigere enn rim og rytme. Jeg trekker fram denne låta, fordi tektslinjen i førsteverset ga tittelen på albumet («Swallow it down, what a jagged little pill«). Tror min albumtittel også er en ubevisst hommage til Alanis og måten hun titulerte platene sine.
Beastie Boys – Sabotage
– Jeg vokste opp med MTV og ble tidlig glad i old school hip hop, elsker generelt suggererende rytmer og svær trommelyd. «Sabotage», med rockekomp, høyenergisk vokal og den musikkvideoen var noe av det råeste jeg hadde hørt og sett. Selv om jeg aldri blir en ordentlig rapper prøvde jeg å ha med meg noe av denne energien (og diksjonen!) inn i studio på låta «Let Me Rage and Let Me Cry».
Aretha Franklin – Today I Sing the Blues
– Aretha Franklin alltid vært en stor inspirasjon for meg som sanger. Soul, blues, gospel, rock – hun kunne synge alt og jeg har lært utrolig mye bare av å prøve meg på hennes låter. Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for bluesy Aretha, og beundrer måten hun bruker og har total kontroll over den enormt store stemmen sin på.
Candi Staton – How Do I Get over You?
– Denne plata har jeg hørt enormt mye på, og spesielt i de årene jeg skrev musikken til den første Birri-plata. Blandingen av gospel, blues, soul, rock, de fortellende tekstene og ikke minst det ærlige og upolerte vokaluttrykket har nok påvirket meg en god del. Akkurat denne låta har en veldig kul hale, en digg bluesvamp som løfter låta på tampen. Jeg er jo glad i å lage haler selv, og mistenker at Candi kan være noe av grunnen til det.
Vær den første til å kommentere