Christian Winther: Å spille på gitarens premisser

– Det å gå solo hadde føltes feil for noen år siden, men ting utvikler seg og jeg merka et behov for et mer personlig sted i musikken hvor jeg fritt kunne sette sammen de forskjellige musikalske interessene mine som har kommet frem i forskjellige band, mener Christian Winther som er aktuell med  albumet The Clearing  på Fysisk Format.

Musikken på albumet The Clearing er rå, spontan og drømmende, friksjonsfylt men også åpen, tenksom og behagelig i sitt skimrende uttrykk. Prosessorientert musikk eller myk avantgardisme kan man kanskje si. Et sted mellom kunstpop, postpunk, no wave, jazz, tropicalia, bossanova og indie  finner  vi et stykke finslipt, intuitiv gitarimpresjonisme. Det låter nærmest som var den frakoplet  fra hverdagen og storbyens stress og mas. Delikat, deilig, avslappet, ettertenksom og rolig men også ekstremt nærværende på et vis. Her kan du lese litt om Christian Winthers egen opplevelse av prosessen med albumet og om hans forhold til  musikkspråkene norsk og engelsk og hvordan det kan relatere til litterære opplevelser.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

– Oppdaget musikk gjennom familie kanskje, en pappa som spilte Bach på repeat og et søskenbarn som lærte meg «Voodoo Chile». Jeg har hatt en veldig sterk følelse av lyd så lenge jeg kan huske, så tror dette er det mest naturlige jeg kan drive med, så jeg har ellers ingen valg.

Hvilken musikk var du omgitt av i oppveksten?

– Neil Young og grønsj! Jimi Hendrix var første gitaridol, stereotypisk nok. Jazz etter hvert, Miles Davis eller Pat Metheny-type ting.

Når begynte du selv å synge og spille og hva var det som fenget med denne måten å uttrykke seg på?

– Åpna ikke munnen på ordentlig før i en alder av 22 eller rundt om der. Hørte på Ina Sagstuen i Girl som sang låtene mine, og begynte å gjøre som henne etter hvert. Hadde ingen ambisjoner om å være vokalist, og har egentlig heller ikke det nå, jeg ser mer på det som en forlengelse og naturlig utvikling av det å være gitarist.

Hvorfor gitar og sang?

– Jeg er gitarist, hele min identitet dreier seg om instrumentet, så det er naturlig. Har blitt veldig glad i å skrive låter, dermed må jeg synge de også.

Hva er de viktigste inspirasjonskildene i eller for skapelsesprosessen din?

– Det å oppdage no wave-musikk var for meg det største forandringsøyeblikket, og jeg begynte tenke musikk som store strøk, gikk litt vekk fra den jazza småmuskulaturen. Det å oppdage Jorge Ben sin plate Forca Bruta og Gal Costa gjorde også sterkt inntrykk. Jeg tror faktisk det var bloggen til Mats Gustafson som gjorde meg oppmerksom på Forca Bruta! Tropicalia-musikken er noe av det fineste jeg vet, arrangementene til Gil Gilberto som omkranser Gal Costa sin stemme, den råskapen og eksperimenteringene de blandet inn med sine egne bossa og samba. Otomo Yoshihide har vært stor gitarinspirasjon, og Neil Young!

Etter å ha vært del av band som Ich Bin N!ntendo, Karokh, Listen To Girl, Midtnorsk Ungdomsstorband, Monkey Plot, Torg og i duo med Christian Meaas Svendsen har du nå valgt å stå frem på egenhånd. Fortell litt om det valget og hva det har hatt å si for det kunstneriske uttrykket.

