Cass McCombs på Parkteateret

Den 44-årige amerikaneren Cass McCombs er på Europa-tur med bandet sitt. McCombs ga tidligere i år ut det fine albumet Heartmind. Det er det tiende i rekken for artisten fra California, som startet karrieren med å gi ut EP-en Not the Way i 2002. Konserten på Parkteateret er forøvrig den siste i Europa før bandet vender kursen tilbake til USA.

På scenen har han med seg trommeslager, bassist og keyboardist. Sistnevnte en meget dyktig kar som utgjør enmannsbandet Kolumbo. Et band som fungerer som oppvarmingsband for McCombs. Kolumbo varter opp med jazzy, funky, bassfylte instrumentallåter som setter publikum i god stemning.

Etter at Kolumbo har spilt en halvtimes tid, kommer bandet til McCombs på scenen til tonene av «Funeral March of a Marionette» av Arthur Fiedler. Staselig nok, men det er ikke i den sjangeren man finner Cass McComb. Han trår i litt forskjellige musikalske landskap. Musikken inneholder fine innslag av gitarpop og folk-/americana-elementer.

Savnet av nære venner

McCombs starter med «Buried Alive» en ganske rolig låt fra albumet Wit’s End, et album han har plukket to låter fra i settet han spiller på Parkteateret. Ellers består settet for det meste av låter fra det siste albumet. Heartmind er, i følge Cass McCombs sjøl, en hyllest til nære venner han har mistet.

Gjennom konserten får vi en god miks av rolige låter og låter som sparker godt fra seg. Det er tøft at bandet drar såpass til på noen av låtene. Mot slutten av konserten drar de ut låtene i røffe instrumentalparti, både fra McCombs sjøl og av keyboardisten. Noen ganger i syrete Hendrix-ånd, andre ganger i rene eksperimentelle soniske lydlandskap.

«Karaoke» er en av låtene fra det siste albumet. En kjapp låt hvor det tekstlige bærer på frustrasjon over et kjærlighetsliv som har begynt å bli noe rutinepreget: «Are you going to stand by your man/Or are you just karaokeing me?/You sang a melody, unchained/But will your love godspeed to me?”

Fin dynamikk

På «Big Wheel» røffer bandet det opp, med skitten, stødig gitarlyd mens McCombs messer ut teksten. Det slår meg at denne låten fungerer bedre live enn den gjør på plate. Den er mye tøffere live.

Inni der får vi også spretne og morsomme «Bum Bum Bum», hvor bassen er ryggraden og svinger og duver avgårde mens bandet legger seg fint oppå. Cass spiller klingende på gitaren sin, og publikum jubler gjenkjennende i det «Bum Bum Bum» toner inn.

Som før nevnt er det en fin dynamikk i konserten med veksling mellom tøffe og rolige låter. Av de rolige låtene er kanskje «Unproud Warrior» den som treffer meg best. I innspilt versjon har han med seg Wynonna Judd på vokal og Charlie Burnham på fele. Det fungerer uten de to, og tekstlig sett finner man artige litterære referanser i «Unproud Warrior»: «SE Hinton wrote The Outsiders when she was just fifteen/Mary Shelley wrote Frankenstein when she was nineteen/At twenty-three, Stephen Crane published The Red Badge Of Courage.”

Siste låt i det ordinære settet er «Sleeping Volcanoes». Dette er en av de tøffere låtene og McCombs synger sterkt og godt, mens han spiller Telecaster uten plekter. Det er ikke så ofte man opplever at gitarister spiller elgitar uten plekter, det er fascinerede å se.

Etter to ekstralåter, går bandet av scenen. Publikum i det fullsatte Parkteateret er tydelig fornøyde med det de har hørt. I det fine og svette klubblokalet som Parkteateret er, summer folk med blide fjes og surrer rundt med den siste ølen de enten har i handa eller har sølt utover gulvet.

Selv om Cass McCombs omtrent ikke sier noe som helst mellom låtene eller etterpå, er det lett å se at han har kommunisert musikken ut til publikum på en fin måte. En sterk firer.

Fotogalleri: Ådne Evjen