Cocaine Piss, HYSJ, og Hudkreft på Blå

De Belgiske støy-punkerne og humørsprederne Cocaine Piss spilte på Blå 25.mai, med HYSJ og Hudkreft som god support.

Hudkreft

Den unge Oslo-kvartetten Hudkreft spiller punk av den gamle skolen angående «alt som er irriterende og verdt å skrike om», og består av vokalist og gitarist Leah Røkke, Roksana Niebrzegowska på gitar, bassist Smirna Simeonova og Stella Lindeberg på trommer.

De siste par åra har bandet gjort seg bemerket med mange konserter (hele tre bare på Musikkfest Oslo for noen helger siden), egen punkefestival, singelutgivelser og EP’en Luksusproblemer, en tittel som beskriver tematikken i den politisk indignerte punkrocken deres godt.

Dårlig oppmøte, god stemning

Det er et noe sykdomsbefengt orkester som inntar scenen, for anledningen med hes stemme og vikarbassist. Kvelden åpnes med låten «I Saksen» og dennes fengende riff og sterke aversjoner angående vår tidligere utdanningsminister samt hans forhatte fraværsgrense i videregående opplæring.

Apropos fraværsgrense, så er det litt dårlig oppmøte på Blå denne kvelden, uten at Hudkreft synes å bry seg nevneverdig om det. Med «Floskelpolitikk», «Spesiell», «Gi Opp», «Ting Trang» og «Tid Er Penger», får blant annet abortmotstand, politisk apati og kapitalismen gjennomgå med stor spilleglede foran omtrentlig 15 tilskuere.

Velspilt, skranglete og underholdende

Bandet har i tidligere intervjuer skrytt på seg å være musikalsk talentløse, men dette mister litt troverdigheten da kveldens låter er velspilte og godt fremført på skranglete og sjarmerende vis. Vikarbassist Tale Buttingsrud rådes til å sette seg ned for å henge med i svingene på den vanskelige «Ting Trang», men dette behersker hun utmerket.

17-åringene i Hudkreft virker å være inspirert av forskjellig rock, punk og «nyveiv» av god gammal årgang. Av norske klassiske eksempler kan det virke som både tidlig Jokke, Kjøtt, De Press, og The Aller Værste! (De Egentlig Fire Store) har blitt hørt mye på, og et annet gammalt og gjevt orkester fra tidlig 80-tallet som bringes til minne er Oslo Børs. Siste låt ut, «Tid Er Penger», høres ut som noe Honningbarna kunne kommet opp med i sine formative år, og jeg får også litt vibber av svenske Masshysteri i et par originale mellomspill.

Med sin muntre, sinte og fandenivoldske energi er Hudkreft et band det anbefales varmt å gå på konsert med.

HYSJ

Vokalist Sigrun Sæbø Åland og gitarist Kim Mikal Torp i duoen Hysj har tidligere spilt i diverse hardcore-band av det mer rufsete slaget. Førstnevnte spilte i Jenkem Warriors og Discunt, mens de begge var med i Tranny Smith.

Som Hysj lager de elektronisk dansemusikk med harde kanter og streng gjør-det-selv-ethos. Siden debutkasseten Pylon (2014) og oppfølgeren Blokers (2017) har de gitt ut singlene «Vingespenn» og «Sammen for å», som begge er av mykere format enn tidligere materiale. (Les intervju med dem her).

Bredt spenn og god stil

«Vingespenn» er første låt ut. Med sin poppete rap, mac-tunge synth, trommemaskin og svevende gitarriffing av Kim Mikal Torp blir dette særs forskjellig fra Hudkrefts mer tradisjonelle variant av punk, og man befinner seg plutselig i en helt annen stemning. Med sterk lyssetting og – i mangel på andre referanser – go’spastisk dansing som minner om koreografien i den nylig kinoaktuelle Climax blir man lett revet med.

Det er mye stil investert, og treningsdrakter og juggel i kledelig forening kan minne om en slags østblokk-variant av den sørafrikanske zef-stilen rølpehipsterne Die Antwoord fronter, dog mye kaldere og betydelig mindre ironisk.

