Damokles, Shevils, og Håndgemeng på John Dee

Torsdag 21. september var det duket for lanseringskonsert på John Dee. Oslo-baserte Damokles slipper andrealbumet Swing, Pendulum, Swing gjennom Vinter Records den 6. oktober, hvilket selvsagt fortjener en feiring. Med på kalaset hadde de friskusene i Shevils og Håndgemeng, og det ble en fet helaften for de oppmøtte.

Det tok ikke undertegnede lang tid å svare bekreftende på invitasjonen om å delta på festen. Til tross for begeistring for samtlige tre bands musikk og utgivelser har jeg ikke hatt gleden av å se noen av dem live på en scene tidligere. Å få alle samlet på en og samme kveld var en gyllen mulighet til å rette opp i dette, og den sjangermessige bredden disse tre bandene imellom garanterte en aften preget av variert kvalitetsmusikk.

Håndgemeng

Først ut denne torsdagen er Håndgemeng. Den behårede banden ga i mars ut fullengderen Ultraritual gjennom velrenommerte Ripple Music, et album som etter mine begreper er en av årets beste norske utgivelser så langt. Kvintetten spiller etter egne begreper «tung doom ‘n roll», hvor kosmiske stoner-riff og hardcore-energi møtes i skjønn forening.

Bandets åpenbare kvaliteter har ikke gått upåaktet hen i undergrunnen, og de har siden skiveslippet hatt rikelig med spillejobber. Dette merkes; Håndgemeng fremstår preget av «match sharpness», for å låne et begrep fra fotballens (!) univers. Fra første stund er lyden massiv og mektig, og bandet oser av samspill og spilleglede.

I tillegg til mesterlige leveranser av perler som «Cro-Magnon VS Neanderthal» og «The Astronomer» har også Håndgemeng inkludert to nye låter i sitt relativt korte sett. Uten at jeg klarte få med meg navnet på disse (kan den ene – og mest allsangvennlige – tilfeldigvis hete «Hail Satan»?) ga de all grunn til entusiasme for fremtidige utgivelser.

Gjennom hele konserten har bandet et kordialt forhold til publikum. Å være første supportband ut en tidlig torsdag kveld er ikke bare plankekjøring, men Håndgemeng klarer definitivt å overbevise. At finalenummeret fremføres med vokalist Martin Wennberg på gulvet, omringet av headbangende hoder og svette – samt tidvis avkledde – overkropper, sier en ting og to om kvaliteten på konserten. Et særdeles godt levert sett fra Håndgemeng; det eneste pirket jeg kan komme på er savnet etter «Visions In Fire» på settlisten.

Shevils

Stafettpinnen går videre til hardcore-bandet Shevils. De begynner å få en respektabel fartstid (debutskiva kom i 2011), og jobber for tiden med sitt femte album. Deres seneste utgivelse – den høyst likandes Miracle of the Sun – har allerede rukket å bli over to år gammel, og ambisjonsnivået er etter alt å dømme skyhøyt i arbeidet med oppfølgeren. Kveldens opptreden blir bandets første konsert i 2023.

Ventetiden mellom Håndgemeng og Shevils er behagelig kort, og i det sistnevnte begynner å spille blir man fort bevisst på den sjangermessige kontrasten mellom de to bandene. Mens Håndgemengs varemerke er svære lydvegger av fuzz og psykedeliske utskeielser, orienterer Shevils seg mot et strammere, mer minimalistisk lydbilde preget av perkusjon og pustepauser.

Settlisten preges i hovedsak av låter fra Lost In Tartarus (2013) i tillegg til deres ferskeste fullengder. Settet starter med «Black Eyes» fra førstnevnte, og gjenhørsgleden med vokalist Anders Voldrønnings karakteristiske skrik er stor. Et tidlig høydepunkt er tittelsporet fra Miracle of the Sun, hvor spesielt «breaket» mot slutten utmerker seg. Shevils er gode riffsmeder, og sender gladelig tankene i 90-tallets retning; «Black Ace» har en Alice In Chains/»Them Bones»-vibb gående, mens «We Walk On Shattered Glass» smaker av RATM.

Under sistnevnte skribles følgende i notene mine: «trommeslageren er en maskin«. Rytmikk er noe Shevils virkelig behersker, hvilket også kommer til uttrykk under «Monsters On TV». Singelen fra sistealbumet blir settets høydepunkt for min del – det påfølgende finalenummeret «Blizzard Beach» blir noe antiklimatisk. Dette forsterkes av at bandet ganske plutselig og uanmeldt går av scenen. Man blir litt usikker på om det er performativt eller om det skyldes misnøye; inntrykket er at Shevils ikke helt overvant publikum i samme grad som første band ut.

Damokles

Kveldens jubilant og hovedattraksjon står for tur. Damokles-frontmann Gøran Karlsvik står plutselig alene på scenen med en defaitistisk kroppspositur og ikledd en grønn maske, mens han messende synger om å «sleep again» over et dronete lydbilde. Det er innlevelse fra første stund, noe som vil prege hele resten av settet. Assosiasjonene går til Sisters of Mercy, hvilket unektelig er en god ting og som sier en ting og to om Karlsviks bredde og begavelser bak mikrofonen.

Hans kompanjonger leverer også varene, og andrenummeret blir en utsøkt fremføring av «Our Special Touch» fra deres glimrende debutalbum Nights Come Alive. Lysshowet, som har vært strålende hele kvelden (og signert Joffe Myrvold?) begynner å nå nivåer som anbefales unngått av epileptikere. Hitkavalkaden fortsetter med spretne slagere som «Ms. Misanthropy» og «Bodies Get Bored»; stikkord er bra driv, fete backingvokaler og sporadiske turer til «effektavdelingen» fra (den stadig mer imponerende) Gøran Karlsvik. Tempoet tas ned på den twangy og cinematiske «Miniature Gardens», og det er med glede jeg registrerer at denne personlige favoritten gjør seg såpass bra fra en scene.

Etter denne gullrekka er det dags for å presentere litt nytt materiale. Den nyeste singelen, som bærer det tiltalende navnet «Something’s Amiss At The Hive», introduseres som en låt om system(bolag)kollaps. Det er definitivt et hardtslående tilskudd til Damokles-katalogen, og preges av blastbeats og tøffe riff. Coverlåten «The Nerve Tattoo» introduseres med en hyllest til «nasjonalskattene» Darkthrone, supportbandene, A-ha (velfortjent kudos!) og ikke minst opphavsbandet selv: Motorpsycho. Nummeret er interessant, og spesielt finalen preges av mye bravur, effekter, og gitar-bonanza.

Settet avsluttes med de to første singlene fra Swing, Pendulum, Swing, nærmere bestemt tittellåta (som introduseres som en powerballade), og arvesynd-eposet «Downpour For Lifetimes». Stemningsforskjellen mellom de to er tidvis slående; førstnevnte har en melankolsk kjerne, mens sistnevnte kan beskrives som «litt heavy gladpunka». Felles for begge er dog fet skriking og bandets umiskjennelige teft for patos. Alt i alt en strålende konsert (og kveld generelt!), som etterlatte all grunn til å glede seg til plateslippet 6. oktober.