Casino Steel 70 år - Et liv i piker, whisky og rock ‘n roll

Casino Steel Ottar Big hand — Foto: Ivar Rømo. Casino Steel i midten

Vurdering
Casino Steel 70 år i Olavshallen: 4/6

Trondheims-rockeren Casino Steel ble behørig feiret i Olavshallen på lørdag kveld. Gjester fra fjern og nær var til stede for å hylle ham. Disse spilte musikk fra de ulike epokene i Casino Steel sitt musikalske liv. Bursdagskonserten ble avholdt for et tusentalls tilhørere, og hele parketten var så godt som fullsatt. Det ble en interessant musikalsk reise i denne rockerens lange virke som artist. Selve bursdagen er i dag, 22. februar.

Stein Groven, alias Casino Steel, er en interessant person i norsk rockehistorie. Han gjorde noe så uvanlig som å flytte til England i veldig ung alder helt på begynnelsen av 1970-tallet. Han var muligens bare i 18-årsalderen. Forskjellen fra den gang til nå er svært stor. Hvis du rundt 1970 fortalte folk at du skulle til England og prøve å bli rockestjerne, ville folk stått bare og måpt og etterpå ledd av deg. Det var nærmest en utenkelig tanke den gangen.

Hollywood Brats

Vel, han dro nå til London og prøvde lykken. Livet der borte var nok alt annet enn en dans på roser, men han traff nå diverse musikere og ble etter hvert med i en glamrock-gruppe som het Hollywood Brats. De spilte inn et album i 1973, men ga det ikke ut før i 1975. Tittelen var Grown up Wrong. Plata deres ble utgitt på nytt i 1980 under navnet The Hollywood Brats. Denne ligger ute på strømmetjenestene.

I ettertid er de blitt mer kjente. Nå omtales de som «det største bandet du aldri har hørt om.» Hovedpersonen, vokalist Andrew Matheson, har jo nå skrevet en bok om denne tiden som har fått en veldig god omtale. Nylig er den også oversatt til norsk. Det skal visstnok nå til og med lages en film om gruppen basert på denne boka. Andrew Matheson var på plass i Olavshallen, og tidligere på dagen både signerte han boka og svarte på spørsmål fra journalist i Adresseavisen, Ole Jakob Hoel. Gruppens historie er visstnok langt fra bare lystig. Andrew Matheson viste seg som en stor scenepersonlighet.

Foto: Ivar Rømo. Andrew Matheson, Matt Dangerfield til venstre i caps på gitar.

The Boys

De andre gutta i The Boys kom på besøk, og så vidt jeg husker, så spilte de også inn et album i Trondheim, To Hell with the Boys i 1979. De avbildet seg nå på Hell togstasjon osv.

Casino Steel fikk senere kontakt med nye musikere. Dette var blant annet gitarist og vokalist Matt Dangerfield. Sammen dannet de så gruppa The Boys i 1976. The Boys var et londonbasert punkband eller powerpopband som over en periode på seks år ga ut fire studioalbum og åtte singler.

Gruppas suksess var begrenset, men det var likevel en slags suksess. De hadde definitivt et publikum i England, i enkelte europeiske land og i Asia. På slutten av bandets levetid, flyttet Sein Groven tilbake til Trondheim. De andre gutta i The Boys kom på besøk, og så vidt jeg husker, så spilte de også inn et album i Trondheim, To Hell with the Boys i 1979. De avbildet seg nå på Hell togstasjon osv. Her tror jeg også John Mayall spiller munnspill på en låt, «Lonely Cowboy.»

The Boys gjenoppsto i 1999, og de ga ut et par plater også etter det. Den siste er vel et live-album fra Kina i 2015, et slags undergrunnsprosjekt. Kinesiske myndigheter hadde avlyst den offisielle turnéen på grunn av sikkerhetsproblemer etter nyttårsfeiringen.

Innimellom alt dette på 1970-tallet var Casino Steel journalist i Adresseavisen. Her skrev han ukentlig om det som skjedde i musikklivet i London. Dette var i den største punk-perioden, og det handlet naturligvis mye om det.

Stor suksess i Norge

For de fleste nordmenn er Casino Steel kjent for noe ganske annet enn dette. Et par venner av Stein Groven dro til London helt på begynnelsen av 1980-tallet for å overtale en rocker til å danne en duo med Casino Steel. Denne rockeren var kjent fra gruppen Heavy Metal Kids, het Gary Holton, og var vel i utgangspunktet en kjenning av Casino fra tida i London. Han sa ja til å bli med på dette, og de spilte så inn sitt første album som de ga ut i 1981. Her var også giganthiten «Ruby.»

Disse to laget en video til denne country-låten opprinnelig fra 1966, og etter at den ble vist på TV-programmet Zikk-Zakk på NRK, så ble det nærmest over natta en eksplosiv popularitet. Suksessen hadde helt klart også et idolpreg. Disse to ble umiddelbart omtalt i mange andre medier, og alle musikkinteresserte visste fort hvem de var. Albumet solgte visst i 125 000 eksemplarer, et veldig høyt tall på den tida. Vi må huske på at det var bare én TV-kanal og ett musikkprogram å se på helt begynnelsen av 1980-tallet.

Der var det masse folk, bøtter med «sjampis» og en nærmest roterende krans av unge damer rundt bordet.