Et band i utvikling

Det veksles mellom mykt og hardere materiale settet gjennom, med intense «Aske», «Plast» og «Asfalt» fra Blokers fint fordelt mellom de to nyeste singlene, og Hysj har en tilstedeværelse på scenen som er heftig å se og høre på.

Gitt kveldens headlinere hadde det kanskje vært gjevt med noe fra den mer støyete og skrikete Pylon. Dette kunne for eksempel vært kaotiske «Går i søvne» eller coveren av Wipers’ «Youth of America». Det virker dog som om Hysj har beveget seg litt bort fra dette opprinnelige uttrykket, og de mest poppa innslagene beriker dessuten kvelden med mer variasjon.

Hysj er et prosjekt som virker å være i stadig utvikling. Det blir spennende å se hva de finner på ved neste utgivelse og kommende konserter i inn- og utland.

Cocaine Piss

Det Liège-baserte noise-punk bandet Cocaine Piss har siden debuten The Pool fra 2015 og The Dancer året etter opparbeidet seg kultstatus på scener rundt i Europa og omegn. Med årets ferske Passionate and Tragic har de med seg et enda heftigere arsenal av godlåter enn da de sist gjestet Blå for litt over et år siden.

Intimkonsert

Som nevnt over er det fortsatt relativt glissent foran scenen, selv om oppmøtet har tatt seg opp noe via Hysj-konserten. Men når Cocaine Piss etter en liten bli-kjent-samtale med publikum går hardt på med det trashmetall-aktige åpningsriffet til «Sociopathic Friend» betyr dette ingenting, og det føles eksklusivt å være til stede.

Den burlesk-karismatiske frontpersonen Aurélie Poppins stiller i bermuda-aktig magetopp, geopardmønstret tights og tilhørende knebeskyttere som fort skal vise seg nødvendige. Lokalets gode plass utnyttes på kreativt vis fra første stund, og det interageres heftig med publikum. Vår fotograf Mannav´s hode blir en stund brukt til å sitte på fra scenekanten. Det rulles mens det vræles, og det eneste nevneverdige som mangler av kollektiv akrobatikk er crowdsurfing, noe som det helt sikkert allerede hadde vært flust av om det hadde vært fysisk mulig.

Heftige riff

Etter en frenetisk kavalkade med låter fra ferske Passionate and Tragic – som det forøvrig blir spilt mest fra denne kvelden – får vi den hardcore-aktige «Sex Weirdos» fra forrige fullengder The Dancer. Aurélie Poppins har en særegen stemme. Den kan med første møte grense til irriterende, da den er monotomt høyfrekvent og staccato-skrikende, men med et heftig band og kreativ riffing i bunn blir den aldri kjedelig og den er et viktig element i Cocaine Piss sitt støyete lydbilde.

I neste låt ut, «Plastic Plants», får man heftig rytmisk og tung to-greps punk. En stund etter den styggvakre og nesten rørende fengende «Treehouse» blir «Tourette» servert. Den lever opp til tittelen, og det seige riffet veksler frem og tilbake mellom apatisk 90-talls aktig grunge til frenetiske blastbeats og kaos-gitar på få sekunder. Angående samspill med vokalen blir en sammenligning med Melt Banana og Yasuko Onuki nærliggende, og gitarist Mathias Estelles Y Carion låner tidvis like mye av Ichirou Agatas feedback-kunst som fra East Bay Ray og Dead Kennedys surf-psykedeliske gitarsjingring.

Fuck This Shit

Etter den sludgemetall-aktige «Body Euphoria», den nesten poppa masturbasjonshyllesten «Happiness» og den smått grindcore-inspirerte «Ugly Face On» blir «My Cake» servert før bandet forlater scenen. Det energiske dog fåtallige publikummet roper på mer, og får kjapt det. Først blir en instruert og befalt om å være med å synge; «[…]but its not gonna last long so be brave» , før den 30 sekunder lange «Fuck This Shit» settes i gang, og  mikrofonen sendes rundt i publikum for å på tur få brøle FUCK THIS SHIT.