Deception – Epidemic

Death metal med både evne og vilje.Epidemic ble gitt ut 21. september gjennom Rob Mules Records.

Vurdering

Deception – Epidemic: 4/6

Deception er et Stavanger-basert band som spiller dødsmetall. De har holdt det gående siden 2012, men gikk frem til i fjor under navnet Art Of Deception. Før navnebyttet har de gitt ut to fullengdere, nærmere bestemt debuten Shattered Delusions (2016) og kritikerroste Path of Trees (2018). De har spilt med anerkjente navn som Testament, Nile, Kvelertak, Blood Red Throne, Insomnium, og Tribulation.

Bandet, som består av gitarist Hans Jacob Bjørheim, trommeslager Einar Petersen, bassist Patrick Ivan Rørheim, og gitarist/vokalist Sindre Wathne Johnsen, beskriver fredagens utgivelse som deres mest aggressive og intense musikk noensinne. I så måte er det en fin match med  den røde tråden på plata; Epidemic er et konseptalbum med Svartedauden som gjennomgående tema. Med disse lovende forutsetningene etablert er det på tide å finne ut om skiva er sjukt bra eller om den må skygges som pesten.

Starter bra og fortsetter enda bedre

Epidemic åpnes med en likandes akustisk intro, som glir galant over i «Penitential Psalm». Sistnevnte er en gromlåt satt sammen av solide byggeklosser. Åpningsriffet ville fått anerkjennende nikk fra Abbath, versriffet er groovy som pokker, og den frenetiske, nærmest Fear Factory-aktige shreddingen spredt rundtom i låten sitter som et skudd. Sindre Wathne Johnsen viser tidlig på plata at han er et naturtalent på vokalfronten, hvilket han forøvrig også beviste under Bloodbath-konserten på Inferno tidligere i år.

Det starter bra og fortsetter enda bedre. Å lytte til den spinnville «Grimalkin» føles som å bli jaga gjennom kirkegården i seks og et halvt minutter. Det lumske og dødsfete midtpartiet sender tankene sterkt i retning Akercocke, og (de tidvis doble) gitarsoloene gir pustepauser i den utrettelige blodsutgytelsen. Alle riffene holder høy standard, og i kombinasjon med det meget habile trommearbeidet til Einar Petersen blir helheten en ustoppelig kraft. Når vi i starten av neste år skal kåre våre favorittlåter fra 2019 forventer jeg å finne «Grimalkin» på min liste.

Lengdebegrensninger

Så var det dette med å hoppe etter Wirkola, da. Resten av låtene huker ikke tak på helt samme måte, selv om det er rikelig med bra greier også i albumets andre halvdel. «Gangrene» oppleves som albumets svakeste låt, mye på grunn av at store deler av den er såpass seig og saktegående. Deception utmerker seg åpenbart på fart og trøkk, og når de skrur opp tempoet mot slutten av «Gangrene» tar en seg i å lure på hvorfor hovedriffet ikke fikk denne bpm’en i utgangspunktet.

Albumet kunne også med fordel hatt lengre spilletid. De seks sporene klokker inn på rett under 25 minutter, hvilket betyr at Epidemic er 20 minutter kortere enn forgjengeren. All den tid dette åpenbart er et kompetent band som har mye å fare med, skulle gjerne Epidemic brakt mer musikk til bordet. Jeg krysser fingrene for dobbeltalbum ved neste korsvei!

Sjekk spesielt ut: «Grimalkin», «Penitential Psalm», «Memento Mori»