De Press – Body Manifest

De Press sin første norske plate på 13 år kom ut fredag 6. september via Apollon Records. Body Manifest er et album som er morsomt og melankolsk, heftig og stilsprikende, og som overrasker med sin underfundig sammensatte helhet.

Vurdering

De Press – Body Manifest: 5/6

Et legendarisk utgangspunkt

Ved sin entré på den norske punkscenen med Østavind etterfulgt av Block to Block, Lars Hertervig, og Product (1980-1982), satte De Press en ny standard for kvalitet og vitalitet innen norsk rock og nyveiv.

Med kald krig som bakteppe leverte eksilpolakk Andrej Nebb, Jørn Christensen og Ola Snortheim både balkan-inspirert skapønk og Joy Division-dyrkende dystopi med innslag av slavisk folkemusikk, waltz og flåsete rockabilly.

Med en lett kaudervelsk språkmiks av polsk, norsk og engelsk, spilte de seg inn på både norsktoppen og VG-lista og ble belønnet med spellemannspris for Block to Block. Etter en sagnomsust Polen-turné med sine samtidige pionérer The Aller Værste! og Kjøtt la de brått opp grunnet kreative uenigheter.

Fiskepudding og vinkelslipere

Heftige sceneshow med oljefat, vinkelsliper og innovativ bruk av fiskepudding – alt kombinert med høy musikalsk kvalitet – ga bandet legendestatus, og siden den første skilsmissen i 81-82 har De Press hatt mange gjenoppstandelser. Originalbesetningen ble med The Ballshov Trio (1991) og Vodka Party (1993) gjenforent og oppløst igjen, og senere har sju-åtte helpolske utgivelser sett dagens lys.

Disse har etter undertegnedes syn vært av varierende kvalitet, med mange sterke enkeltlåter blant en del kjedelig men ofte artig sammenskrudd materiale. Forrige «norske utgave» var med den noe ujevne Rekyl (2006), da uten Christensen og Snortheim på gitar og trommer. 

Forventningspress

Body Manifest-aktuelle De Press består foruten Nebb av Helge Hovland (gitar), Atle Rakvåg (bass) og Jonas Kjærnsrød (trommer). Denne  relativt ferske konstellasjonen har opptrådd rundt omkring på forskjellige norske scener det siste året, der de til bejublet mottakelse har fremført Block to Block (1981) i sin helhet. 

Dette har skapt både forhåpninger og potensielle fallgruver hva fredagens ferske utgivelse angår. Med kritikerrost gjenoppliving av et så kanonisert verk som Block to Block står den nye utgaven naturlig nok i fare for å sammenlignes med dette. Men det viser seg fort at De Press anno 2019 ikke har intensjoner om å kopiere tidligere bragder. Det virker heller som en overflod av nye ideér har blitt jobbet med. Mest nyskapende sådan, men også kledelig selvrefererende.

Et idérikt og mystisk helhetlig manifest

Albumet  åpner med den seige og tunge «You Never Get». Bassgangen til Atle Rakvåg gir assosiasjoner til  The Jesus Lizard, tilført karakteristisk messende og repetitiv vokal fra Nebb. «Uwazuj Uwazuj» følger opp med feststemt balkan-ska med harde trommer og hylende gitar, før deres velkjente puddingmetafor sakralt og poetisk oppdateres i «Puding Procesjon». Paranoid monotoni blir avløst med fengende og slavisk-folkete refreng i «Propaganda Message», og en får så servert heftig drivende og trygg punkrock via «Condom Nation». 

Slik kunne en fortsatt. Det er fristende å beskrive samtlige egenrådige låter albumet gjennom, men det som imponerer mest er kanskje den usannsynlige helheten dette skaper. At det føles naturlig at Vazelina-aktig rockabilly-riffing i (denne platas Fiskepudding) «On the Plastic» følges opp med melankolsk og søvndyssende nynning i «La La» er imponerende og rart. Men slik er Body Manifest fra start til slutt. 

Det er mulig at undertegnede har blitt manipulert av sausen av kirkeklokker, østavind og gjesskakling som stemningsfullt innleder og avslutter albumet, men også det feststemte tittelkuttet, den funkpunka «Contaminated Zone» og den rørende balladen «Kie by Nie Te» fungerer overraskende bra sammen. Gjennom hele skiva hører en ekko fra forskjellige perioder fra De Press sin katalog; fra polske drikkeviser på Vodka Party til dyster og karakteristisk undergangsstemning fra Block to Block og Product, men alltid på en nyskapende og frisk måte.

«Det knuller i øret»

Body Manifest gjør seg antakelig ekstra godt på påkostede lydanlegg, gitt sin omstendige og detaljrike produksjon. På utgivelsesdagen proklamerte De Press via Facebook at albumet «[…] knuller i øret». Dette synes å referere blant annet til det nøye gjennomarbeidede lydbildet. Der er masse stilige og berikende effekter og detaljer, som mangespors koring på «Mijajom Sie Casy», rytmisk marsjering på den over sju minutter lange avslutningen «Gift from Stalin» samt feler og trekkspill på albumets singel «Skurcysyny».

Dette står litt i motsetning til det sparsomme lydbildet på Block to Block som nærmest var tatt opp live av den legendariske produsenten John Leckie og fengende framført sist av denne utgaven av De Press. Det blir spennende å se hvordan Body Manifest manifesterer seg live fremover; jeg tar meg selv i å håpe på å få hørt dette albumet i sin helhet i konsertsammenheng (noe som vel egentlig seg hør og bør på en slippkonsert?). Dette ønsket sier litt angående hvor mye jeg fikk ut av Body Manifest, jamfør De Press´ tidligere katalog stappfull av livefavoritter.

Fredag 13. september har De Press slippkonsert med Deathcrush som oppvarmere på Rockefeller, dagen etter står Tromsø for tur og lørdag 21.09 spiller de på Hulen i Bergen. Møt opp!