Deception – The Mire

Vurdering

Deception – The Mire: 5/6

Stavanger-baserte Deceptions nye album byr på mer av absolutt alt. The Mire slippes i dag gjennom Rob Mules Records.

Mindre enn halvannet år har gått siden da nydøpte Deception slapp det likandes albumet Epidemic. Bandet har åpenbart hatt bedre ting å gjøre enn å ligge på latsiden, og har tvert imot tatt det hele opp et gir på The Mire. Oppfølgeren introduserer et nytt og større lydbilde, inspirert av band som Septicflesh, Blood Red Throne, og Hypocrisy. Det økte ambisjonsnivået er høyst kledelig.

Slagkraftig oppskrift

Så hva består nå dette nye lydbildet av? Deception er ute av stand til å holde på hemmeligheter, og proklamerer allerede fra første sekund at The Mire går nye veier. Majestetiske symfoni-elementer og dramatisk korsang slenges i fleisen fra første øyeblikk og er et gjentagende element på plata. I kombinasjon med bandets rastløse kreativitet blir dette en særdeles slagkraftig oppskrift.

Et prima eksempel på dette er andresporet  «Return Of The Baphomet». Den begivenhetsrike låta åpner med Vredehammer-aktige vibes og dramatiske fanfarer, for så å slutte med et lumsk bangerparti hvis melodilinje minner om soundtracket til «Knight Rider»(!). Gitarist/vokalist Sindre Wathne Johnsen er både høyt og lavt gjennom låtas gang, og høres ut som 3 forskjellige sangere før det hele er halvveis. En tilsvarende turbulens preger påfølgende «Institution Ablaze», en hyperaktiv og cinematisk singel som tidvis kan sende tankene i retning Leprous eller Emperors senere utgivelser.

Gjestearbeid

Nye triks til tross: The Mire flyter så absolutt ikke på orkestral-symfoniske elementer alene. Dette kommer tydelig frem av en annen juvel i samlingen; «Forest of Demise» er en blackened-thrasher av det utvetydige slaget, som fenger umiddelbart med et herlig tempo og dødsfete riff.

«Acid Reflux» er en kul hybrid mellom Dimmu Borgir og Carcass, hvor spesielt refrenget nikker i retning Liverpool-veteranene. Her finner også en av flere gjesteopptredener sted, i det selveste Yngve «Bolt» Christiansen (Blood Red Throne, Goddamn, Grimfist) bidrar med velplassert brumming.

En annen låt som preges av gjestearbeid (samt den gjengående tematikken rundt kopulasjon og unnfangelse) preger også friskusen «Internal Breeding». Deception har her fått med seg Attila Vörös (Satyricon, Nevermore, Tyr og Sanctuary), og resultatet er en låt med både overraskende og fengende vendinger. Den seierspregede soloen på slutten tar kaka, og jeg nekter å tro at bandet ikke har hatt det moro når de laget denne.

Punch og personlighet

Gitarsoloene er for øvrig noe som bør løftes frem som helhet. Med årenes løp har jeg generelt blitt noe mindre entusiastisk overfor dette kompositoriske virkemiddelet, men i tilfellet Deception trekker gitarsoloene alltid opp. Duoen Johnsen-Bjørheim og gjestemusikantene leverer friske og frigjorte solopartier gang på gang, hvilket også løfter de (relativt få) noe mer anonyme og/eller saktegående sporene på plata.

Oppsummert er The Mire en bunnsolid plate som viser Deception fra sin beste side. Ambisjonsnivået og idérikdommen matches av energien og gjennomføringsevnen, og sluttresultatet er et kvalitetsalbum med både punch og personlighet. Gå for all del ikke glipp av denne!