— Jeg tipper jeg nok har blitt inspirert av typ vokal-rytmikken og aggresjonen til band som f.eks Slayer, Machine Head og Entombed, sammen med typ synginga til Fat Mike og Dave Wyndorff, ettersom det er band/artister jeg har hørt mye på. Men det er aldri noe jeg bevisst har reflektert over, mener Jørn Kaarstad i Bokassa som er aktuelle med albumet All Out of Dreams på Indie Recordings.
All Out of Dreams er ei skive med plenty av trøkk og energi. En ren kanonade av riff med anthemisk tyngde og storslagenhet. Oppskriften er en heivill miks av skatepunk, stonermetall og metallisk hardcore. At de har fått med seg selveste Lou Koller fra Sick Of It All og Aaron Beams fra Red Fang skader heller ikke. Men lyrisk er det snarere preget av resignasjon enn fest. Bandets vokalist og gitarist forteller i dette intervjuet med disharmoni om albuminnspilling, de feteste riffene, trommelyd, turneen med Therapy? og temaene som driver frem mørket.
Fortell om bakgrunnen for albumtittelen All Out of Dreams.
— All Out of Dreams er en tittel som kan tolkes på mange forskjellige måter uten å male frem poenget med for bred pensel.
Hvilket forhold har dere selv til drømmer og illustrasjoner/disillusjoner?
— Vet ikke helt om jeg forstår spørsmålet, men som band har vi vel alltid hatt nøkterne drømmer. Vi er ikke bandet som kjører nightliner til små klubbkonserter liksom. Da vi startet var målet (eller drømmen om du vil) å bli et av de større undergrunnsbandene i Trondheim. Etter vi ble “oppdaga” av en viss trommis drømte vi om å spille fast for noen hundre hver kveld. Nå er vel drømmen å ikke implodere i løpet av 2024.
Hvor kommer pessimismen og det mørke verdensbildet og det noe mørkere uttrykket fra?
— Tja, har vel alltid vært pessimistisk anlagt. Vi har da alltid sunget om slikt, men det er kanskje vanskelig å forstå med låttitler som f.eks “Crocsodile Dundee” eller “Immortal Space Pirate 3: Too Old for This Sith”. Folk blir tydeligvis forvirret av at det går an å være “jovial” og tilsynelatende i godt humør, samtidig som man har lite tiltro til verden rundt seg. Som om et slikt verdensbilde er avhengig av at man går rundt å “viser” det utad hele tiden, som en slags karikert figur for folk som ser verden i svart/hvitt.
— Jeg tenker at det er godt gjort å ikke ha et pessimistisk syn på fremtiden slik som verden er akkurat nå, med f.eks. et grusomt folkemord som skjer rett foran øynene våre, som bare har fått lov å fortsette i månedsvis til tross for massive protester. Samtidig skulle jeg ønske at jeg var skrudd sammen på en måte der jeg ser håp, men det gjør jeg ikke. Da AI gjorde sitt inntok i offentligheten tenkte jeg f.eks. at det bare var enda et nytt endetidstegn, fremfor å se gledene i at nå kan Kurt Cobain synge Creed-låter post-mortem!
Har dere resignert?
— Så her kan vi nok takke oss selv for at vi ikke hadde nok crocs til å smøre Lindmo-redaksjonen i bytte mot skjermtid!
— Her må vi nok ta en del selvkritikk for at vi ikke har gjort nok for å favne bredt, som f.eks. å trykke opp merch med kule slogans à la. “F*CK POP – WE ARE ROCK” eller lignende. Vi hadde jo også på et punkt en plan om å selge kamuflasje-farga crocs ifb. med låta vår “Crocsodile Dundee”, men enhetsprisen ble for dyr. Da vurderte vi å selge kun én gullforgylt croc til “the highest bidder”, men det ble aldri noe av det heller. Så her kan vi nok takke oss selv for at vi ikke hadde nok crocs til å smøre Lindmo-redaksjonen i bytte mot skjermtid!
Hva er de nye ambisjonene?