– Det å jobbe kollektivt i band har vært essensielt for meg. Det å spille på hverandres kreativitet og anerkjenne at det er miljøet som trekker kunsten videre, ikke enkeltindividet. Musikken blir ofte best og rarest sånn. Improvisert musikk handler om kommunikasjon og alle mine band kommer ut fra den approachen. Det å gå solo hadde føltes feil for noen år siden, men ting utvikler seg og jeg merka et behov for et mer personlig sted i musikken hvor jeg fritt kunne sette sammen de forskjellige musikalske interessene mine som har kommet frem i forskjellige band. I eget prosjekt tar jeg med meg musikere fra banda mine og musikalske tankeganger fra tidligere prosjekter jeg har delt med andre. Etter hvert som interessen skiftet mer mot komposisjon og låtskriving og vekk fra ren fri-impro, så ga det mening å sette eget navn på musikken.

Kan du si litt om musikerne Anja Lauvdal (synth, samples), Magnus Skavhaug Neergard (bass, kontrabass), Hans Hulbækmo (trommer, perkusjon) og deres musikalske styrke og rolle på «The Clearing»?

– Musikerne er som sagt folk jeg har spilt med hele tiden, fra vi møttes på diverse skoler og i musikkmiljøet. De er alle post-punkere ved at de står fritt i sjangere og uttrykk, og jazzere i tankegangen ved at de jobber intuitivt og med kreativ utforsking av egne instrumenter. I stor grad har vi skapt vår musikalitet sammen, men liker også at de kommer med innspill ut i fra egne perspektiver som jeg ikke hadde tenkt på eller hørt på en viss måte. Også er det musikere som til en hver tid bare kan plukke opp instrumentet å spille noe, så når vi øver er det like mye jamming som øving.

– På The Clearing hadde jeg ikke noe konkrete bandplaner egentlig. Jeg bare startet å spille inn låtene på kassegitar og noe trommemaskiner, så endte de opp med å spille inn sine bidrag oppå mine litt flytende tempoer. Ble jo en kul friksjon også av at de måtte jobbe litt med å henge på. Neste gang har jeg lyst til å spille inn mer sammen.

Nå vil jeg at de andre skal si litt om deg som musiker, sanger, låtskriver og bandleder og om hva som gjorde at de hadde lyst til å være med på dette?

– Har heller lyst å skryte av dem enn omvendt.

Magnus Nergaard:

– The Clearing er lysningen i byen, stedet for dagdrømming. Jeg skata mye når jeg skrev denne musikken, og jeg og Anja (Lauvdal) kjøpte oss seilbåt, litt for å deale med savnet etter kysten, for å gjøre bylivet på vår egen måte. I seilbåten bodde vi også store deler av i fjor, et herlig sted å øve gitar, lese og lage musikk.

På låten «Urfuglen» synger du på norsk, mens du ellers har valgt engelsk som ditt språk. Fortell litt om det valget.

– Litt avhengig av hvilket språk-humør jeg er i, for eksempel hvis jeg leser noe bra på engelsk eller norsk vil nok det ha mye å si for hvilket språk. Urfuglen for eksempel, den er inspirert av Tror Ulven og hans I Skyggen av Urfuglen. Jeg likte det universet, og bare fortsatte litt på den følelsen det gav meg å lese han. Det er fint å skrive på norsk syns jeg, og har gjort det mye mer etter The Clearing. Her henger også tekstene litt igjen i Listen to Girl-landskapet, som jeg skrev utelukkende på engelsk. Arbeidet med låta «Urfuglen» gjorde at jeg skrev hele bestillingsverket – som også heter Urfuglen – på norsk, og som en videreføring av den teksten. Digga å skrive en hel plate på norsk, den kommer nok en gang i neste år!

Jeg har nå samlet noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hva de kan si om Christian Winther og The Clearing.

The Sea and Cake/Sam Prekop:

– Jeg laga en plate som het Sea And Dirt med Listen to Girl (den gang kun Girl). Etter det fikk vi masse anmeldelser for sammenliknet musikken med Sea And Cake sin, som jeg aldri hadde hørt om, som i flere år etter ble en ny favoritt! Liker at det kan skje. Jeg likte jo veldig andre Chigaco-relatert musikk som Gastr Del Sol for eksempel, så det var midt i blinken og et fint sammentreff å bli introdusert for Sea And Cake gjennom andres sammenlikninger.

