– Det er vel et slags instinkt om at vi skal gjøre det stikk motsatte av det vi gjorde sist: Intervju med Virkelig

Bandet Virkelig har sitt utgangspunkt i Bodø og ble startet opp da medlemmene var tenåringer. De fikk en hit med låten «Cecilie» i 2015, og spilte bl.a. på Trondheim Calling som 17-åringer. Medlemmene flyttet til Oslo og ga ut sitt debutalbum Lykke til i livet i 2018. Åpningslåten «Storbyangst» var betegnende for hvordan det var å flytte fra Bodø til hovedstaden, og albumet ble godt mottatt.

I 2020 kom det kritikerroste albumet Lengsel blir til gjemsel. Et album som var synthbasert og inspirert av 80-tallets mørke musikkunivers. Albumet var produsert av Yngve Sætre og kom ut i Covid-kaoset på høsten.

Nå er de aktuelle med sitt nye album For ung til å vær trist, som er produsert av Chris Walla (Death Cab for Cutie). Bandet består nå av Tobias Aamodt (vokal og gitar), Sondre Lund Johansen (gitar) Olav Tyssen Bergo (trommer) og Anders Halhjem (bass).

Virkelig skal snart på Norgesturné og vi fikk en prat med Tobias Aamodt (TA) og Olav Tyssen Bergo (OTB) om å endelig få spilt for publikum igjen, om den musikalske retningsendringen og om den nye lagfølelsen som har oppstått.

Les anmeldelsen av For ung til å vær trist her

Det er to og et halvt år siden sist vi prata, Tobias. Da hadde dere nettopp gitt ut Lengsel blir til gjemsel. Hva har skjedd siden sist?

TA: – Sommeren 2020 ringte jeg Olav og sa at vi skulle bli et nytt band, at han skulle være med som fullverdig medlem, at vi skulle få ny bassist og at vi skulle ta alt utstyret vårt fra Bodø og ned til Oslo og skaffe oss et øvingslokale der. Vi er nå offisielt et firemannsband. Så har vi lagd ei plate med Chris Walla som produsent.

OTB: – Jeg har spilt med Virkelig siden 2017 som live-musiker, og var med i studio på den andre plata. For to år siden bestemte vi oss for å bli et nytt band med meg på trommer og Anders på bass. Så har bandet forma seg etter oss fire siden da.

Forrige gang vi snakka sammen, Tobias, sa du at «Når man lager musikk, må det være en utvikling. Det er om å gjøre å finne en frekvens og en ny tone». Hvilken retning tar dere med inn på For ung til å vær trist?

TA: – For min del er det sånn at det må være en ny impuls og noe som endrer karakteren i rommet vi jobber i. Lengsel blir til gjemsel var et veldig mørkt og konstruert album. Jeg ville tilbake til hvordan jeg skreiv låter før. Det var ikke gjennom synth-looper eller et eller annet definert lydbilde, men gjennom å spille kassegitar og gjøre det sånn som i starten, at vi møttes og jamma. Vi måtte finne tilbake til den grunnidéen. Det var også et resultat av nedstegningsperioden, hvor jeg satt på hybelen min og lagde låter med enkle virkemidler. Så har vi bare møttes på øvingslokalet, telt opp og spilt låtene.

OTB: ­– Det er en ny tone på øvingslokalet. Nå møtes vi, følger kassegitaren til Tobias og er mer opptatt av enkeltlåter. Før var det en eller annen bass-groove eller synth-groove vi skulle følge.

TA: – Det har vært så lite kjemping i øvingslokalet denne gangen. Det har vært gøy å holde på, og ikke et slit.

Hvor har det blitt av synthene fra Lengsel blir til gjemsel?

TA: – Denne plata er mye mindre synthbasert. På forrige plata var de solistiske partiene spilt på synth, det vil si at alt det Sondre spilte på gitar skulle spilles på synth. Vi har tatt tilbake til forholdet mellom meg og Sondre som gitarist, og sånn sett er den nye plata nærmere Lykke til i livet. Vi har vært inspirert av band som R.E.M, The Smiths, Frightened Rabbit og sånn. Den nye plata er i bunn og grunn ei gitarplate.

Var det et bevisst valg å lage ei gitarplate?

OTB: – Det er vel et slags instinkt om at vi skal gjøre det stikk motsatte av det vi gjorde sist. I og med at forrige plata kom midt i lockdown kom og vi ikke kunne turnere, følte vi at potensialet aldri ble realisert. Vi var fornøyde med den forrige plata, det er ikke er ei dårlig plate, men vi bytta ut den tunge Manchester-musikken med det mer lette. Vi har sett Oasis-filmen på kino og har hatt perioder der vi – som Tobias sa – digga The Smiths og R.E.M.

TA: – Vi har bare kunne vært fire på øvingslokalet og han som bruker å spille synth kunne ikke møte på grunn av lockdown. Sondre har tredd fram igjen som en virkelig vital del av soundet vårt. Han har vokst fram fra å være indreløper til kantspiller. Jeg syns Sondre er den beste gitaristen i Norge.

Forrige gang var dere veldig inspirert av Manchester i form av Joy Division og New Order. Hvilken musikk har dere hørt på denne gangen?

