Celeste – Assassine(s)

Det er noe med fransk noir – med språket, sjelen og smerten. Allerede ved første gjennomlytting av albumet sitter jeg med den (!) scenen fra Irreversible på rundgang i hodet. Hvis du tar den referansen så vet du hvor vondt det kan være å overvære fransk kunst.

Vurdering

Celeste – Assassine(s) 6/6

Brutalt, nakent og inspirert

Med brutaliteten som den drivende kraft lanserte Lyons mørke herrer i Celeste et beist av et album 28. januar; Assassine(s). Albumet som er deres første på Nuclear Blast, er bandets sjette fullengder, og etterfølger det massive Infidéle(s) fra 2017. Tallet i seg selv skaper noen forventinger – for det er jo ikke uten grunn at matematikerne anser 6-tallet som det perfekte. Og, Assassine(s) innfrir så til de grader, og fremstår nærmest perfekt i sin uperfekthet, sitt mørke og sin skjønnhet.

Celeste leverer musikk opphøyd i en større kunstform og det er derfor vanskelig å forklare enkelt hva det er som treffer deg. Bandet har helt klart en base i black metal, men med elementer fra sludge, post-hardcore, post-metal, avant-garde og mer til. De er også fullstendig uten sminke og de aller fleste elementene du gjerne ser for deg å finne på en black metal scene (joda, de har opp-ned-kors på noe av merch’en sin, men det er sjeldent hovedmotivet). Live spiller de gjerne i totalt mørke, kun med røde hodelykter og bandet hadde sin første konsert i Norge i november på Revolver. For undertegnede så gikk de rett opp på topp tre listen av live-opplevelser i fjor (sammen med Djevel og Afsky).

En brutal reise

Så hva kan man forvente når man setter seg i godstolen og spinner denne platen? Den enkleste forklaringen blir den vanskelige; en reise i brutalitet og grusomhet, ispedd dråper av lys så du rekker å puste innimellom slagene. Det handler om å gi seg hen til følelsene og opplevelsen som franskmennene vil ta oss med på – nakent, vondt og brutalt. La det være sagt en gang for alle; Celeste lager ikke musikk som enkelt skal fordøyes. Dette er storslaget, vondt, massivt, skittent, og det er cinematisk med all sin tyngde, volum og absolutte mørke.

Antoine er nådeløs på trommene og sørger for den heseblesende pulsen på platen, men også for lyset som innimellom når inn via en sprekk i mørket. Gitarene til Guillaume og Sébastion driver atmosfæren fra skanse til skanse. Vokalen til Johan er konsis, mørk, tung og knytter alle elementene sammen til en voldsom opplevelse – på aller beste måte.

Instrumentalen, «(A)», midtveis i platen gir også et sårt tiltrengt pusterom, men den bygger også opp den anspente atmosfæren før Celeste igjen hamrer løs på deg. Den relativt korte lengden på albumet gjør at den står igjen som en intens og meget sterk lytteropplevelse.

Assassine(s) anbefales på det varmeste for alle som liker musikken tung og volumet høyt, men også for alle som setter pris på ubehagelige kunstneriske opplevelser.

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/5f5PjyjsKK4fsYFVJVox62?utm_source=generator» width=»100%» height=»380″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture»></iframe]