Carcass på Tons of Rock 2019

Varene ble levert da Carcass serverte sin makabre ekstremmetall under årets Tons of Rock.

Carcass er et innflytelsesrikt ekstremmetall-band fra Liverpool. Bandet ble formet i 1985, og anses som ledestjerner innen både death metal og grindcore. Av originalbesetningen er det bassist/vokalist Jeff Walker og gitarist Bill Steer som har holdt fortet.

De to er kjent som sympatiske og upretensiøse vegan-forkjempere. Sistnevnte kommer til uttrykk i bandets noe forsiktig sagt biologi-fikserte tekstlige univers, som gjerne har flere akademiske referanser enn en først skulle tro.

Bandet ble opprinnelig oppløst rundt tiden albumet Swansong (neppe en tilfeldig tittel) ble sluppet i 1995-1996. Det skulle ta et tiårs tid før bandet fant sammen igjen, men da de i 2012 ga ut Surgical Steel til god respons hos både anmeldere og allmenhet levnet det det ingen tvil; Carcass var tilbake for alvor. De befinner seg ofte på landeveien, og har blant annet gjestet Inferno-festivalen i 2017.

Bra lyd og bra låter

På grunn av en misforståelse om starttidspunkt ankommer jeg konserten først i det andrenummeret «Buried Dreams» ljomer over teltet som utgjør Tons of Rock’s «Vampire»-scene. Klassikeren fra Heartwork låter like fet som alltid, og symbiose mellom band og lydanlegg virker upåklagelig. Den etterfølges av en beinknuser av gammel årgang; «Exhume to Consume» er et grindy beist med sjukt (og) kult vokalarbeid fra både Walker og Steer.

Gleden er stor når de følger opp med «Incarnated Solvent Abuse», som er en personlig favoritt fra Carcass’ diskografi. Fremføringen er spretten som fy, og gitarsoloen sitter som et skudd. Den plutselige inngangen til «Unfit For Human Consumption» er den første av mange smidige overganger som vil prege settlisten, og det er tydelig at Surgical Steel-bangeren treffer hjem hos publikum.

Rot og fleip

Når Jeff Walker først finner tid til å prate med publikum blir man minnet om hans usedvanlig tykke aksent. Med mindre jeg misforstår fullstendig snakker han om at ingen tror ham når han sier at de stemte instrumentene i H (B på norsk riksmål) på 80-tallet. Gjennom den poetiske glosen «1987, bitches!» introduserer han sjarmøren «Genital Grinder», som blir en opptakt til den helsprø og herlig melodiøse «This Mortal Coil». De doble soloene sitter bra, og Walkers karakteristiske snerring er og forblir en glede å høre på.

Nok en sømløs overgang følger, og vi trer inn i den groovy og heller ikke-subtile  «Keep On Rotting In The Free World». Bandet roter det til etter et messende parti (les: repeterende «Øyh!» og rytmisk nevebruk fra publikum), noe som får den kronisk lavskuldrede Walker til å fleipe om at de enten har en dritdårlig trommis eller en dritdårlig gitarist.

Slutter litt brått

Etterpå er det «Corporal Jigsore Quandary» som står for tur. Her kan det være undertegnede det er noe galt med; låta har aldri vært en personlig favoritt, men mottagelsen den får fra publikum vitner om stor gjenhørsglede hos øvrigheten. Fremføringen er upåklagelig, og bandet sklir galant over i klassikeren «Heartwork» fra det toneangivende albumet med samme navn. Heller ikke denne oppvisningen gjør på noen som helst måte skam over låten.

Avslutningen oppleves dog litt uoversiktelig og forhastet. «Carneous Cacoffiny» blir brukt som outro, og Walker bjeffer litt (herlig semi-ubegripelig) om at det kommer et nytt album i år. Etterpå er det plutselig over, uten at man helt skjønner hva som skjedde. Det kan godt hende det har med scenetid og logistikk å gjøre, men uavhengig av årsak sluttet det hele litt vel brått. Likevel en fornøyelig konsert, med en velbalansert settliste og en fremføring som var så like deler profesjonell og avslappet som en forventer av Carcass. Vel blåst!