De Stundesløse gjenoppstår med to nye låter og festivalspilling

De stundesløse har gjenoppstått og har sluppet låtene «En by ved havet (Kristiansand)» og «Alt jeg har.» De har også en festival i sikte. Vi har snakket med to av medlemmene i bandet om den nye musikken og om ambisjonene framover.

De Stundesløse ble stiftet på 80-tallet rundt musikkmiljøet i Kristiansand. De hadde utgangspunkt i bandet Steinbruddet. Nå har de altså gjenoppstått og har sluppet to låter på digitale medier. Bandet består av: Per Fronth (vokal), Henry Gundersen (trommer), Halvor Kråkenes (bass) Knut Nærum (gitar), Steinar Vindsland (vokal) og Harald Berglihn (keys). Låtene er innspilt i Kongshavn studio med eksekutiv producer Bjørn Ole Rasch og studiotekniker og mikser Roald Råsberg bak spakene.

Vi tok en prat med Knut Nærum, som har laget låten «Alt jeg har», og Per Fronth som er mannen bak «En by ved havet (Kristiansand).»

Fortell litt om låten «Alt jeg har», Knut.

– «Alt jeg har» var i sin tid skrevet som en støtteerklæring til jenter og kvinner. Det er en feministisk låt, skrevet i 1982 eller noe sånt. Den gang var det færre jobbmuligheter for damer, og det er blant annet dette tekster belyser. Vi har omarrangert låten og gjort om på refrenget. Den er mindre nevrotisk i framføringa, mer melodi og mindre nerver.  Vi har også roet ned tempoet. Det gikk fortere på 80-tallet. Vi har for øvrig fått inn et nytt medlem, Harald Berglihn. Han spiller keyboard i ren Ray Manzarek-stil. Sjekk åpningen på «Alt jeg har», så skjønner du hva jeg mener.

Hvilke planer har dere  framover?

– Det vi jobber fram mot nå er Ravnedalen live i midten av juli. Vi har øvd sammen en helg i måneden i flere år nå. Mange av låtene er fra et 40 år gammelt repertoar som vi har knadd. Vi hørte mest på engelske postpunk-band som Echo & the Bunnymen, XTC og Gang of Four. Vi hadde luggene, men ikke frakkene. Det er artig å se nye bølger av band som ser tilbake tilbake på den tiden og spiller streng og mollstemt rock. Vi lefla også med ska, forresten.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/0gAoY3inBYGGAjslRTBAJF?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

 

Har dere flere låter på lur? Er albumutgivelse aktuelt?

– Planen er å gi ut mere. Det er kanskje aktuelt med album? Det var i hvert fall en kjempeopptur å gå i studio, det ga virkelig mersmak.

Hva betyr det for deg å spille i band?

– Det er gleden av å få til noe med andre, og det at summen er større enn delene.  Så er det gøy å finne tonen etter så mange år. At vi kom sammen skyldes fullt og helt disse flinke folkene i Ravnedalen live. Mira Svartnes Thorsen snakket med far sin om gamle dager i Kristiansand, og han nevnte oss. Hun spurte oss allerede i 2017 om vi ville spille der. Bandmedlemmene hadde en lang epostveksling for å se om det hadde livets rett. Etter noen øvinger fant vi ut to ting:

1. Vi var ennå ikke klare for et stort publikum
2. Det var gysla artig å spille

Per Fronth om «En by ved havet (Kristiansand)»:

– Det er en oppvekstlåt, en ambivalent kjærlighetssang til en by ved havet, som gir mer enn vi klarer å takle. Låten hyller motsetningene byen fremelsker, generasjon for generasjon – inkludert det verste og det beste i oss. Vi har forsøkt å skape en allsang på grensen til det uutholdelige, likevel, til noe vi elsker å hate: Oss selv, vi kristiansandere.

– Vi har en by med skammens demokrater, folkevalgte som har løpt rundt i rådhuset som på et galehus på jakt etter nye partistoler- og usympatiske sympatisører som har heiet og hoiet utenfor på torget og bak vinduer i det dimme lyset fra dataskjermer.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/7Ko7mOUydcduzDw9sVPGTR?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]