Def Leppard på Tons Of Rock 2019

Def Leppard avlutter årets Tons Of Rock med en solid dose puddelrock.

Foto: Sadan Ekdemir og Johannes Andersen

Britene er mest kjent som puddelrockere. På 80-tallet var de et av verdens største band. Plata «Hysteria» hadde ikke mindre enn seks singler inne på listene, og står fremdeles som en påle i rockehistorien den dag i dag.

Vi får høre alle singlene i kveld. Det starter godt med en livlig «Rocket». Låta er puddelrock på sitt beste. Direkte, fengende og flott. Det samme kan sies om «Animal». Mindre kjente «Let It Go» likner de to første, men mangler det siste lille ekstra.

Ikke overraskende kommer det en powerballade. Låta med det fengende navnet «When Love And Hate Collide» har mye hjertesmerte, men høres minst like bra ut som da den kom ut på samleplata Vault  i 1995.

Grineballader

Def Leppard rocker skikkelig med «Let’s Get Rocked» Den fengende låta løftes med en fin gitarsolo og et velspillende band. Selv om «Armageddon It» har et noe datert lydbilde, låter det godt med flestemt vokal og et fjongt gitarriff. David Essex-coveren «Rock On» er et dødpunkt i konserten. Det hjelper ikke med godt gitarspill når låat er direkte kjedelig.

Om ikke balladene har vært seige nok før, er «Two Steps Behind» en ordentlig grinete affære. Heldigvis rocker de igjen på den raske «Man Enough». Mye fuzz og godt trøkk gjør låta tøff. Det blir nok en powerballade med hiten «Love Bites». Denne klineballaden har sikkert en halv generasjon blitt unnfanga til. Det låter litt råere enn den polerte studioversjonen. Gitaren har mer hvin og litt mer trøkk. Ellers gjør de ikke så mye ekstra ut av låta.

Slår seg løs, men litt for lite og for sent

«Bringin’ On The Heartbreak» starter rolig, men gitarspillet blir ganske voldsomt etterhvert. Det er mye power i denne til å være en ballade. Vokalisten synger intenst. Når han ikke synger, danser han rundt på scenen. Endelig er bandet litt sprelske. Det har jeg savnet hittil i konserten, men jeg vet de kan bedre fordi de leverte et heidundrene show på Sweden Rock Festival i 2015. «Switch 625» er en instrumental låt som midt i har en fullstendig meningsløs trommesolo. Eric Singer i Kiss er virtuos i forhold. Rick Allen kan unnskylde seg med at han faktisk bare har en arm. Heldigvis er gitarspillet mye bedre.

Den radiovennlige «Hysteria» gir mange 80-tallsminner. En fin låt som er så fengende at folk synger med. De avslutter hovedsettet med den rocka «Pour Some Sugar On Me». En fin låt som ville vært en god avslutning på festivalen.

Def Leppard vil ikke gi seg før de spiller de to mest kjente låtene fra Pyromania. De slipper alle hemninger og rocker godt fra seg på «Rock Of Ages». Det er mye gitarsoloer og bandet viser at de kan spille godt når de slipper seg fri. Avsluttende «Photograph» er mer allsangvennlig, med flerstemt vokal og fengende refreng. De slipper seg dessverre fri litt for sent i konserten til at jeg kommer til å huske denne spesielt lenge. Det er synd når jeg veit de kan bedre.