Cult Of Luna på Øya 2019

Post-metall i verdensklasse.

Svenske Cult Of Luna oppsto i 1998 ut av askene til hardcore-bandet Eclipse. Deres tidligste utgivelser har gjerne blitt plassert i kategorien doom-metall, men over tid har uttrykket deres utviklet seg og bandet anses i dag å være ett av postmetall-sjangerens aller største navn.

2019 blir etter alt å dømme et godt år for sekstetten. Cult of Luna har tilbrakt sommeren på landeveien, og turnert ekstensivt i forkant av sitt kommende album A Dawn To Fear. Deres åttende album slippes 20. september, og etter denne kveldens spetakkel skal det godt gjøres å ikke glede seg.

Dundrende eksistensielt raseri

Settet åpner eksplosivt med deres nyeste singel, «The Silent Man». Lyden er bra, og vokalist Johannes Perssons autoritære brøl legger seg perfekt over det knusende lydbildet. Musikerne er høyst tilstede, og leverer alt fra rullende rytmeseksjoner til trippy synth-sekvenser med samme iherdige innlevelse. Spesielt frydefullt er det å se bassist Andreas Johanssons brutale behandling av bassen; den mildt sagt engasjerte mannen denger på strengene som om han var en grovsmed i smia.

Cult of Luna briljerer når det kommer til å mane frem stemninger, og de er eksperter på sømløse overganger mellom blytunge passasjer og patosfylte melodiske partier. Dette kommer sterkt til uttrykk i påfølgende «Finland», en låt hvis følelsesspekter sender tankene i retning norske Spurv. Som i flere av deres låter veksles det mellom resignert melankoli og dundrende eksistensielt raseri på mesterlig vis.

Storslagent

Gjenhørsgleden er stor hos publikum i det de nærmest akvatiske tonene fra «Ghost Trail» ljomer over anlegget. Denne lumske perlen kan by på det aller meste, og når midtpartiet prikkfritt fremføres er det nærmest «Comfortably Numb»-nivåer av storslagenhet.

Etterpå presenterer bandet «Nightwalkers», en helt ny og uutgitt låt fra deres kommende fullengder. Denne spennende bangeren muterer plutselig inn i et parti med det jeg vil kalle disco-beats(!) og spacerock/prog-elementer. Det er trippy og spennende, uten at det går på bekostning av hverken fokus eller retningssans.

Force majeure

Mot slutten av settet spilles «In Awe Of», og nok en gang kommer assosiasjonene til Pink Floyd; under det harde skallet er det en melodisk teft som smaker av de legendariske britenes gullalder. Et heftig lysshow hvor strobelysene går berserk setter punktum for denne imponerende konserten.

Det faktum at man ikke savner noe selv om settlisten inneholder 2 nye låter samt ekskluderer noen tilsynelatende obligatoriske numre, taler kun til Cult of Luna’s fordel. Det man eventuelt kan pirke på er elementer som er utenfor bandets kontroll; settet kunne gjerne vart lenger, og konserten kunne gjerne funnet sted i (ennå) mørkere omgivelser eller etter solnedgang. Her vanker det full pott!