— Våre ambisjoner på dette punktet er å bare holde hjulene i gang så godt det lar seg gjøre. Jeg sitter hele tiden med følelsen av at vår neste turné/plate kan være den siste og den følelsen har bare blitt sterkere og sterkere de siste årene. I månedsvis har vi f.eks. forsøkt å få på plass en europaturné til høsten ifb. med plateslippet. Jeg frykter at hvis vi atter en gang feiler på noe såpass enkelt som å stable sammen en turné, så er det over for bandet.
— Samtidig så tenker jeg vel at prisen på import-snop, som Reese’s Peanut Butter Cups eller Cheetos med Jalapenó-smak, er såpass høy i Norge at vi nok ikke er tjent med å legge opp helt enda, all den tid det fremdeles er billigere å smugle med seg fra Europaturné enn å kjøpe her hjemme!
Kan du si noe om skarptrommens rolle i lydbildet til Bokassa?
— Jeg tror trommelyd og da kanskje spesielt skarptromme-lyd alltid har vært en viktig greie for oss. Samme med bass-lyd. Litt fordi at begge de to fort låter bøtte dersom det ikke skrus riktig. Jeg husker at en av våre plater f.eks. hadde ALT for høy skarptromme under mikseprosessen, såpass høyt at det ble et forstyrrende element i låtene. Endte opp med å google “Songs with very high snare sound in the mix” eller noe for å sammenligne med andre låter og der endte vi vel opp med å skru den ned tror jeg. Så det er noe vi alltid har vært bevisst på. Hvordan den låter og hvordan den ligger i miksen.
— Denne gangen har vi endelig fått en skarplyd à la 90-talls metall/rock/punk med f.eks. Helmet, Clutch, de tidlige Rancid eller Vandals-platene som eksempler. Jeg synes ping-skarp låter helt nydelig sammen med downtuna gitarer!
Si litt om vokale forbilder og om hvordan du har funnet din stil.
— Skulle gjerne også fått til sånn hardcore-skriking, men vet ikke hvordan. Og jeg er litt for gammel til å se “How to growl”-tutorials på YouTube!
—Unntaket er selvsagt Rob Halford! Men jeg tipper jeg nok har blitt inspirert av typ vokal-rytmikken og aggresjonen til band som f.eks. Slayer, Machine Head og Entombed sammen med typ synginga til Fat Mike og Dave Wyndorff, ettersom det er band/artister jeg har hørt mye på. Men det er aldri noe jeg bevisst har reflektert over. Skulle gjerne også fått til sånn hardcore-skriking, men vet ikke hvordan. Og jeg er litt for gammel til å se “How to growl”-tutorials på YouTube!
Hvilket gitarriff på skiva er dere mest fornøyd med?
Jørn: — Varierer litt fra dag til dag egentlig. Jeg synes f.eks. hovedriffet i “Crush (All Heretics)” høres veldig “evil” ut, liker det sløye bottleneck-riffet i “Gung Ho”, samtidig som jeg digger å spille det litt klassiske Bokassa-riffet i bridgen til “Bradford Death Squadron”.
Olav: — Jeg liker siste riffet på “The Ending Starts Today”.
Hva er tidenes gitar og bassriff?
Olav: — Burn – Deep Purple på gitar. Bass er vanskelig, men “Idiots Are Taking Over” av NOFX, er jo fett bassriff.
Jørn: — For meg blir det et veldig stort og vanskelig spørsmål å svare på, men fasiten er sikkert et Sabbath-riff, tipper jeg.
Dere har med noen fornemme gjester på skiva. Fortell om disse og deres bidrag, og om forholdet til deres musikk ellers.
Lou Koller (Sick of It All, Blood From The Soul) og Aaron Beam (Red Fang).
— Både Lou Koller og Aaron Beam spiller i band vi er veldig fan av, så at vi skulle greie å få med oss dem på plata synes jeg er ekstremt stas. Jeg har alltid tenkt at hvis vi noen gang skulle ha med oss gjester, måtte det være noen internasjonale storheter og det er akkurat det de er for meg. Sikkert slik Lyn følte det da Matias Almeyda og han andre signerte!
Si litt om forholdet deres til:
Skatepunk, Desertrock, Stoner metal, Metallisk hardcore
— Alle fire sjangrene er sjangre vi hører/har hørt mye på gjennom årene og som vi har hentet og fortsetter å hente inspirasjon fra, ofte i en og samme låt.
