Et nesten fullt Telenor Arena er vitne til en festaften med de innflytelsesrike synthpoplegendene i Depeche Mode.
Vurdering
Depeche Mode på Telenor Arena 6/6
Basildon-bandet Depeche Mode er albumaktuelle med årets plate, Memento Mori. De har ikke vært i Norge på ti år, men går på scenen presis til introlåta «Speak To Me (Outro)» som har en skarp synth og bass i noe som ligner hjerterytme. Bassen fortsetter inn i «My Cosmos Is Mine». En synth som er mer typisk for bandet kommer inn. Dave Gahans deilige baryton ledsages av Martin L. Gore på refrenget. Lydbildet i låta er behagelig, med atmosfæriske lyder og mye bass.
«Wagging Tongue» er nok en fin låt fra årets plate. Låta har en rullende, plingende Kraftwerk-aktig synth. Lydbildet her er ikke like mørkt som forrige låt, men teksten er mørk. Linjen «watch another angel die» minner oss om at bandkompisen Andy Fletcher døde brått i fjor.
Festen starter tidlig
Festen starter i det Martin L. Gore drar første tone på gitaren i «Walking In My Shoes». Denne kremlåta får sin fortjente allsang på refrenget. Bortsett fra litt mye bass er til og med lyden bra i Telenor Arena. Bortsett fra en gitarsolo er fremføringen ganske standard, men det gjør ingenting, for låta er så bra! Fuzzgitar kjører igang «It’s No Good». Rett foran meg på sittetribunen begynner folk å danse, så stemningen er det ingenting å si på. Det er flerstemt sang med Dave og Martin pluss en av de andre på refrenget. Det gir ekstra trøkk i vokalen.
Variert lydbilde
Depeche Mode roer det ned med nydelige «Sister Of Night». Denne atmosfæriske, rolige og melankolske låta fra Ultra har en kul og brummende synth i mellomspillet. Dave Gahan flørter med publikum, og publikummet biter på. Det blir mer 90-tallet med den mektige «In Your Room». En nesten akustisk gitar klinger fra Martin. Lydbildet er stort utenom vokalpartiene, der stemmen til Dave er fremtredende. Gitaren låter lekkert, og de har flerstemt vokal i refrenget i denne Zephyr-mixen av låta.
Dave Gahan går ut på utstikkeren og har med seg publikum på å synge refrenget mens musikken går over i dypere rytmer
En plingplong-synth hinter om at vi skal tilbake til 80-tallet. Når Martins gitar og synthriffet til «Everything Counts» kommer i gang, går stemningen i taket. Det er allsang på refrenget, som gutta veksler på å synge. Låta har en lett, nesten kazooaktig synth og et meget fengende refreng.
Dave Gahan går ut på utstikkeren og har med seg publikum på å synge refrenget mens musikken går over i dypere rytmer. Publikum fortsetter å synge etter at låta er ferdig. «Precious» er første singel fra deres beste plate i dette milleniet, Playing The Angel, og kanskje den låta jeg har hørt flest ganger av dem. Synthriffet er medrivende her, men Gahan er litt kortere i tonen enn før. Det har jeg også blitt på de siste 18 årene, så jeg velger å ikke bruke det mot han.
Et rolig parti
Kveldens mest svevende låt er «Speak To Me». Det er mye ekko og romklang her, både i stemmen og ellers. Teksten snakker ikke opp vokalisten, akkurat. En ellers rolig låt avsluttes med voldsomme, paukeliknende trommer. Det fortsetter ganske rolig med «A Question Of Lust» med Martin L. Gore på vokal. Han har ganske mye vibrato i stemmen her. En rolig og fengende låt fra Black Celebration. Han går ut på utstikkeren og får publikummet med på allsang på refrenget. Den store synthen som tonefølger han minner av alle ting om panfløyte (uten at det klarer å ødelegge låta noe). «Soul With Me» er kveldens roligste låt, med bare Martins sang og Peter Gordenos el-piano.
De holder seg i et rocka landskap med en fuzza remix av «A Pain That I’m Used to» ( Jaques Lu Cont remix)
Bandet introduseres. I tillegg til Gordeno, har de med trommis Christian Eigner. De har fulgt bandet live fra henholdsvis 1997 0g 1998. Så drar bandet i gang førstesingelen fra årets Memento Mori, «Ghosts Again». Det er trøkk i denne fengende og ettertenksomme låta etter et par rolige.
