disharmoni.no kjente sin besøkelsestid og stakk innom John Dee, noe vi absolutt ikke angret et sekund på. Det er ikke akkurat hverdagskost å være flue på veggen under et førtiårsjubileum til et levende ikon, nemlig Chris «Mean Man» Holmes, best kjent som gitarist i bandet W.A.S.P.
Jeg opplevde Holmes på Glassheim på Jevnaker for syv år siden, og jeg skal ærlig innrømme at jeg var litt spent før besøket på John Dee, fordi sist jeg skulle oppleve denne legenden hold det på å bli bråstopp for hele konserten, da backingbandet forlot fedrelandet Norge av ukjente grunner.
Bandet som skulle varme opp for «The Mean Man» var Hex A.D. og for å forhindre en avlysning kastet dette bandet seg rundt og sprengøvde kveldens settliste. Skal ærlig innrømme at jeg ble mektig imponert over Henrik H. Kaupang og bandet Hex A.D. da.
Men tilbake til John Dee og en konsert som i allefall fra mitt synspunkt inneholdt akkurat det en konsert bør ha. Trønderbataljonen startet hele gildet. Prospect fra Verdal åpnet med noe jeg vil beskrive som skikkelig old school rock ‘n’ roll godt inspirert av band som Airbourne og AC/DC.
Legenden Chris Holmes
Kveldens konsertarena har til tider litt komplisert lys, så det er ikke alltid like enkelt å forevige de som byr på seg selv fra scenen. Når det er sagt så er jo bandet der for publikum og publikum for bandet. Vi som ligger i skyttergraven er jo liksom bare tilstede og får bare nyte kvelden etter beste evne. Noe som skulle vise seg å bli veldig enkelt denne kvelden.
Det manglet litt på å kunne bruke benevnelsen stinn brakke på John Dee, og de som ikke fant veien dit gikk faktisk glipp av noe.
Det manglet litt på å kunne bruke benevnelsen stinn brakke på John Dee, og de som ikke fant veien dit gikk faktisk glipp av noe. Chris Holmes er og blir en legende spør du meg, og det å være på konsert der det blir levert så mange perler fra en svunnen tid er en opplevelse i seg selv.
Imponerende gitarsoloer
På tross av at jeg egentlig ikke er W.A.S.P.- fan og ikke har det helt store forholdet til bandet, er det umulig å ikke bli både beveget og imponert av Chris Holmes. Dette er mannen som på tross av de fleste odds fortsatt gjør det han trives aller best med. Og han leverer så utrolig godt. Når Chris Holmes drar igang en solo blir en stående der og måpe, fordi dette er mannen som trosset sine bandmedlemmer og forandret sine soloer gang på gang.
Når Chris Holmes drar igang en solo blir en stående der og måpe, fordi dette er mannen som trosset sine bandmedlemmer og forandret sine soloer gang på gang.
Det er faktisk umulig å ikke bli imponert når du sitter trangt i en fotopit og ser både smilet og gløden i øynene til Chris «The Mean Man» Holmes, og når en registrerer smilet er han plutselig kanskje ikke så ond likevel?
Som sagt så var dette kvelden som inneholdt det en konsertkveld bør. Kanskje litt mindre publikum enn forventet, men det gikk aldri utover stemningen. Så fikk en fra publikum også muligheten til fem minutter i rampelyset, kanskje litt kleint at det var «Highway to Hell» og ikke noe fra Chris Holmes sitt arkiv, men sånn var det denne gangen. Rett og slett en flott konsert!
Fotogalleri: Hans Martin Høydahl
Vær den første til å kommentere