Bismarck – Oneiromancer

Bergen-basert doom med tyngde og mystikk. Oneiromancer er ute i dag gjennom Apollon Records.

Bismarck er et stoner/doom/sludge-band fra Bergen bestående av Torstein Nørstegård Tveiten (vokal), Anders Vaage (bass), Eirik Goksøyr (gitar), Trygve Svarstad (gitar), og Tore Lyngstad (trommer).

Etter albumdebuten i 2018 – den høyst likandes skiva Urkraft – ble de omtalt som «vestkystens tyngste band», og i dag er oppfølgeren sluppet løs. Oneiromancer viderefører alt det bra med forgjengeren, og legger til noen nye spennende elementer.

Metall for mystikere

Bismarck er influert av en rekke forskjellige musikkstilarter, som strekker seg fra 60- og 70-tallets psykedeliske rock til kosmisk stoner/doom og black metal. På Oneiromancer er det dog spesielt ett nytt element som utmerker seg: inspirasjonen fra Midtøstens folkemusikk.

Dette er et gjentagende og særs godt gjennomført element på skiva. Tankene går uungåelig i retning av den stemningsfulle musikken til Om i det åpningssporet «Tahaghghogh Resalat» trekker deg inn i Bismarcks musikalske keiserdømme med sine nærmest latterlig suggerende rytmer og bassganger.

Vel så latterlig er den særs bra overgangen til oppfølgeren «Oneiromancer». Kontrasten mellom åpningssporets meditative messing og tittelsporets grove grimhet er som en sonisk nedstigning til selve helvetet. Den 9+ minutter lange låten er rik på både stemning og innhold, med elegante og effektfulle overganger mellom blytunge riff og mer clean-orienterte partier.

Sterk oppfølger

Nevnte kontraster er for øvrig nok et gjennomgående (positivt) aspekt med skiva, og låtene veksler særs elegant mellom det heavy og det mer ambiente. Unntaket er tredjespor og førstesingel «The Seer», som selvsikkert sverger til dryltung monotoni á la nyere Celtic Frost.

«Hara» har en nedtonet og lumsk kjerne med vokalprestasjoner som nesten minner litt om Marilyn Manson i sistnevntes sårere øyeblikk, mens sistesporet «Khthon» veksler mellom å være en stemningsfull romwestern og en fuzz-drevet kosmisk apokalypse.

Bismarck har all grunn til å være fornøyde med andrealbumet, som etter undertegnedes syn overgår debutskiva. Det er mer dynamikk og variasjon, godt hjulpet av de østlige tonene som gir plata en tiltalende tilleggsdimensjon. Oneiromancer anbefales!