— F.eks. “No More Good Days” har kanskje en fot godt plantet i den mer progressive delen av skatepunken, mens f.eks. “Bradford Death Squadron” lener seg mer mot stoner metallen. “Everyone Fails In The End” er vel kanskje det nærmeste vi kommer metallisk hardcore også?
Platen er spilt inn i Antfarm Studio. Fortell litt om det valget, studioefasiliteter og opplevelsene under innspillingen i Danmark, og hvordan de og atmosfæren har festet seg til rillene
— Vi hadde lyst å komme oss litt vekk for å spille inn platen og valgte Antfarm Studio. Det valget kom rett og slett etter at vi sendte en av de innspilte låtene til tre forskjellige miksere, og Tue Madsens resultat var nærmest den sounden vi var ute etter.
— Studioet er et svært gårdsbruk som nå er bygd om til studio, hvor det også er en del med kjøkken, stue og soverom, hvor vi bodde. Studioet ligger ute på den danske landsbygda og vi spilte inn plata i juli 2022 (i tillegg til tre låter som er spilt inn i Caliban i 2020 som vi reampa) så det var en idyllisk sommeruke med mye danske smørrebrød og grilling! Vi måtte kjøpe en kaffetrakter til ham da, ettersom Tue bare drakk udrikkelig instant coffee!
Hvordan var Tue Madsen å jobbe med og hvordan foregikk det samarbeidet?
— Beste fyren vi har jobbet med. Han digga bandet og vi digga han, så det var et samarbeid som fungerte veldig bra. På forhånd hadde vi spilt inn flere av låtene i studioet/øvingslokalet vårt i Oslo, så vi brukte “stems” av dem som referanse under innspillingen for å sikre at det låt akkurat slik vi ville, så innspillingen gikk ganske så knirkefritt. Har absolutt ingen tro på å «jamme» frem ting i studio, så liker å vite eksakt hva vi skal gjøre på forhånd.
— På kveldene drakk vi vin, grilla i hagen og hang med hans tre hunder og to katter. En av naboene hans laget også sine egne spekepølser, som var hinsides bra!
Fortell om turneen med Therapy??
— Skal man måle utifra merchsalg så gjorde vi det særdeles bra foran “deres” fans, noe som vi håpet på i forkant.
— Sånn sosialt sett var det nok litt overraskende for oss hvor klare skiller de ønsket mellom support og headliner. Da vi er mer vant med å omgås folk og ha det gøy sammen. Vi hadde jo nettopp vært på turné med Zebrahead i forkant, som jo er tidenes råeste gjeng, så det tok oss litt på senga. Tror heller ikke vår tidligere bassist Bård synes det var dritkult å måtte stå skolerett å si unnskyld til noen i bandet, fordi han med et uhell kom borti vedkommende med en dør under load out dagen før…
Hvorfor inviterer dere ikke de med til Norge?
— Det hadde vel vært litt rart å ha et band som har solgt over 2 millioner fysiske plater, med som support rundt på landsbygda i Norge, hehe!
Hva kan vi vente oss på den forestående turnéen?
— Gleder meg også til å smake “Satan”-pizzaen på Kometen i Drammen, ettersom Stian, eller “Kongen av Krokstadelva” som han insisterer på å bli kalt, har sagt at den er like bra som i hovedstaden!
— Så vi er ekstremt gira på å spille nytt materiale for folk, på plasser vi aldri har spilt før som f.eks. Lillesand og Bryne. Har jo aldri smakt “farsa” heller så det må vi få ordnet på Hvelvet Scene. Gleder meg også til å smake “Satan”-pizzaen på Kometen i Drammen, ettersom Stian, eller “Kongen av Krokstadelva” som han insisterer på å bli kalt, har sagt at den er like bra som i hovedstaden!
Kan dere til slutt velge fem låter hver som dere har lyttet til under arbeidet med All Out of Dreams, eller som på en eller annen måte har inspirert skiva?
Olav:
AC/DC – Gone Shootin’
Bad Religion – Sinister Rogue
The Bronx – Six days a week
Viagra Boys – Troglodyte
Carcass – Dance of Ixtab
Jørn:
Propagandhi – Failed Imagineer
Clutch – Careful With That Mic…
Billy Talent – Big Red Gun
Therapy? – Screamager
Vær den første til å kommentere