Gutta ble så populære at når de gikk gatelangs i Trondheim en lørdag kveld, var det et haleheng av unge, pene damer etter dem. Jeg så dem selv på et utested. Der var det masse folk, bøtter med «sjampis» og en nærmest roterende krans av unge damer rundt bordet. Du skal være kar for å tåle dette😊

Gary Holton og Casino Steel ga vel ut fire fullengdere mellom 1981 og 1984. De gjorde også suksess med det andre albumet, og da med Beatles-låten «No reply» som singel. Denne var ikke på «Ruby» sitt nivå, men ok. Dessverre ble det en brå nedtur i populariteten. Jeg forsto ikke dette helt selv, for det var for meg ikke noen soleklar musikalsk forklaring på dette. Det jeg hørte i etterkant, var at det var masse familiefolk som kjøpte den første plata. Da disse etter hvert hørte om livsstilen til disse gutta, ble de skeptiske og trakk seg mer bort som tilhengere. Det ble rett og slett for mye for en del folk på dette tidspunktet – å ja, det er sånn de er, ja! Det ble dessverre en tragisk avslutning for denne suksessfulle duoen. Gary Holten døde i 1985, bare 33 år gammel, av en overdose morfin.

Suksessfull country-trio

Casino Steel etablerte et musikalsk samarbeide med Claudia Scott og Ottar «Big hand» Johansen allerede i 1983 med albumet Will the Circle be unbroken. Dette var naturligvis i country-sjangeren. De ga ut flere plater, og de turnerte også over det ganske land. I norsk målestokk var dette klart en suksess.

I 1988 ga også Casino Steel og Claudia Scott ut et album sammen. Mange nordmenn forbinder nok Casino Steel med dette prosjektet og country-musikk. Partyfaktoren var nå betraktelig redusert. Casino og «Big hand» har spilt sammen opp til våre dager, og det kan godt være at de opptrer ennå.

Foto: Ivar Rømo. Claudia Scott og Casino Steel

En bursdagskonsert med en flott bukett av gjester

Både Claudia og Ottar var naturligvis til stede på bursdagskonserten i Olavshallen. Casino Steel sang duett med Claudia Scott, og det var en rolig og lavmælt sang som var stemningsfull og kanskje konsertens høydepunkt. Det var «Carmelita» av Waren Zevon. Her fikk også Casino vist frem at han er en god vokalist i koring med andre. Det har jeg også hørt på opptredener med Ottar Johansen.

Der fikk også Casino vist frem at han er en god vokalist i koring med andre. Det har jeg også hørt på opptredener med Ottar Johansen.

På selve konserten ble Casino tvunget over i roller han i utgangspunktet opprinnelig ikke hadde som musiker. Han måtte fronte på vokal både på noen av The Boys sine låter og det som Gary Holton hadde. Casino klarte seg, det var ikke det, men personlig liker jeg ham best litt mer tilbaketrukken sammen andre på vokal. Han er jo ellers først og fremst keyboardist og låtskriver.

Bursdagskonserten ble kanskje litt mindre verbal enn jeg hadde forventet, men jeg tror ikke det nødvendigvis var så negativt likevel. Det var nok lagt opp til noe, og Petter Wavold spurte jo Andrew Matheson om han hadde noe å fortelle. Han fikk som svar at det var «enough stories for today.» En forbauset og frustrert Wavold sa noe oppe på scenen om at det kanskje var det han skulle gjøre. Ja, jeg forstår ham godt, men vi får si det litt enkelt og greit: It’s only rock ‘n roll😊 Vi fikk nå en del informasjon på bildene som kom opp bak på scena.

De åpnet med rockelåten «B-17» fra det første albumet til Gary Holten og Casino Steel i 1981. Her var Casino selv vokalist. Det kom på gjesteartister på løpende bånd etter hvert. Børge Rømma, Becca, Sie Gubba, Claudia Scott og Ottar «Big hand» Johansen tok seg av country-delen av Casino Steel sitt repertoar. Her var det også noen cover-låter av Hank Williams, Waren Zevon og Terje Tysland.

Foto: Ivar Rømo. Odd Reidar Liasjø. Petter Wavold til høyre.

Det som gikk på glamrock, punk/powerpop ble besørget av Andrew Matheson, Matt Dangerfield, Dag Ingebrigtsen/Torstein Flakne og Odd Reidar Liasjø fra trondheimspunkbandet Sugar Louise. Han gikk inn for en korona-syk Michael Monroe fra det finske glamrockbandet Hanoi Rocks. Disse har hatt et slags samarbeide med Casino. Ellers medvirket musikerne Petter Baarli fra Backstreet Girls på gitar og Daniel Rössing på el-piano. Disse to er temmelig drevne karer. Rössing har til opplysning turnert med selveste Chuck Berry. Petter Baarli gjør bestandig en stor jobb!

Ut over disse var det lokale musikere som Jørn Venaas på gitar, Petter Wavold på gitar og kor, Stefano Bertelli på tangenter, Jostein Strand på bass og Per Ole Iversen og Diesel Dahl på slagverk. De kjørte med begge trommesettene på «Ruby,» noe som ga en fin effekt. Koristene var Bente Smaavik, Becca og Victor Borge. Her var det litt sykefravær ute og gikk.

Foto: Ivar Rømo. Casino Steel tar farvel med publikum på 70-årsdagen.

Det ble en fin kveld for de fremmøtte. Selv om jeg ikke tar frem det høyeste antallet prikker på terningen, så var masse folk godt fornøyde. De var glade for at arrangementet kunne gå av stabelen, og at det kom såpass mye folk. Musikerne på scena koste seg, det musikalske satt godt, og stemningen var fin!

Setliste: (Her står navn på låter og hvem som sang på dem.)