Dimmu Borgir @ Inferno 2019

Sagnomsuste Dimmu Borgir avsluttet Infernofestivalens første dag.

Dimmu Borgir har siden sin oppstart i 1993 blitt et husholdningsnavn både i og utenfor metallkulturen. Med vel over 2 millioner solgte album internasjonalt har bandet blitt den største kommersielle suksessen å utspringe fra sortmetallens tidlige og mer formative fase, og alle bandets skiver fra og med «Death Cult Armaggedon» (2003) til og med «Eonian» (2018) har sikret topplassering (første- og andreplass) på de norske albumlistene.

Det vil være feil å si at det ikke finnes delte meninger om bandet blant ekstremmetallens entusiaster. Dimmu Borgir’s suksessformel de senere årene lener seg blant annet på en mer utstrakt bruk av symfoniske elementer og en mildt sagt nøysommelig produksjon. Det er ikke så mange elementer som knytter Dimmu anno 2019 til den norske sortmetallens vugge på 90-tallet, noe bandet strengt tatt virker å leve helt fint med. Det blir spennende å se om de får vunnet over noen skeptikere i kveld.

En noe antiklimatisk start

Bandet inntar scenen ikledd forseggjorte og nærmest post-akopalyptiske munkekapper. Dimmu Borgir har aldri forfektet moderasjon når det kommer til det visuelle uttrykket, og bandet, som for tiden permanent består av Shagrath (vokal), Silenoz (gitar), og Galder (gitar), er sminket som om de nettopp er hentet opp fra kirkegården. Det er tidlig åpenbart at vi har en god sceneproduksjon i vente.

Musikalsk sett starter det dog litt antiklimatisk med fjorårets «Eonian» som tyngdepunkt, og åpningssporet mangler litt energien som trengs av et godt førstenummer. Det bøtes litt på dette med påfølgende Interdimensional Summit. Her mangler det ikke på energi og dramatikk, men låten føles samtidig nesten for stor for scenen.

Bandets forrige album, «Abrahadabra» fra 2010, får også litt spilletid. Gateways er den første av disse til å ljome gjennom lokalet. Bandets fremføring er upåklagelig, men i likhet med på Interdimensional Summit er det litt mange backing tracks i arbeid. Den antemiske Dimmu Borgir gjør en god jobb i å trekke opp publikum, og energinivået i salen er stadig økende.

Bedre og bedre

Det er ikke bare energinivået som er stadig økende; også settlisten blir mer og mer spennende gjennom konsertens gang. Gjensynsgleden er stor når Dimmu flesker til med Puritania fra «Puritanical Euphoric Misanthropia» (2001). Det er drittfett å høre Shagraths scifi-dystopiske kommandoer programmatisk levert mellom blast-partiene.  Til undertegnedes og andres glede følger bandet opp med Council Of Wolves and Snakes, en spesiell liten sak fra fjorårets utgivelse og helt klart en av bandets mer eksperimentelle singler av nyere tid. Den okkult-klingende låten gjør seg veldig bra i et liveformat, og er godt understøttet av pyro-effekter.

Bandet fortsetter å se bakover i konsertens andre akt, og spiller blant annet Progenies of the Great Apocalypse fra «Death Cult Armageddon» (2003). Få hvis noen av bandets låter markerer bedre bandets overgang til verdensherredømme og Nuclear Blast-avtale enn dette cinematiske verket. Mye av X-faktoren på studioversjonen tilskrives tidligere medlem og ringrev ICS Vortex, og selv om man savner hans imponerende vokalprestasjoner er det et sterkt nummer. Til jubel og begeistring hos publikum er det Mourning Palace fra «Enthrone Darkness Triumphant» (1997) som får gleden av å avslutte det hele, hvilket gjøres med bravur.

Størrelse er en faktor

Man snakker ofte om band som spiller på større scener, men som gjør seg bedre i mer intime omgivelser. Undertegnede sitter litt med et inntrykk om at for Dimmu Borgir er det litt motsatt; ambisjonsnivået og størrelsen på lydbildet deres er så omfattende at for å få en fullblods Dimmu-opplevelse må man nesten ha med strykerseksjoner og kammerkor. I kveld er det er en del hjelpemidler og tilpasninger, og det er et litt disruptivt element gjennom hele konserten.

Samtidig må dette nærmest forventes når scenen har den størrelsen den har, og bandet gjør en kurant jobb – primært gjennom gestikulasjoner og/eller positurer –  i å veve playback-seksjonene inn i showet for øvrig. Gitt settingen kunne også settlisten med fordel lent seg mer mot bandets eldre materiale; undertegnede vil at anta at den gjengse Inferno-publikummer er mer entusiastisk overfor det eldste fremfor det nyeste materialet.

Men alt i alt bør både band og publikum kunne si seg fornøyde. Dimmu leverte et solid, profesjonelt, og variert show med ganske tilstrekkelig mange godbiter.

Dimmu Borgir @ Inferno 2019: 7/10