Cockroach Clan – Songs About Blunt Knives and Deep Love

Cockroach Clan er tilbake med ny plate 22 år etter forrige utgivelse. Songs About Blunt Knives and Deep Love kom ut 13. september via Fysisk Format.

Vurdering

Cockroach Clan – Songs About Blunt Knives and Deep Love: 5/6

Cockroach Clan fra Lillehammer debuterte i 1994 med punkrock på kav britisk, som et alternativt soundtrack til etterdønningene av det nasjonal-nevrotiske «best Olympic Winter Games ever». Etter debuten Roach (1994), Going Underground (1996) og Just Say Blow! (1997) – samt en split med Skanksters og covere av Jokke og Backstreet Girls på hyllestplater – har det vært stille på utgivelsesfronten før nå.

Vokalist Eirik «Billy Cockroach» Norheim (ex-Mayhem og Within Range) og låtskriver/gitarist Atle Egil «Akke» Knoff Glomstad (Crest of Darkness m.m.) har vært med fra starten, mens de siste tiåra har tilført Cato Holmen og Mormones-brødrene Morten Lunde og Simen Jeistad på trommer, bass og gitar. Bandet har aldri blitt offisielt lagt ned, men har heller sporadisk dukket opp live. De har blant annet delt scene med storheter som U.K. Subs, Anti-Nowhere League, Toy Dolls og Cock Sparrer, samt flust med andre punkrock-legender som er toneangivende for hva Cockroach Clan driver med.

Fredagens utgivelse kan fungere som en slags nyrestaurert «Greatest Hits»-plate for gamle fans, men også som en effektiv introduksjon for nye lyttere. Cockroach Clan har tatt et utvalg tidligere materiale pluss to-tre uutgitte spor og en coverlåt, og spilt disse inn i studioet til intiativtaker og produsent Hugo Alvarstein.

The Mountain Goats, et keltisk innslag og gatepunk med joik

Albumet åpner sedvanlig brått med en tolkning av the Mountain Goats ́«Going to Georgia». Den har fått en velfortjent renovering som både hedrer originalen og kler denne plata godt. Der originalverket er akustisk med hjemmeinnspilt sound og sprakete vokal, får den nå en fengende produsert versjon som har blitt lovpriset via twitter av opphavsmann John Darnielle selv. Tangenteringen av Hugo Alvarstein (som vedvarer albumet gjennom) gir også assosiasjoner til Mountain Goats mer instrumentrike materiale, men denne bombastiske punk ‘n ́roll-balladen høres samtidig umiskjennelig ut som Cockroach Clan.

Den nye låten «You Have a Bun» følger deretter. Dette er seig og melodisk gatepunk med et åpningsriff som kan minne om en lett sjøsjuk variant av Rancid’s «Avenues & Alleyways», eller av enda bedre årgang; Cockney Rejects ́«Bad Man». Deretter kommer «Fantasyland» med sitt originale og lett gjenkjennelige riff med nesten powermetal-heftige sound. I denne nyrestaurerte versjonen får den et trippelsporet og enda mer enormt riff enn på Roach. Dette er symptomatisk for produksjonen plata igjennom; miksen og lydbildet er mye bedre og strammere enn på tidligere utgivelser.

«Three Wishes» – opprinnelig fra Just Say Blow!– disker så opp med keltiske toner à la Dropkick Murphys, før platas tredje nye låt, «On an Island» serverer hard gatepunk ispedd et joikete(!) og nesten gotisk-dystert vers.

Brutalt og jovialt

Cockroach Clan balanserer det humoristiske og brutale på gjevt vis. Akkes finurlig fengende bridge på «Crash Ka-Boom», samt koringen til «Facts on the Wall» er dessuten tydelig inspirert av de barnslig-geniale legendene Toy Dolls (som forøvrig også ga ut nytt studioalbum samme fredag!). Dette gir seg også til kjenne på «Barbies on Drugs»-oppdateringen «Gene’s Got a Bun Too», her mest via Glomstads Olga-inspirerte gitarspill.

Blanding av hardt og melodisk er en viktig del av bandets varemerke, hvor rølpete britisk streetpunk og mer poppete materiale avlaster hverandre på fengende vis. I «Did It Again» er det også slik, og her er refrenget nesten i trivelighetsliga med «hele norges» (minst like cockney-fikserte) The Monroes. Denne følges kledelig opp med den trall-punkete og skitnere singelen «Believer».

Plata avslutter med «Cockroach Fandango». Her får vi Oi!-punk med powerballade-kvaliteter, som kunne hatt stort hit-potensiale utenfor sin egen komfortsone. (Om man eksempelvis hadde kunnet omgått kvalifiseringsreglene i Eurovision og ønsket å delta der, er jeg sikkert på at denne kunne kommet langt som en slags publikumsfriende underdog.) Dette er en knall og morsom avslutning på plata som på sjarmerende og jovialt vis spytter i retning kommersiell musikkbransje, i typisk Cockroach Clan-ånd.

Nye utgivelser på vei?

Songs About Blunt Knives and Deep Love er som sagt en viktig utgivelse for både dedikerte fans og en ny generasjon lyttere. Angående synsende poenggivning ovenfor vil jeg si at dette er litt delt. Er du moderat fan og allerede har utgivelsene tilgjengelig i bruksdyktig form, er Blunt Knives... kanskje litt overflødig, men likevel en sterk 4er. Om du er dedikert fan, eller aldri har hørt bandet før, er den ytterst nødvendig og en soleklar 6er.

Bandet er i følge et ferskt intervju i gang med å skrive nytt materiale. Med denne platas energinivå, vokalist Eirik Norheims siste Order-plate fra 2017, samt Akkes vilt poetiske «Som Far, Så Synd»  fra noen år tilbake tatt i betraktning, lover dette meget bra og påventes i spenning.