Chris Cohen: mild blomstrende indie

Lille Himmel Blå i Oslo var fylt til hele sin kapasitet da den amerikanske indierockveteranen Chris Cohen med sin kvartett vartet opp med sprudlende mild vestkystrock og lekkert dandert blomstrende psych lørdag 30.november. Forsiktig, sart og intimt, men håpefullt var det, med litt mer trøkk avslutningsvis.

«Optimist High» fra den underkjente kultklassikeren Overgrown Path fra 2012 åpner ballet og setter stemningen. Det er en luftig, komfortabel psykedelisk pop jam.

Så får vi «Wishing Well» som den første av mange fra deres ferskeste album Paint A Room denne kvelden.

Sørgelig oversett og lavt volum

Los Angeles-musikeren Chris Cohen er noe sørgelig oversett, men likevel solgte han altså ut denne kvelden. Men så var det også kun rundt 80 personer som fikk adgang i det stuekoselige lokalet. Utover hans kritikerroste soloplater kjenner man han også fra navn som Deerhoof, The Curtains, Cryptacize, Weyes Blood, Ariel Pink’s Haunted Graffitti, Kurt Vile, Marina Allen og Natural Dreamers.

Det er en rimelig samspilt gjeng som utgjør Chris Cohen band. Med seg har han bass, trommer og keyboard. Men vi kunne gjerne hørt både vokal og keyboardet høyere i miksen. Og hatt høyere lydvolum i lokalet. Et ivrig skravlende vestkantpar overdøver lenge musikken for mange inntil de endelig følger manges gjentatte oppfordringer om å være stille eller gå til naborommet for passiar.

Finslepen amerikansk vestkystrock med tempo

Den første delen var veldig pent og pyntelig, nesten kjedelig om det ikke var for de fine melodiene og de detaljrike arrangementene (selv om vi langtfra får oppleve samne mangfold og pluralitet som på platene live; Jeff Parkers saksofon er f.eks. savnet).

Det er hyggelig å høre igjen «Green Eyes» fra hans selvtitulerte plate fra 2019. Likeens » Yesterday’s on my mind» fra As If Apart fra 2016.

Så skrudde de opp tempoet og lekenheten noe. Den mer psykedeliske delen kommer til uttrykk hvor det tidligere var mest fokus på finslepen amerikansk vestkystrock.

Tilbakelent soveromspop

Det er en tilbakelent soveromspop, men slett ikke ufarlig. «Damage» fra 2024- albumet Paint a Room mot slutten av settet er ett oppgjør med maktmisbruk.

Vi hører også inspirasjon fra annen sofistikert pop som Elvis Costello, The Beach Boys og Prefab Sprout. Men også Soft Machine- gutta Robert Wyatt og Kevin Ayers har satt avtrykk i lyduttrykket sammen med tropicalia og Milton Nascimento.

— Dette må være første gangen vi har måttet gjøre to runder med ekstranummer, mente han fornøyd og avrundet en trivelig kveld med «Sweet William» fra den selvtitulerte platen med tekst skrevet av Luke Csehak fra The Lentils. Ett band Cohen selv også var med i.

Høvelig fornøyde gikk vi videre for en matbit på Jamals Falafel etter en elskverdig og elegant popaften.

Alle foto: Ådne Evjen