De drar enda litt mer på med «I Feel You» Låta har så stort lydbilde at jeg lurer på om lyden bare kommer fra de fire på scenen eller om de har fylt på med noe i bakgrunnen. De holder seg i et rocka landskap med en fuzza remix av «A Pain That I’m Used to» ( Jaques Lu Cont remix). De synger låta raskere enn vanlig, men det stopper den ikke fra å være et av kveldens mange høydepunkt.
Minnes Andy Fletcher
«World In My Eyes» er tilegnet bandkompisen Andrew Fletcher, som døde i fjor. Låtar har her fått litt ekstra synther og en mer organisk trommelyd. Det kler låta, som avsluttes med at Gore drar med seg publikum på «oooh» mot slutten av låta. Den litt monotone «Wrong» er dansbar, og det benytter en del i salen seg av. En voldsom synth og Dave Gahan i storslag løfter låta.
«Stripped» klappes igang. Låta har en tikkende rytme og en synth som minner om Jean-Michel Jarres laser-synth. Folk synger med når Gahan drar de i gang med store gestikulerende fakter. Det er også tiltagende, klare trommer, som gjør at låta bygger seg opp effektfullt opp.
«World In My Eyes» er tilegnet bandkompisen Andrew Fletcher, som døde i fjor
«John The Revelator» er sangen om en tvilsom predikant. Det er en fengende låt med en glitrende Gahan, fuzzgitar og heftige rytmer. Kanskje kveldens voldsomste lydbilde og en killer av en låt. «Enjoy The Silence» er best live når Martin L. Gore spiller gitar på den, og det gjør han i kveld. Det låter lekkert av gitarriffet, og salen synger med. Stemningen er på topp når bandet kjører på med et lengre og heftig instrumentalparti før Dave Gahan avslutter hovedsettet med en enslig «Enjoy The Silence«.
Ekstranummerne får publikum i ekstase
Depeche Mode får en fortjent lang og voldsom jubel før de kommer på igjen for ekstranummer. De starter rolig med «Waiting For The Night». Både Martin og Dave er på utstikkeren, men de andre to tar seg av synthen. De synger en fin og rolig duett mens tusenvis mobiler lyser opp Telenor Arena. Martin drar med seg publikummet på «åååhh» som fortsetter å runge i salen etter at bandet egentlig hadde avsluttet låta. Dermed må keyboardistene starte opp igjen for å avslutte låta. En lett 80-talls-synth preger deres første hit «Just Can’t Get Enough». Denne låta er forsøkt drept av Meny i diverse håpløse varianter. Den funker likevel fortsatt live takket være Gahans klare baryton og enkle, men fengende synthriff. Nok en gang drar Gore publikum med seg på koring, denne gangen med Gahan som dirigent.
Når det norske publikummet har måttet vente ti år siden siste konsert i landet, er det godt at legendene leverer
«Never Let Me Down» har en skurrende synth, mens Martin trakterer gitaren. El-piano er også med, men det er Dave som styrer showet. Det er dansing og allsang i hallen, og publikum vet at de skal veive med armene til denne når instrumentalpartier gjør at Gahan kan konsentrere seg om å fri til publikummet. Nok en gang får en erfaren konsertanmelder gåsehud (ja, jeg er det). De avslutter med «Personal Jesus». Låta starter som en litt sakte duett med allsang i salen. De drar opp tempoet etter hvert. Intensiteten tar seg også opp. De leker seg litt her, både med synth- og gitarriff som er nye for meg. Likevel klarer den ikke å toppe euforien fra forrige låt.
Kanonkonsert
Jeg har vært på alle konserter Depeche Mode har hatt i Norge siden 2000, og dette er det beste gutta har levert siden Quart i 2006. Sjelden har toppkarakteren vært klarere enn i kveld, for snakk om festkveld! Når det norske publikummet har måttet vente ti år siden siste konsert i landet, er det godt at legendene leverer. Det gjør for øvrig publikum også, for det er sjelden jeg ser et så heltent publikum. Jeg håper det ikke går like lang tid til neste gang vi ser dem.
Bildegalleri: Willy Larsen
Vær den første til å kommentere