Blood Incantation på Blå

Denver-baserte Blood Incantation er for tiden på landeveien med turneen «Hidden History of Europe 2022». På mandag var det Blå-publikummets tur til å bli sjarmert av deres kosmiske death metal.

Blood Incantation ble inkarnert i 2011, og består av gitarist/vokalist Paul Riedl, trommeslager Isaac Faulk, gitarist Morris Kolontyrsky, samt bassist Jeff Barrett. Etter å ha gitt ut en liten håndfull demoer i perioden 2013-2014 slapp de sin første EP Interdimensional Extinction i 2015, som ble etterfulgt av debutalbumet Starspawn det påfølgende året.

I 2019 ga de ut andreskiva Hidden History of  the Human Race. Albumet ble unisont hyllet av både presse og publikum, og prydet mang en årsbeste-liste blant verdens metal-feinschmeckere.

Tidligere i år ga de ut Timewave Zero, som er et album av en helt annen karakter. De halsbrekkende riffene og den intrikate brutaliteten fra forgjengeren er erstattet med et dunkelt, minimalistisk og cinematisk ambient-uttrykk. Slikt blir det jo (ikke) bråk av, og i forkant av mandagens konsert har det vært litt smånervøsitet rundt hvor mye plass den nye fullengderen vil få på konserten. Tittelen til turneen tatt i betraktning møter jeg opp på Blå med en sterk mistanke om at de oppmøtte vil få rikelig med muligheter til å trene nakkemusklene. Denne mistanken vil i aller høyeste grad bli bekreftet.

Smeller fra første sekund

Den evige hverdagskabalen og logistiske utfordringer gjør at jeg ankommer lokalet et godt stykke ute i konserten til oppvarmingsbandet Execration. Jeg kan ikke påberope meg særlig forhåndskjennskap til det Oslo-baserte bandet, men de gjør et særdeles godt inntrykk på scenen.

Vokalen er fet, og de har en tiltalende bruk av «twangy» effekter på gitaren som de galant kombinerer med dissonante riff og toner. Jeg får med meg at de avslutter med «Morbid Dimensions», som preges av kule og varierte partier og en herlig groove. I aller høyeste grad et hyggelig nytt bekjentskap.

Kveldens hovedattraksjon går på scenen en tyve minutters tid etterpå, og det smeller fra første sekund. Om jeg ikke tar helt feil er det «Obfuscating the Linear Threshold» som åpner ballet, hvilket den gjør med stil. Det er fascinerende å se kvartettens musikalske ferdigheter i levende live. Det frenetiske riffkaoset suppleres briljant av Faulks superbe tromming, og Riedls gutturale brumming gir «det lille ekstra» til brutaliteten som serveres. Energinivået fra både scene og gulv er upåklagelig, og man er ikke mange minuttene ute i «The Giza Power Plant» før en frøken fra de fremre rader foretar det første av kveldens mange stagedives.

Bredde og lengde

Blood Incantations teft for atmosfære og dynamikk får sin tur i rampelyset på de neste to numrene. I «Hidden Species» er overgangene mellom pryl og postmetall-aktige passasjer elegante, og påfølgende «Inner Paths (To Outer Space)» smaker av avantgarde og psykedelia (bandet skal angivelig ha komponert denne under påvirkning av hallusinogener).

Bandet introduserer neste låt som «lang og sprø» og «det nærmeste de kommer et 70-talls progband». Låttittelen/munnfullen «Awakening From the Dream of Existence to the Multidimensional Nature of Our Reality (Mirror of the Soul)» er treffende gitt lengden på kaoset; i vitenskapens navn tillater jeg meg å sette på stoppeklokka, som viser ca. 16 minutter mellom oppstart og applaus. Fremføringen er fremragende.

Etter en liten kunstpause med høylytt hoiing fra publikum er det dags for ekstranumre. Den eminente albumåpneren «Slave Species of the Gods» er først ut av disse, og leveres med bravur. Riedl gir kred til de fremre radene for å «keep it 90s» før neste låt braker gjennom anlegget på Blå. Kvelden avsluttes med «Hovering Lifeless», som preges av en dunkel stemning og fascinerende gitarharmonier. En flott avslutning på en aldeles strålende og imponerende konsert!