Dream Theater på Tons Of Rock 2019

Dream Theater er legender innen progressiv metal. De har holdt på i over 25 år, og er meget dyktige musikere. Det viser de på Tons Of Rock.

Dream Theater er et amerikansk band som ble formet så tidlig som i 1985, da under navnet Majesty. Bandet ble formet på et musikk-universitet, hvilket sier litt om hvor lista ligger. Så lenge det er progressivt, kan Dream Theater fort være innom flere sjangre i løpet av en konsert. De starter med den ganske rolige progrockeren «Untethered Angel», før de slår om til voldsom progmetal med skikkelig trøkk i «As I Am».

«Fall Into The Light» har masse dynamikk der den går fra rask og voldsom til rolig, nesten akustisk. Oppbygningen av denne låta minner litt om Opeth. Den avslutter med en fjong gitarsolo.

Alle skal frem

Det hører med at noen av låtene til Dream Theater er ganske lange. I kveld blir disse gjerne litt for lite sammenhengende, fordi alle skal vise seg frem. Hvinende gitarsoloer er tøft det, men det går en grense før melodien er borte på «Barstool Warrior». Store deler av konserten balansererer bandet på en knivsegg, og innimellom bikker det over.

Når neste låt starter med soloer fra synth og går over i heseblesende gitarsoloer, er det godt at melodien går fremover. Det til tider en vegg av lyd fra scenen, men siden det godt skolerte bandet alltid har noe på gang utvikler låtene seg litt hele tiden, slik at det ikke bare blir støy. Bandet er meget dyktige musikere og klarer å få til mange små og fine detaljer selv om trøkket stort sett holdes oppe.

Fullt trøkk og mye gitarrunking

Det er i grunnen synd at Dream Theater ikke har mer dynamikk. Gitarsoloer er fint, men noen litt lengre pauser med litt roligere partier hadde gjort konsertopplevelsen litt mer behagelig. Det er mye lyd i stemmen til vokalisten når han får slippe til mellom soloene. Stilen minner om Iron Maidens Bruce Dickinson, men dessverre når han ikke Dickinson så mye lengre enn til anklene. Vokalen er bandets svakeste ledd. Apropos Iron Maiden, så minner de gallopperende gitarene på «Pale Blue Dot»om en litt avansert versjon av dem.

Dream Theater er gode til å spille, men ikke alle låtene går hjem hos meg. Det blir litt mye flinkis og lite fengende. De oppleves så opptatt av å vise seg frem at de glemmer hovedsaken: den gode melodien. Å bare røre rundt med show-off på gitar er imponerende, men ikke så givende i lengden.

Før noen klager på at jeg burde vite at det er slik Dream Theater faktisk er: Jeg må innrømme at jeg ikke har sett de før, men jeg forventet likevel at det blei mye gitarrunking. Når det er sagt, så motsier de alt jeg har skrevet med en fengende siste låt. «Pull Me Under» er en av deres største hiter. Selv om det også under denne er en god del soloer, er den mer direkte og fengende enn de andre låtene denne kvelden. De har flere slike låter, og hadde nok fått et øye eller to til på terningen om de hadde spilt flere kjente godlåter. Med mange låter fra deres siste plate i settlisten innser jeg at jeg ikke synes den er blant deres beste.