Devin Townsend på Sentrum Scene

Fabelaktig feelgood fra Devin Townsend!

Vurdering

Devin Townsend på Sentrum Scene 24.11.2019: 6/6

Den canadiske eksentrikeren herjer for tiden Europa, og søndag 24. november står Oslo for tur. Med Haken som våpendragere turnerer Townsend under banneret «Empath Europe – Volume I», oppkalt etter den bejublede fullengderen Empath som ble utgitt tidligere i år.

Det har vært to gode år for Oslo-baserte fans av Devin Townsend. Kun få dager etter slippet av Empath var han å se på Edderkoppen scene, i et format som i likhet med opptredenen på by:Larm Black 2018 besto primært av Devin og en akustisk gitar. Nå er han tilbake med fullt ensemble, og forventningene er selvsagt meget høye.

Solid support

Supportbandet Haken blir også spennende. De London-baserte progmetallerne har blitt meg anbefalt fra flere hold, uten at musikken har helt funket for meg. Jeg skal likevel innrømme at grunnlaget for denne reservasjonen er basert på få og relativt halvhjerta lytting til enkeltlåter, og jeg er åpen for at inntrykket kan bedres gjennom en konsertopplevelse. Om ikke annet har band i dette segmentet en tendens til å imponere på det instrumentaltekniske plan.

Hvilket de forøvrig også gjør. Gitaristene Charlie Griffith og Richard Henshall er overalt og tilbake igjen på sine respektive og respektable (8-strengs?) gitarer, og imponerer i sitt samspill med det øvrige høyst kompetente ensemblet. Det veksles konstant mellom interessante riffsammensetninger og halsbrekkende solopartier.

Gjennom settets gang innser jeg at jeg foretrekker instrumentalpartiene, og at vokalen såvel som riffene som følger den trekker ned helhetsopplevelsen noe. Dette har nok mest med personlige preferanser å gjøre; vokalist Ross Jennings kan unektelig synge, og stemme(bruke)n hans kler f.eks. sistenummeret «1985» bra. Mottakelsen fra publikum – som virker å inneholde mange fans av bandet – er god, og jeg sitter igjen med et vesentlig bedre inntrykk av Haken. Kudos til Griffith for hans stoiske scenefremtreden.

Tropisk idyll

I det velkomment korte mellomrommet som skiller Haken fra kveldens hovedattraksjon skal scenen gjennomgå vesentlige endringer. Devin Townsends backingband entrer scenen én etter én, ikledd hawaiiskjorter og introdusert ved navn på backdropens store skjermer. Musikerne får rikelig med respons fra publikum, spesielt Ché Aimee Dorval, som har jobbet med Devin siden 2009 og vært essensiell på f.eks. fan-favoritten Casualties of Cool fra 2014.

Lite kan dog måle seg med responsen Townsend selv får. Med et bredt glis og et åpenbart energioverskudd hilser han det euforiske publikummet, og lover de oppmøtte at de skal forlate åstedet som lykkelige mennesker.

Den fargerike «Borderlands» er et overraskende, men velfungerende åpningsnummer, og etterfølges galant av «Evermore». Begge låtene er fra Empath, og likhet med mange andre av låtene derfra har de en livsglad energi som kler den tropisk-idylliske estetikken meget godt. Mellom «War» og «Sprite» får vi innblikk i Townsends karakteristiske tankemønstre i det han serverer selvbevisste rants og meta-vitser om undertøy.

Minimalisme og megalomani

Mot slutten av «Sprite» endrer det visuelle uttrykket seg. Øyparadis-temaet ryddes til side, og en mer minimalistisk fremtoning preger både scene såvelt som settliste. Et parti med fire låter fra Ki følger, hvilket gir mening når man først har med en såpass sentral bidragsyter som Dorval på landeveien. Det starter med den enigmatiske «Coast» og slutter med den jammete «Ain’t Never Gonna Win», hvor stjernelaget virkelig får vise hva de duger til.

Etter jammen kastes det måteholdne uttrykket aldeles på sjøen, og Townsends grandiose tilbøyeligheter får fritt spillerom i publikumsfavorittene «Deadhead» og «Why?». Den spøkefulle frontmannen fremfører sistnevnte i et slags kiltskjørt, trolig for å matche Tingeling-kostymet til Dorval. Vokalprestasjonene er storartede, og lydkvaliteten på Sentrum Scene er aldeles superb denne kvelden.

Det ordinære settet avsluttes med to flere låter fra Empath, hvorav den første er den gjennomsprelske og ambisiøse «Genesis». I møte med en så megaloman låt skulle man trodd bandet var underbemannet, men den fremføres imponerende prikkfritt til fortjent ekstase fra publikum. Med skjøre ego som begrunnelse gir Devin klare instrukser for hvordan bandet skal klappes tilbake igjen for ekstranumre, før han, Dorval, og de tre kordamene fremfører en akustisk versjon av «Spirits Will Collide», en nestekjærlig låt som kan sies å fange/formidle essensen av den nyeste fullengderen.

Skyhøyt nivå

Etter en velregissert tur-retur fra scenen til backstage er bandet tilbake ikledd finstasen. Devin forhører seg med publikum om landets drikkekultur, og konkluderer med at det norske publikummet «must know how to boogie«. Denne erkjennelsen etterfølges av en fremføring av The Trammps’ «Disco Inferno» (!), og selv om jeg strengt tatt ville foretrukket noe fra hans egen katalog er det unektelig noe veldig Townsendsk over hele opptrinnet.

Kveldens aller siste nummer er den gigantiske «Kingdom» fra Physicist, som selvsagt blir mottatt med henrykkelse fra de oppmøtte og som setter en sterk strek over en fabelaktig konsertopplevelse. Skal man fremheve noe negativt, må det være fraværet av materiale fra klassikeralbum som Ziltoid the Omniscient og Ocean Machine. Transcendence fra 2016 har også et par låter det kunne vært moro å sett live. Med en så rikholdig – og rotete – diskografi som Townsend har, kunne konserten gjerne vart dobbelt så lenge for min del. Men når nivået er så skyhøyt og når det hele låter så bra virker det nesten umoralsk å gi noe annet enn full pott. Dette var helt klart en av årets desidert beste konsertopplevelser.