Anti-gitarisme

– Hva er det motsatte av anti? For det er det jeg føler meg som. En som spiller på gitarens premisser, trekker ut lydene av treverket, de akkordene som er der allerede, utforsker instrumentet og alternative gitarstemminger for å høre hvilken tonalitet som klinger best i forskjellige akustiske gitarer. Det er noen andre sine ord «anti-gitaristisk spillestil, en en blank avvisning av instrumentets litt klamme og deigete symbolikk. Det er noe man finner en god del av innenfor både impro-scenen og den alternative rocken – men hos Christian kobles det kontrære med et genuint ønske om å finne det vakre øyeblikket, den skimrende harmonien.» Jeg skjønner greia, spiller ikke på gitaristers premisser, men på gitarens? Kanskje?

Gitarplukking

– Plukker ikke gitar som et skjørt bær, graver meg inn i instrumentet med full tyngde.

Dere har også laget en stemningsfull video til den ene låten på platen «Moon». Fortell litt om denne, Jenny Berger Myhre som du har samarbeidet med og den utvalgte låten.

– Fint å høre at den ble stemningsfull, enig! Jenny Berger Myhre er en fantastisk kreativ sjel, en kunstner som jobber mye med film og foto i tillegg til musikk. Vi er venner, og jeg ville invitere henne med til Ålesund for en helg på vinteren for å kjenne litt på været, og jeg hadde en idé om å filme på Alnes. Jenny drev med klinkekuler foran linsa når hun gjorde et pressebilde av meg tidligere, så jeg ville bruke den magien til de stillbildene jeg ville ha med i videoen, de printsa som svever rundt som bilder av planeter eller noe. Jeg hadde også noen Daido Moriyama-bilder av bølger som skyller i land i svarthvitt som la idégrunnlaget for location og at vi skulle filme på natta. Det var helt latterlig kaldt å spille inn den videoen der. Men Jenny er super å jobbe med, og vi er på nett estetisk. Vi jobba på en måte sammen som en duo, og hun gjorde masse fine grep i post-produksjonen.

Moon:

Du har valgt å produsere The Clearing selv med Anja Lauvdal og Magnus Skavhaug Nergaard som co-produsenter. Fortell litt om det valget og fordeler og ulemper ved selv å styre prosessen.

– Det å gjøre det sjøl er bare måten jeg alltid har gjort det. Og jeg liker å spille inn sjøl, jobbe alene i mitt eget lille studio. Jeg krediterte Magnus og Anja som co-produsenter fordi jeg syns deres idébidrag til plata gjorde så stor forskjell. Det var de som fikk meg litt motvillig til å improvisere elektrisk gitar vrengt gjennom en gammel Tandberg gjennom låtene. Det ble et gjennomgående parallelt elgitar univers som åpna lydbildene. Interludene lagde jeg sammen med Anja, hvor hun prosesserte mine cutouts og improvisasjoner gjennom sin nærmest signatur OP-1 operering.

Kyrre Laastad har stått for mixingen og har lagt på perkusjon mens Karl Klassie har stått for masteringen. Fortell litt om prosessen fra innspillingstapene du sendte fra deg til det ferdige produktet kom tilbake. Hvor mye har musikken endret seg eller blitt tydeligere i disse prosessene?

– Jeg tok med meg Anja og dro til Trondheim og Øra Studio med opptaka allerede ganske råmiksa sånn at Kyrre Laastad kunne starte rett på den kreative prosessen, og heller bidra til å gjøre det next level og ikke måtte dvele med å fikse opp i ditt og datt. Det var gull! Kyrre har så gode ører. Han har en særdeles velutvikla musikalsk smakssans, så det ble noen veldig fine dager i studio sammen! Vi brukte mest gitaristisk effektbruk, kjørte ting gjennom mine egne pedaler og baserte klangbildet på spring-reverb. Det er veldig fint å lese i forskjellige anmeldelser at folk setter pris på det lydlige i denne produksjonen. Det gir jo meg også litt trygghet på egeninnspillinga mi.