OTB: – Jeg hadde R.E.M-låten «Imitation of Life» på hjernen en god stund.  Ellers har jeg og Sondre vært i Stone Roses-land. Også på grunn av produsenten John Leckie. Han har skapt et helt unikt rom, men likevel greie å lage så kontrære låter. Måten jeg hører på Stone Roses – og på musikk generelt – er betegnende for hvordan jeg lytter på musikk nå: Jeg hører ikke bare på trommene, jeg hører på bandet som en organisme.

TA: – Jeg kommer alltid tilbake til The National. Jeg så dem live på Øya i 2014 og det er den beste konserten jeg har sett. Jeg har også hørt mye på I’m Coming Home av St. Thomas. Låtene hans er sånn at du bare kan ta fram en gitar og spille dem. Det er dit vi også vil, bruke de tingene som er effektiv og enkelt. Jeg har hørt på Frightened Rabbit sitt album The Midnight Organ Fight, som er veldig kassegitarbasert. Fenne Lily sin plate fra 2020, Breach, var veldig viktig for meg, også de ærlige tekstene: «Tør hun virkelig å si det hun sier?» Jeg og Sondre hadde en Kent-periode der vi særlig hørte på Du och jag döden. Jeg har gått tilbake til mye av det jeg hørte på før.

Det med at andreplata er sagt å være så vanskelig er kanskje en klisjé, men følte dere at dere kunne senke skuldrene på den tredje plata?

TA: – Vi fikk på en måte aldri realisert andreplata og fikk ikke turnert med den. Vi er fortsatt ferske i det at vi bare har gjort én Norgesturne. Dette har ført til at vi er særdeles forventningsfulle og tripper etter å få sluppet ut plata og spille for folk.

OTB: – Vi har vært nøye på å holde ting enkelt. Vi har stolt mer på Tobias som låtskriver, at det er så bra at vi ikke trenger å «tilsløre» det. I og med at det var tungt rundt den forrige plata, føler vi tredjealbumet har blitt ekstremt vanskelig, siden vi mista momentum. Det er nesten som om vi begynner på scratch og må bevise på nytt at vi duger.

TA: – Vi har ekstremt mye forventninger til oss sjøl. Dette er vår måte å gjøre entré i folk sine liv igjen. Jeg tror vi har et sterkt kvalitetsfilter når det gjelder hva vi liker, og det kommer til uttrykk i det vi driver med. Vi har blitt bekvemme med å gjøre ting enkelt.

OTB: – Arrangementsmessig handler det mest om at låtene til Tobias skal tre frem. Det handler masse om å legge vekk individet og at nå skal vi spille musikk og ikke spille trommer eller gitar. Man er mye mer personlig investert i musikken når vi har blitt et band. Jeg føler at jeg har mer eierskap til det. Det er mitt band som har gitt ut musikk. Det er litt deilig å legge vekk seg sjøl, det føles som å være en del av et fotballag.

TA: – Jeg har blitt mer åpen for å være sårbar igjen. Når man har fått et sånt kollektiv er det lettere å si at ting er bra eller dårlig. Jeg var i tvil om «Promillekyss på en tirsdag» skulle være med på plata, mens Olav var helt klar på at den skulle med.

Hvordan var det å jobbe med Chris Walla som produsent?

OTB: – Han var utrolig emosjonelt investert. Han kom inn og var fan av det vi hadde gjort. Han brukte lang tid på å finne ut hvor vi skulle, men da han først fant ut av det så staka han ut en kurs som han så for seg. Han var en sjeldent god match.

TA: – Jeg har ikke vært i nærheten av å oppleve en produsent som har vært så personlig investert. Han satte seg godt inn i tekstene og hadde en veldig god arbeidskultur og arbeidsmoral.

Hva ligger det i albumtittelen For ung til å vær trist?

TA: – Hele den forrige plata er en ganske mørk affære, og jeg var lei av å vanne ugresset i mitt eget liv. Så tittelen er en kommentar til hvordan jeg hadde det, og det kan også tolkes som en kommentar til den forrige plata, en motreaksjon til de tunge børene vi som er unge føler at vi må bære.

OTB: – Det gjenspeiler seg og i musikken. Det forrige albumet var bekmørkt og utrolig vakkert, men nå er det vakkert på en helt annen måte. Den uunngåelige motreaksjonen måtte komme.

Det «fine» for oss musikkskribenter post-korona, var at vi kunne spørre om hvordan koronaperioden har påvirka dere som artister. Nå vil jeg snu på spørsmålet og spørre hvordan det har vært å lage musikk etter at alle restriksjoner er fraværende?

OTB: – Det spørsmålet har jeg ikke fått før! En ting er jo at det plutselig var mulig å spille konserter igjen.

TA: – Det er først nå vi kommer til å merke det, når vi skal ut og spille for folk igjen.

OTB: – Vi er veldig spente på hvordan det blir når det gjelder å spille konserter før. Vi er spent på hvordan konsert- og lyttervaner har forandra seg og hvem som kommer på konsert. Jeg er helt blank der, dette blir vårt første møte med post-Covid.

TA: – Litt av fordelen med å være subkulturell, tror jeg, er man er i folks bevissthet på en annen måte enn hvis du er med i «Hver gang vi møtes.» Vi er ikke en del av en vind eller en bølge som har skyllet over og dødd ut.

Dere skal altså på turné i mars. Har dere noen beskjed til konsertpublikummet?

TA: – Kom og se Norges beste band!